Kategori: Turbloggen

Home / Kategori: Turbloggen

Døgn to mot Madeira

september 24, 2019 | Seil-logg, Turbloggen | Ingen kommentarer

Kapteinen melder kl 12:00 om litt roligere sjø – 7 m/s vind og sol. De har seilt 165 Nautiske siste døgn og forventer ankomst Porto Santo nord for Madeira i morgen formiddag. Posisjonen nå er N33.22 / W13.26

By Ole

Marokko

september 21, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

Av Eli

Vi ville via Marokko for å oppleve noe annerledes, som kanskje ville skille seg litt ekstra ut på turen. Og det har vi 🙂

«Følg oss!». Tre menn i en fiskebåt på vei inn elvemunningen prøver å konversere til oss på en blanding av fransk og arabisk – ingen av språkene er vi særlig stødige i. Vi har kjørt ganske akkurat 33 timer med motor over en liten bit av et stille atlanterhav. Motor er jo ikke like stas for seilende, men du verden så deilig å slippe bølger! 

Vi lå en liten stund på utsiden av elvemunningen og prøvde å konkludere med hva marinamannen på VHF’en hadde formidlet. «Jeg tror kanskje de sa vi skulle vente» roper Andreas til Otto, «ja, men så tror jeg han sa det var opp til oss, om vi ville komme inn eller vente» sier jeg på sidelinja. Så prøver vi oss da. De selvutnevnte guidende i den blå fiskebåten peker, og viser hvor det er grunt, stikk motsatt av kartplotteren. Jeg står foran og speider ned i grumsete, uklart vann og roper bak til Andreas, som ikke vet hvem han skal stole mest på av kartplotteren eller de lokale. Det ble vel en slags gylden middelvei av å følge med på ekkolodd og lokale vink. En flott borg med hvite hus åpenbarer seg på høyre siden på vei inn, det er gamlebyen forstår vi i etterkant. Langs moloen sitter mennesker og nyter en solfylt ettermiddag, godt påkledde damer og menn i alt fra skjorte og olabukse til badebukse. 

Kontrastene er store hovedstaden Rabat. I marinaen til selveste kongen, er vi trygt ivaretatt av portvakter, med fløyter, døgnet rundt. Nærmeste nabo til marinaen sammen med noen andre restauranter er Starcups cafe, med kaffe latte til 24 dirham (ganske tilsvarende våre kroner). Yogorino med italiensk kuleis og skikkelig bra wifi er rett rundt svingen, til jentenes store begeistring. Vi har lest at damene bør dekke knær og skuldre i Marokko. Vi ser at de aller fleste gjør det, men klesplaggene varierer fra trange jeans til full nikab. 

Et steinkast fra marinaen ligger Medinaene. Her leves andre liv, det er to ulike verdener. For 2 dirham blir vi rodd over elva, og kan rusle inn i trange gater, hvor det pakkes ut fra små rom og henges opp og frem. Det er fake sko og klær i alle varianter, krydder, briller, frukt og grønnsaker, puffer og skinnvesker. Noen steder er det veldig folksomt og vi går nesten i kø, andre steder er det bedre plass, og vi kan kikke oss godt rundt. Det er lite mas og henvendelser om salg, og vi er blant få turister i disse gatene. Nydelige utskjæringer og flotte marokkanske fliser møter nedslitte bygg, i en salig blanding. Vi har hørt at vi må prute, og vi gjør så godt vi kan. Vi kommer hjem i Ruffen med et lite knippe av en puff, Alladin-lampe og små dromedarer, med litt varierende hell på prutingen. Vi ser lite til slanger i kurver og fløytespillere. Men noen pappesker med små skilpadder uten vann fanger Marens oppmerksomhet. De har det ikke bra, kan hun konstatere, og vil gjerne kjøpe med alle og slippe de ut i vannet. Fredsomme katter uten definerte eiere ligger og går overalt. Hva om vi i hvert fall kan redde en katt og ha med i Ruffen? Menneskene som bærer preg av et hardt og krevende liv gjør hun ikke like mye ut av, og hun erkjenner at et katteliv i Ruffen ikke blir noe bedre enn et liv i Rabat som de er vant med. 

En annen ting vi håpet å få til i Marokko var kamelriding. Etter litt research på nett uten hell spør jeg en mann i marinaen om det er mulig med kamelriding i område. Han ser litt uforstående på meg først, og så bekrefter han at det er bare i Marrakech de driver med sånt. Han klarer ikke å la være å smile av spørsmålet; skikkelig turist!

Fremmed kultur og fremmede bakterier følger med, og noen sjanser må vi ta. Det går tålig bra til fredag, da våkner Maren med vondt i magen. Formen er skrall, og hjemlengselen blomstrer. Maren trenger ikke mer av denne søppelplassen her. Ikke vet jeg hvor hun har funnet det uttrykket, men er utvilsomt møkkete i noen av de områdene vi har besøkt og vi har snakket endel om håndhygiene og forhåndsregler. Pappaen var også litt ferdig med Afrika en liten stund samme dag etter et mindre hyggelig toalettbesøk, sykt barn i båten og observasjon av veldig møkkete hender som kjenner på alt av brød for å finne det beste. Men det er endel av pakka når vi er på besøk på lokale premisser, og del av det livet vi ønsker å oppleve. 

