Kategori: Turbloggen

Home / Kategori: Turbloggen

Status 3. desember

desember 3, 2019 | Seil-logg, Turbloggen | Ingen kommentarer

Fra satelitt-posten –

KL 20:00 UTC posisjon: 20° 32.01 N, 034° 42.52 W – 1550 nautiske til mål

Vi har fått bra vind og siste døgnet har vi lenset i 10-14 m/s med rev i begge seil og bølger på 2,6 meter. Ruffen jobber pent i sjøen, selv om det knirker i inventaret. Tipper vi er i mål om 10 dager hvis det ikke går under 7 ms

By Ole

Atlanterhavet

desember 1, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

Eli på nattevakt 3.natt

Det er rart å være i det. Dette store havet, som vi har vært spente på, gjennom år. Jeg husker jeg leste om kryssingen i boka To fluer, for fem år siden, da drømmen vår begynte å vokse seg til et mål. Jeg har vært veldig spent på denne delen av turen, det har vi alle. Ikke så rart; naturligvis, for det er stort. Det er et stort hav og det er en stor opplevelse. Det er mye som kan gå galt. Men det er også heldigvis mye som kan forebygges og håndteres. Det krever å ikke vite hva som kommer, å tåle å være i det uvisse. Ta en stund, et minutt, en time, en dag- av gangen.

Sørover dag 1 etter start fra Granca

Vi har vært heldige med avgangen. Vi hadde en rolig start, med nok vind til å seile. Friskt i noen kast, opptil 14 m/s ut fra Gran Canaria. Det er var en nervepirrende start på regattaen, mange båter gjennom et begrenset område, hvor båten foran oss gikk for motor over startstreken. Den ble plutselig faretruende nære der den manglet farten som alle omkringliggende båter hadde. Vi pustet ut etter noen minutter, men i overkant spennende synes vi alle.

Vi har med et nytt crewmedlem om bord, Kari Petronella. Ved avgang fra Norge hadde vi tatt noen runder på å være tre voksne over Atlanteren. Men som Jimmy Cornell, (som startet ARC) skriver