Magen er bedre i skrivende stund heldigvis, og formen var god nok til å følge mommo avgårde på morgenkvisten før solen stod opp. Det har vært så stas å ha mommo på besøk! Hun var klar for å rusle bort til togstasjonen alene for tog videre til Marrakech. Portvakten som var på vei til nytt skift stoppet oss og lurte på hvor vi skulle. Han så litt skeptisk ut, og på spørsmål om det var farlig sa han ganske enkelt «may be». Så da ble mommo med den påtroppende portvakten i en liten, sliten Peugeot, og kom seg trygt frem til togstasjonen. Det er så fint med gode mennesker. Vi har møtt mange av dem; som viser deg ledige plasser på trikken, hjelper deg over på riktig buss, og ber deg være obs på døra som smeller opp. Vi er glad vi tok turen til Rabat!

Fra Atlanterhavet bygges nå bølgene opp og mandag stenger marinaen når bølgene når maksgrensen på to meter for inn/utgang av marinaen. Så i morgen starter den  lengste seilasen til nå, med estimerte 4 døgn til Madeira. 

Lagos og Portimaô

september 19, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

Vi ligger i Rabat og har har litt dårlig med nett, vi forsøker å legge ut denne nå, så kommer det litt om Marokko om noen dager!

Etter et par dager i Lagos hadde vi fått bunkret mat og drikke for de neste ukene. Vi har blitt rimelig godt kjent med de forskjellige matvarene i Portugal og vet hva vi liker og hva vi ikke ville ha mer av, og siden besøket i Marokko er relativt kort er planen å bare kjøpe frukt og grønnsaker der. Første natten i havn i Lagos var gratis for deltagere i ARC (Atlantic Rally for Cruisers – regatta vi skal delta i fra Las Palmas til Karibien), det var en positiv overraskelse! Den neste natten kostet ca 60€. På vårt budsjett må vi begrense opphold i dyre havner til et minimum. Vi gledet oss uansett til å se de flotte grottene vi passerte på vei inn og hadde sett oss ut et fint sted vi kunne ligge. Jokeren skulle vise seg å være den ustoppelige strømmen av turistbåter, store og små som i alle hastighetsområder gjerne tar en sving nærmere båten for å vinke. Vi krenger fra den ene siden til den andre og det er vanskelig å sjøsette jolla fra dekk. Turistene vinker og vi forsøker å smile tilbake. Det er ingen grunn til å bli irritert, det er vi som er på besøk i et av de mest populære attraksjonene i regionen og guidende lever av å gjøre turene så bra som mulig. Dessuten så kjører de båt som de kjører bil og det er de jo kjent for å gjøre på en effektiv måte. Det er ingen tvil og enstemmig i begge båtene; her blir vi ikke liggende over natten! Vi tar jolla inn til stranden og opplever fantastiske formasjoner i de myke bergartene som dominerer kysten. På høyvann er flere av strendene kun tilgjengelig med båt, så vi har til og med vår egen strand en periode. 

På kvelden flytter vi oss til Portimaô, mye østlig vind i Gibraltar langt unna gir dønninger i dette området, så vi må ligge innenfor moloen hvis vi ønsker en rolig natt. Det er god plass og helt stille på vannet, men en ny joker dukket opp. Et diskotek som gjør Bærumsrusssen til småunger er i gang på stranden. Lydbølgene vibrerer i båten og skal vi snakke sammen må vi gå ned og lukke luka. Vi sover likevel overaskende bra og etter en lang bytur bestemmer vi oss for å bli liggende et ekstra døgn. Samme igjen, denne natten sover vi ikke like bra. Heldigvis gir de seg i fem-tiden, så et par rolige timer får vi. Vi flytter oss ut og får en fin badedag fra båten. Det skal produseres ferskvann til en ekstra tank og Andreas tar et par dykk for å justere vridningen på propellen. Dette skal gi oss mer kraft, mindre støy og lavere forbruk. Det nærmer seg overfart til Afrika, men først må vi plukke opp Mommo i Lagos, forsøke en natt i et stille elveutløp før vi setter kurs 156 grader de neste 33 timene.

Litt mer av Portugal

september 12, 2019 | Turbloggen | 4 kommentarer

Av Andreas

Etter noen varme dager i storbyen var det deilig å komme seg ut på havet igjen. Det er faktisk det store havet vi toucher, selv om det bare er snakk om en ettermiddagstur på 6 timer. Vi seiler rett syd og kommer til en liten vik sør og nesten helt ytterst på Azóila. Det er høye klipper, grotter i fjellet og ruiner etter et par gamle hus. Innerst i den lille vika er det også en liten strand. Perfekt. Her kunne vi snorkle, se på grottene og nyte utsikten rett ut i Atlanteren. Det beste av alt var at vi var helt alene i verden der ute. Vi hadde litt dårlig ankerfeste, men varselet var godt og vi kunne bare sette seil hvis det skulle blåse opp. Vi måtte bare ta sjansen, ikke ofte vi kan ligge sånn. Vi hadde en veldig fin kveld med bading, lørdagsgodt og kortspill under stjernene. Det var helt vindstille hele natten, men noe bevegelse blir det i båten på grunn av svell fra havet. Sent på kvelden kom det noen lokale huleboere og flyttet inn i den ene grotten som lå litt opp fra havet. Dette så så hyggelig ut at vi var inne på tanken om å la båten ligge et ekstra døgn og ta en natt i en grotte vi også. Det ble med tanken. Neste dag som startet med litt dårlig stemning over lettmatrosen sin forsvunnede våtdrakt, men ble snudd til en riktig fin dag med grottesafari, snorkling (uten våtdrakt) og en fredelig genakerseilas til en ankringsplass 30nm sydover. Vi beveger oss nå sakte mot Faro. Vi har møtt på Magicus igjen, veldig hyggelig etter en lengre periode på ulike steder nedover kysten. Sammen med Magicus har vi planlagt å besøke Marokko på veien til Madeira. Det er riktig nok ikke helt på veien, men kun et par hundre nautiske mil i differanse. En dråpe i havet på det store distanseregnskapet på denne turen. Terne seiler rett til Madeira (og er vel straks fremme i skrivende stund) og videre så til Kanariøyene, så nå blir det en stund til vi ser de igjen. 

Etter et kort nattstopp på svai i havnebyen Sines, fortsatte vi turen sydover til Sagres helt syd-øst i Portugal. Vi startet turen kl 0830 og heiste storseil og satte gennaker så snart vi var ute av havna. Utpå ettermiddagen økte vinden betraktelig, så siste stykket gikk vi med revet genoa. Vi hadde to alternativer, ankring i havn eller ankring i en bukt. Vi ville uansett få mye vind, men ikke bølger. Vi bestemte oss for å ligge i bukta, siden konsekvensene ville bli en tur ut på havet og ikke i moloen i tilfelle ankeret skulle miste taket. Vi ankret opp på 7 meters dybde og la ut 50 meter kjetting. Normen er ca 5 x dybden, noe ekstra hvis behov. Vi «fortøyer» kjettingen i kryssholtene i baugen, så vi avlaster vinsjen også bakker vi kraftig opp. 200kg kjetting spennes opp og stopper båten, da vet vi at vi har godt feste. Hvis vi derimot ikke får napp, drar vi ankeret etter oss, må eventuelt forsøke et annet sted. Vi fikk godt feste og fikk en god natt søvn, selv om vi hadde vind opp i 15m/s. På morgenkvisten blåste vinden fortsatt friskt og strandtur på den nydelige Algarve-stranden fristet ikke. Vi fikk testet hardværsfokka og fikk en frisk seilas inn til Lagos, som skulle vise seg å være en koselig ferieby. Jentene fikk badet i svømmebasseng og Andreas fikk tatt en riggsjekk og smurt opp dekk-og rigg utstyr. Vi fant også en båtbutikk som hadde et veldig bra utvalg, den beste vi har sett så langt. Ikke mye vi trengte, men noe blir det på «må-ha listen» og «tror-ikke-vi-får-tak-i-det på Grønland-listen». Prisene lå litt over de norske helt til vi kom til kassen. Da la de på 23% VAT og så lå prisene plutselig mye over de norske;-) Det er meldt litt roligere vær fremover, så vi håper å få noen fine dager i Algarve-området før Marokko.

Fra Porto til Lisboa

september 8, 2019 | Turbloggen | 2 kommentarer

Av Eli og Andreas

Det ble to netter i Porto, i den stilleste havna vi har vært så langt. Det er nydelig å sove en hel sammenhengende natt. Med Terne i Peniche (litt sør) og Magicus i Vido (litt Nord) var vi for første gang på turen uten kjente på bytur. Det er fint med begge deler. Det ble både båtvask og handling og byhandling og byvandring. Vi voksne var godt fornøyd med å ha funnet en Mercadona, en dagligvarebutikk som var overalt i Spania. Vi fylte handlevognen til randen med matvarer og ulik vin for å teste ut til bunkring i Karibien. I påvente av taxi etter storhandling kunne Google fortelle oss at Mercadonaen i Porto var den første, og eneste, i landet, åpnet sommeren 2019. Så vel, vi fikk i hvert fall fylt opp båten med mye god mat. 

Marinaen ligger i elveutløpet og vi hadde 3 km gange til byen. Et ganske slitent område etter hva vi kunne se, med ubebodde hus uten tak og vinduer. Men innimellom også nyere og nyoppussede bygninger. Vi møtte et svensk seilpar som hadde vært der i 2012, og de sa det var skjedd mye siden dengang. Vi snakket også med en fiskeforhandler med mye på hjertet. Han hadde jobbet i Norge tidligere, og mente mye både om nordmenn og finner og spanjoler og portugisere. Kort oppsummert er nordmenn et velstående, men hyggelig folk som ikke sløser med pengene, og med den beste kongen i verden. Finnene derimot liker ikke utlendinger og ser bare ned om man prøver å komme i kontakt. Spanjolene sløser med penger og kjøper gjerne 20 par sko selv om de ikke har behov for mer enn ett. Mens portugisere alltid har klart seg på lite og er fornøyd med det. Så sum av sumarum er nordmenn og portugisere best. Et lykketreff at det var nordmenn han snakket med:) Etter 20 minutters tale fikk vi etterspurt det vi kom for, og med fiskekroker i veska klare for is og portvin i Portos gamleby.

Fra Porto til Peniche hadde vi 19 seige timer, fremme kl seks søndag morgen. Da lå Terne klar på den lille gjestebrygga til å ta oss imot. Peniche er en koselig liten havneby gode surfemuligheter. Tante Karoline og Sofie hadde vært på surfekurs på lørdag, mandag morgen var det Aurora og Sofie sin tur. Etter to timers leksjon var ikke jentene mindre gira, og kunne gjerne vært med på mer. Det er jo ikke utenkelig at muligheten byr seg igjen. 

Mandag ettermiddag kom endelig mommo på besøk, med bussen fra Lisboa. Gleden var stor! Vi fikk inntatt et heller skuffende fiskemåltid på en av byens restauranter, men med kuleis fra den gjeveste isbaren til dessert var barna godt fornøyd. Tirsdag var det på tide å dra fra Peniche. Havnevakten hadde vi ikke sett noe til gjennom oppholdet. Det ble sagt han hadde tatt ferie, og det hang en liten lapp om hvor man kunne henvende seg utenfor åpningstider. Magnus trålet byen  rundt og vi parallelt med noen ærend på veien. Ingen sjappe å finne, ingen sted å betale. Etter noen timer gav vi opp, og havnepolitiet ble orientert. Ingen kan si vi ikke prøvde hvert fall.

På vei inn havnen i Porto merket vi at det måtte litt ekstra turtall på propellen for å få bladene til å vri seg fra forover til reverse. Vi hadde også truffet en fiskebøye på siste nattseilas, så skipperen mente det måtte være en av to: Rester av tau eller rett og slett på tide å ta seg en tur ned med fettpresse, som skal gjøres på faste intervaller. På en normal sesong gjøres dette når båten er på land. Vannet i utløpet av Douro-elven i Porto fristet imidlertid ikke og siden vi ikke hadde problem med fremdrift bestemte vi oss for å utsette jobben til en renere bukt eller havn. Dette fikk vi i Peniche. Når høyvannet var på vei inn og racerfiskebåtene var ute av havnen, var vannet rent og båten lå forholdsvis stille. MaxProp-propellene skal smøres med fett og smørenippelen må skrues inn på tre forskjellige punkter etter at tre små skruer er tatt ut. Verktøy ble puttet i en bøtte, som hadde et blylodd i bunn. Denne fungerte også som oppsamler for eventuelle skruer eller nipper som måtte falle ut. Tipset fikk vi av langturseiler Jan Petter Kvisle før avreise og det fungerte utmerket. Sinkanoden ble også rengjort og nå fungerer propellen som den skal. Tidligere på turen mistet vi et av navigasjonslysene. Det skulle vise seg at det var vanskelig å finne riktig størrelse og farge, så den ble erstattet med et mindre lys i en periode. Nå har vi fått byttet både rødt og grønt i tillegg til litt annen småfiks. Når nesten alt var i orden kom en 45-fots båt i halvplan gjennom havnen, så fendere og kuler spratt til værs. Båten gikk inn i brygga og en av skrogjennomføringene over vannlinjen fikk seg en smell. Andreas freser av sånt; skader påført av total mangel på sjømannskap gjør han lettere forbannet. Alle besøkende båter måtte ligge langsides og vi hadde fendret og fortøyd godt. Alle fiskebåtene som alltid har utrolig dårlig tid hadde laget sjø hele dagen, men dette var på et nytt nivå. Jakt på deler er i gang igjen. Det er noe hele tiden;-)

Etter lokal anbefaling kunne vi ankre opp på en øy på usiden av Peniche. Ankring var lettere sagt enn gjort på denne øya ettersom moringer til turistbåtene okkuperte det område vi eventuelt kunne ha ankret opp på. Etter en liten beskuelse av en stilig borg fra sjøsiden med lunsj og bading, vendte vi kursen mot Lisboa. Maren var først ut til å dele lugar med mommo – det er stas det.

Etter en natt på svai i Cascais skulle vi flytte oss opp til Lisboa. Dette er en ganske kort tur og skulle ta et par timer. Det så ut til at vi kunne seile det første stykket, men ikke lenger en munningen av Barra Grande. Derfor brukte vi kun genoaen som er enkel å rulle inn. Forholdene ble plutselig veldig gode, vinden dreide og økte i styrke. En portugisisk seilbåt for fulle seil ypper og krever sin rett, og regattaen er i gang. Vi tar innpå, den chobby dama vår tar faktisk innpå den portugisiske seileren som bare er ute og strekker litt på beina. Vi sitter under biminien, men det får ikke hjelpe. Det er nå det skjer og vi var ikke forberedt på dette. Det klirrer i glass og kjøkkenutstyr nede som ikke var ryddet sjøklart. Så skjer det som ikke skal skje en storebror, lillesøster Karoline i båten Terne som har fulgt oss tett, legger over et par grader og passerer oss på lo side. Det hele går i sakte film, mens Lisboas forsteder farer forbi i bakgrunnen som levende kulisser i dette dramaet. «Eli, vi må gjøre noe. Prøv å slipp litt ut på skjøte, nei forresten, stram inn igjen..». Portugiseren er glemt, dette er mye viktigere. Svigermor holder seg godt fast og følger med der vi seiler med toppfart på over 9 knop. Vi mister vinden idet de passerer og de har raskt tjent noen båtlengder. Søren, vi klarer ikke å hente dette inn igjen, vi er snart ved havnen… Portugiseren som egentlig var ute av regattaen da det så ut til at de skulle et annet sted, fikk fortsatt være med da det ikke var tvil om at de ville ende på en tredjeplass. Dobbel norsk på bortebane! Og gratulerer med seieren til Terne!

Vi fikk lagt oss til i marinaen Doca de Alcanterra, som viste seg sentralt beliggende, med jevn bydur, særlig fra hovedbroen (men heldigvis ikke den marinaen som lå midt under). I kveldinga kom farmor for å besøke oss i Lisboa. Hun ble møtt av fem glade barnebarn, og måtte dele seg litt på besøk i begge båter. Det ble en sen middag i gamlebyen, med en mindre gastronomisk opplevelse her også – kokt steik med hermetiske champignoner. Heldigvis gav hvitløken god smak, og pommes frites’en som den skal være. 

Mommo tok på tur-skoa torsdag morgen, klar for en ukes tid med gåing før hun igjen møter oss syd i Portugal for å seile over til Marokko. Spreke dama! Ikke alle som ville tatt en todagers seilas på strak arm (eller fot 😉 Torsdag kveld kunne hun orientere per telefon at det hadde blitt en varm gåtur. Fredagen skulle hun opp klokka 6 for å gå før varmen satte inn – godt over 30 grader kan bli i heftigste laget. For jammen har Lisboa vist seg fra en varm side. Noen av oss nyter mer enn andre, men midt på dagen setter vi alle pris på litt skygge. Torsdagen fant vi det på en fin liten fortausrestaurant i Graca-distriktet utenfor klosteret Igreja e Convento da Graca, med nydelig utsikt over byen. Mens vi satt der kom aske og tåke, og sirenene begynte å ule. Varmens og tørkens pris; en skogbrann ikke så langt unna skulle det vise seg. 

Gjennom dagen fikk vi tatt gule kule Lisboa-trikker, spist «pasteis de nata»- den tradisjonelle portugisiske terte med vaniljekrem og sett kork-suvenirer og andre souvenirer i alle slag i en mengde souvenirsjapper. Eli og Karoline fikk en liten smak på nattelivet med en porto tônico (portvin og tonic) på takterassen Rio Maravilha med en den opplyste dame. De oppsummerte etter dagens mange inntrykk at dette kunne vært byen å studere i 🙂

Fredagen fikk en roligere start med klesvask og småfiks i båten på formiddagen. Det var ingen vaskemaskin å oppdrive på marinaen, som i utgangspunktet er faste plasser for lokale. Det gjorde også havna til et rolig sted å være på tross av bylarmen. Og til klesvask var det rikelig med vann i kranene på brygga. Vi begynner å få dreisen på vask for hånd, og Aurora er blitt en flink og ivrig medhjelper. 

Ettermiddagen dro vi på et kombinert moderne og teknisk museum. Andreas var ikke videre imponert over den moderne delen, men den tekniske derimot begeistret. Et gammelt kullkraftverk, med hele sin historie. Her fikk han utfoldet seg som naturfagslærer, mens jentene fulgte ivrig med. Ikke lett å bedømme hvem som koste seg mest. Etter museumsturen ruslet vi over til LX-Factory, et gammelt fabrikkområde omgjort til butikker og utesteder i en herlig blanding. Den beste pizzaen på turen, med sangria i glassene (det var 15 år siden sist for Eli). Godt fornøyde hele gjengen! Lørdag morgen vinket vi farmor og kusine Sofie avgårde til Norge. Sofie skal på leirskole med klassen sin og gledet seg stort til en hjemmevisitt og «snarvei» med fly til Madeira. Aurora drømte seg lengselsfullt hjemover, og skulle nok gitt mye et lite øyeblikk der for å bli med i bagasjen. Men med mer en 20 delfiner som hadde svømme og danseshow for et begeistret publikum på vei ut fra Lisboa, var hjemlengselen fort glemt 🙂 


På besøk i Nasjonalpark

august 28, 2019 | Turbloggen | 1 kommentar

Av Eli.

Det har vært mange idylliske ankringsplasser langs nord-vest Spanias kyst. Vannet er kaldere enn Biscaya, men strendene leverer. Lange nydelige strender, den ene vakrere enn den andre:) Og med spanjoler, i alle aldre, og alle former, og med ulike kleskoder. 

«Mamma og pappa, vi må snu!» sa en litt hysterisk Aurora i går da vi var 20 meter fra stranda. Det spradet to karer i nettoen forbi. Det stemte visst, nesten, det Magicus hadde antatt når de dagen før antydet at det var nudiststrand, men lurte på om det kanskje  var mer påkledde etter 12. Det første stemte helt, ikke helt det siste. Det var godt utpå ettermiddagen, og ganske riktig noen med, men flest uten klær. Noen veldig avslappet, andre i kontinuerlig powerwalks med tøy og bøy i enden av stranda. En kort diskusjon med + og – i jolla. Konklusjonen ble at det var jo ikke farlig med nakne mennesker, og skulle jentene snorkle etter skjell i dag var det her det måtte gjøres. Så vi rodde oss inn og fikk et lite studie i menneskekroppen i all sin utfoldelse. 

Fredag kveld dro vi inn til den lille havnebyen Fisterra hvor vi spiste is og handlet billig kolonial, før vi lot vinden drive oss litt videre lørdag. Tidligere på kvelden hadde vi hatt delfinshow fra båten – de svingte og plasket ikke langt fra båtene som lå på svai. Fantastisk gøy!

Passe vind uten mye bølger = god stemning. Eli kunne til og med kjenne at det var litt gøy, og litt nervepirrende, der vi surfet inn bukta Louro med 8 knop, og fikk ankret opp på oppsiden av Terne og Magicus uten motor. Det hadde sin forklaring i at fiskesnøret hadde tatt seg en ufrivillig tur rundt kjøl og ror etter en ekstra runde når vi skulle heise storseil noen timer tidligere. Snøret ble reddet, og innseilingen om vi får si det selv – ganske elegant 🙂 Spillkveld med lørdagsgodt med kusiner på besøk var topp.

Søndagen seilte vi i godt gennaker-driv hele ettermiddagen (gennaker er stort forseil). Vi holdt jevn fart med Magicus som hadde fått opp sin code zero (annen type stort forseil), mens Terne (som ikke har stort forseil) tok en kortere vei langs kysten med flere slag. Den ikke annonserte regattaen ble så godt som uavgjort mellom de tre båtene. Karoline og Magnus uttrykte imidlertid at de var litt bekymret for atlanterhavskryssingen og sen ankomst til Karibien om de ikke får seg et større seil.

På søndagens seilas lagde Aurora sin egen ukeplan for fag og fordeling gjennom uka, og hun dro til og med frem naturfagsboka underveis. Ikke dårlig på en fridag. Jentene er i godt skoledriv. Vi prøver å holde oss til litt formiddagsskole i ukedagene med hovedfokus på basisfagene matte, engelsk og norsk. Det er mye annet som er mer gøy, men litt fokus klarer vi. Og Aurora har nesten tatt Mat & Helse for et år den siste uka. Hun og Eli har laget lasagne fra bunn, hun har disket opp med deilige amerikanske lapper en morgen, og hun har servert burger med hjemmelaget brød, en kveld ombord på restauranten «Burger Queen». Maren synes også det er gøy med restaurantbransjen, og hadde pizzeria en kveld. 

Mandagen feiret vi Sofie 5 år i Magicus. Mye deilig hjemmebakst fra alle tre båter, flott pyntet båt, bursdagssang og gaver, og god stemning, gjorde en veldig koselig feiring.

Vi har ligget utenfor Vivo noen dager nå. Praya de Barra (nudistbukta) ligger mot land, hvor vi har ligget før innvilget «løyve» til ankring på Cíes-øyene – et naturreservat med begrensede ankringsplasser hvor det med søkes i forkant. Det var i utgangspunktet fullt mandag og tirsdag, men de som ikke bruker plassen sin må avbestille (ellers følger sanksjoner). Det ble ledig plass litt utpå mandag, og så onsdag. Tirsdagen fikk vi plass litt utpå dagen – så litt frem og tilbake, men kort distanse, så ganske så uproblematisk. Vi har fått rørt litt på kroppen de to siste kveldene til noen flotte utsiktspunkt på øyene her. 

Vi er ferdige med noen fine uker i Spania. På denne tiden har vi kun møtt to norske seilere, turistene her ser ut til å stort sett være lokale og spanjoler på ferie, med unntak av noen utenlandske seilbåter på tur.

Nå har det vært så mye fin ankring i uthavn at til og med skipperen foreslo et stopp på et dager i byen Porto på vei sydover i Portugal. Vi setter seil i kveld og beregner ankomst i morgen formiddag. 

Vivadeiro og La Coruña

august 23, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

To late dager på en vakker strand i bukta Porto de Bares var godt for alle. Sand og båt er ingen god kombo, selv om det naturlig nok henger litt sammen. Vi har «sluset» og børstet, men det tok noen dager før det føltes sandfritt igjen. Første kvelden gikk vi opp til toppen av landsbyen – til Spanias nordligste hotell (stod det på skiltet hvert fall). Et nydelig sted, med fantastisk utsikt. En god økt for små og store.

Vi lå på svai i bukta i to dager før vi dro (tilbake) til byen hvor vi ble liggende i marinaen en natt, for litt bunkring og i le for mye vind som var meldt. På kvelden var vi ute hele gjengen på pizzeria, og fikk med oss konsert på torget- med publikum hovedsakelig 70 +. Stemningsfullt, men etter to låter snek vi oss avgårde. Da var barna fornøyd, og vi var godt over leggetid. 

Så var det ut på tur igjen. Vi var forberedt på at det ville bli en litt krevende seilas med høye bølger. Det var meldt drøye to meter, men alternativet å vente ville ikke bli bedre – med vindstille og like høye bølger dagen etter, og ekstremt mye vind dagen etter det igjen. Vi var ved godt mot da vi dro fra kai. Men det varte ikke så lenge – når barna kaster opp, først den ene, og så den andre, er det ikke mye gøy. Når seileren brummer fordi det slår i seilene fordi vinden ikke leverer som meldt, blir det ikke bedre. Aurora sa på et tidspunkt at det positive med å bli kvalm er at hun får så mye omsorg. Det er i disse stundene da mammaen kjenner mest på og stiller seg noen spørsmål om, hva det er vi egentlig driver på med. Det kunne vel vært enklere å leid seg et hus i Italia for et år, eller bare ganske enkelt holdt seg på Veberg.. 

Men, vi kom oss til La Coruña. En ganske masete havn, hvor det rykker i tauer, og alt er i bevegelse konstant. Men det holder for god nattesøvn. Marinaen Marina Real ligger veldig sentralt, og det er en kjempeflott by! Mandagen var en rolig dag, med litt klesvask og en liten «skolesmak» i Terne med naturfagsprosjekt om hummer og spansk, og tirsdag var det skolestart i Ruffen med noen timer jobbing i skolebøker. Deretter en rusletur gjennom byen til bading i bølgene på andre siden. Kan ikke bli bedre gymtime enn det 🙂 Karoline og Eli så på surferne i bølgene, og kjente det vrikket i en noe uerfaren surfefot. Nå drømmes det om surfekurs og surfebrett.. 

Andreas og Magnus fikk gjort sin borgerplikt og stemt på onsdagen (noe damene fikk ordnet før de forlot hjemlandet, til orientering ;). Det ble ekskursjon til konsulatet på sparkesykler gjennom byen. Vi fikk alle være med inn på kontoret til en hyggelig dame som hadde sitt første valg hos seg. Hun forlot rommet siden valget var hemmelig.. (så da var vi bare 8 personer i samme rom). Jentene fikk med stemmeark til nærmere beskuelse tilbake i båtene, et fint bidrag til samfunnsfagsundervisning. Men best på turen var enstemmig isen på vei hjem 🙂

22-23. Seilas fra La coruña til en ny strand på svai, ved Fisterra. Karoline & co kan være riktig så handlingsorienterte, så da Ruffen var på vei ut av havna kom Magnus ruslende med surf-brett før de kastet loss etter oss. Magicus skulle få avklaring på AIS’n og ble værende litt lenger. Maren og Eli har overtatt forkjølelse etter Andreas, og følte seg ikke veldig klare for avgang. Men etter 4 dager i havn var det på høy tid å komme seg avgårde. Og varslene de neste dagene var mer eller mindre det samme. Bølger på opptil 1.6 meter var meldt, og vi stålsatte oss som best vi kunne. Mindre vind og mindre bølger enn fryktet, kysten viste seg fra en hyggelig side- og det ble en veldig fin dag å komme rundt nord-vest siden av Spania for fulle seil!

Gijôn

august 15, 2019 | Turbloggen | 1 kommentar

En veldig fin havneby – rolig marina uten altfor mye båter. 5 dager i byen har gått veldig fort. Den ene dagen dro vi med Terne-gjengen til Oviedo – en halvtimes togtur unna. Terne-gjengen guidet etter beste husk, de bodde et halvt år i byen for åtte år siden. Mye var visst skjedd på denne tiden, og den lokale bakeren og den beste restauranten var lagt ned. Men vi fant til slutt en ok restaurant som tok oss imot midt i siestaen. Det er ikke så lett å komme inn i alle skikker – middagsmat i 22-tiden er noe vi foreløpig ikke anstrenger oss for å komme inn i.

Ellers var det litt byvandring og bading. Sparkesyklene har vært brukt flittig rundt. Den nydelige sommertemperaturen som var første dagen, har glimret med sitt fravær siden, – men varierende t-skjorte og genservær klarer vi fint. 

Myggen gjorde sitt inntog i Gijôn, og Eli har tatt foreløpig 4 mygg i lugarene som har fått boltre seg gjennom nettene. Vi kan telle nærmere 20 stikk på alle jentene. Som det klør! Vi smører støtt, og håper vi nå har fått bukt med de små djevlene. Men synes det stadig dukker opp nye stikk.

Otto og Andreas oppsøkte en sjappe som solgte fiskeutstyr. Vi trengte noen gode sluker vi kunne bruke til den nye geskjeften vår. Gjengen i Magicus og Terne trengte også Klepp til å få fisken ombord. Ruffen seilte på Vestlandet i fjor og kjøpte dette i Skudeneshavn. Innehaveren av butikken trodde først vi ønsket en guide med båt, men Andreas viste stolt frem bilde av Ruffen med fiskestenger og fangsten fra forrige uke. Da ble han engasjert, fant fram alt vi trengte og gav oss en god deal. Han kom også løpende ut av butikken etterpå med en t-skjorte vi skulle få. Gøy med hyggelige og engasjerte mennesker.

I litt motvind og litt (for mye) bølger dro vi videre mandag. Bølgene lagde kvalme, men gikk heldigvis over da vi rundet neset etter noen timer. Etter 6 timer var vi fremme, og tenkte å legge oss på svai, men det var for mye svell på plassen vi hadde peilet ut, så vi gjemte oss heller i en marina rett ved. En marina av en heller original karakter. Det var mange bøyer i et basseng, og en eldre herre i en sliten jolle var behjelpelig; han fresa rundt og dro opp tauender vi skulle hekte oss i. Australieneren som lå ved siden av oss kommenterte at han hadde seilt verden rundt, men aldri vært borti et sånt opplegg før. Systemet var ikke helt knirkefritt; noen skulle fortøye i en tamp, andre fikk beskjed om å bruke to. Det vil si at noen lå stille, andre svingte rundt. Utpå kvelden kom en annen nabobåt med bare et feste sigende innpå,- som en litt nysgjerrig hund som ville hilse på. Vi fikk etterhvert festet oss sammen, og lå fint og rolig gjennom natta. 

Dagen etter kom vepsen og medvind. Aurora var på ingen måte klar for en ny økt, men etter litt bearbeiding kom vi oss avgårde. Og det ble en flott seilas med gennaker, lite bølger, ingen kvalme. God stemning hele veien på 70 nautiske mil. Vi kom frem midnatt til en mørk strand, og ligger nå på svai i Viveiro. Vi har hatt en dag i bukta, litt vind og overskyet. Men bading åkke som 🙂 Og feiring av jubilanten Magnus – 40 år, med boller, dikt og harpun i gave. Veldig fornøyd. I dag og i morgen er det meldt fint, og vi er klare for sol og stranddager i område.


Kryssing av Biscaya

august 9, 2019 | Turbloggen | 1 kommentar

Dette havområdet mellom Frankrike og Spania kan være lunefullt og er beryktet for mye dårlig vær og krevende forhold, særlig når høststormene setter inn. Vi har tatt værforbehold, og høsten er fortsatt et stykke unna. Vi ventet til ganske gode forhold for å krysse, og det ble den beste to-dagersøkten vår til nå. Biscaya viste seg fra sin beste side – lite bølger og litt varierende vindforhold; perioder med seil og perioder med motor. Vi hadde fin seilvind gjennom den første natten, stjerneklart med stjerneskudd, og vi kjente temperaturen steg. Vanntemperaturen steg 4-5 grader i løpet av natten. Ingen kvalme barn, og nydelig sol hele onsdagen. Sjøen var ganske så rolig og det var mulighet for en dukkert. Vi skrudde av motor, og gjorde klar en fender med tau å henge i om behov. En litt nervepirrende følelse å skulle klatre ut av båten, på 4200 meters dyp. For første gang på turen hadde vi 22 grader i vannet. En frisk, unik opplevelse, ikke alle forunt. Fra onsdag kveld og til ankomst torsdag seilet vi for det meste, og måtte reve på slutten for mindre krenging så vi fikk fylt opp vanntanken.

Vi har hatt litt usmak på vannet og vært usikre på hva som var kilden til dette. Etter Andreas fikk sjekket viste det seg at det var partikkelfilteret på watermakeren som burde byttes oftere enn hver 3.måned som leverandøren antydet. Andreas mener å ha lest et sted at det burde byttes hver 20. dag, og det stemmer vel bedre etter vår erfaring nå også. Det luktet rett og slett fis i filterhuset når vi åpnet det. Filter ble byttet og vanntankene tømt og renset, og vi nyter igjen friskt og godt vann. Vi har nå satt inn en ventil, så vi kan ta ut vannprøve før vi fyller til tanken. Dette har vi hatt på to-do listen, og delene hadde vi ombord. «Lazy man works twice» (Per Tangstad). Underveis i filterskifteprosessen ble det liv i fiskestanga. Andreas kom til unnsetning, og begynte å dra. Eli kjørte rundt i ring for å holde snøret i sjakk. Fisken gav seg ikke med det første, og dro snøret ut flere ganger. Etter en nervepirrende halvtime hadde den gitt opp, og Andreas jublet en stoor tunfisk ombord. Det ble rikelig med deilige fileter, alle i Ruffen spiste godt samme dag. Jentene synes det så ut og smakte nesten som kylling. Dagen etter, vel i havn, inviterte vi Magicus og Terne til tunfiskfest – 14 store og små «til bords».

Nå er kryssing av Biscaya tilbakelagt, og vi ligger i en fin liten havn i Gijôn i Spania. Eli nyter spansk i ørene, mange minner strømmer på fra utvesklingsåret i Madrid. Dundyna er byttet ut, ulltøyet er ferdig for i år, og vi nyyyyter sydenvarme fra tidlig morgen til sen kveld! Viva Espana 🙂

Frankrike

august 6, 2019 | Turbloggen | 3 kommentarer

Endelig kom sola, og strandliv! I Camaret-sur-Mer lå vi to netter, og fikk en kjempefin stranddag – «den beste dagen på langtur!» uttrykte Aurora da dagen var over. Bøtter og spader er ryddet bort, vi trodde den tiden var over. Men den gang ei, sandslott går vel aldri over! Det var bare å få kjøpt inn nytt, for det blir mange strandtimer det neste året.

Vi flyttet oss innover i Biscayabukta, og etter åtte timer med motorkjøring kom vi til øyene Isle-de- Glénan, og la oss ved øya St Nicholas. Vi dro i lag med Magicus, og Terne kom etter fra England, veldig fornøyd med et opphold i Padstow i England. De rakk med-strømmen med en halvtimes margin på vei inn mot øyene. Endelig fikk vi det etterlengtede sommerværet. Nydelige strender, som nesten forsvinner ved høyvann. Vi kommer stadig over nye oppdagelser og forståelser av dette tidevannet, og her er det ikke vanskelig å forstå hvorfor franskmenn har hjul på jollene. Etter to dager på stranda med jollebæring gikk det plutselig opp for Eli hvorfor det begynte å murre så vondt i ryggen. Vi har kost oss på den nydelig avslappede øya, her kom ferjeturister for å nyte badestrender, andre gikk på seilskole eller dykkerkurs, og mange nøt fristende blåskjell med pommes frites i den lille restauranten. Vi vurderte å gå ut å spise, blåskjell og pommes frites har fristet i alle byer etter vi kom til Frankrike. Men etter å ha registrert doer uten vann og stabler med kopper på restauranten vasket for hånd i en liten balje,  tok vi en felles beslutning om å utsette blåskjell-middagen i fare for ettervirkninger.. Maren plukket små skjell på stranden, når vi kom tilbake til båten var det tid for smykkeverksted. 

40 nautiske mil ble unnagjort med motor og litt gennaker-seiling på søndag, og vi ankret opp utenfor den lille landsbyen Les Palais på øya Belle- Ile- en- mer. På kvelden var vi klare for blåskjell og pommes frites. Vi fant en koselig liten restaurant med utsikt over havna, og ventet fra litt over 18 på matservering som startet klokken 19. Vi fikk god guiding gjennom menyen av en hyggelig franskmann, og etter mange spørsmål av oss forvirrede nordmenn ikke så godt bevandret i Frankrike, fikk vi avklart at alt var i pannekake – de salte på en den ene siden og de søte på den andre! Vi fikk en veldig hyggelige aften, med pannekaker og fyll i mange former, en slags fransk pizza kunne vi summere opp. «Creperie» stod det på skiltet – og i menyen. Så nå vet vi hva det betyr:) Og blåskjellmiddagen er fortsatt utsatt.  

Gate i Les Palais

Maria dro i morges, tirsdag, i øs pøs regnvær. Hun flyr fra Bordeaux, og må ta toget til flyplassen. Tøffe jenta. Hun kan nok styre sin begeistring for seillivet og er veldig klar for å komme tilbake til hesten sin, og hverdagen på Melsom. Det har vært veldig fint å ha henne på besøk- mange koselige stunder; i forpiggen med gamle DVD-er med småsøstrene, «amerikaner» under stjernehimmelen med tante og Eli etter «småbarna» er i seng, delfiner som jakter langs franskekysten, litt slottshistorie, byvandringer, strand og sol, croissant, baguette og cola. Helt ok det!

Nå har vi spist vår siste croissant i Frankrike for denne gang, og vi er akkurat startet turen til Gijon i Spania. Det ser ut til at vi rekker en rolig overfart før det kommer et nytt kraftig lavtrykk som skal passere litt lenger vest Biscaya til helgen. Nå er forberedt på ca to døgn i båten, og gleder oss til spansk og tapas når vi kommer frem.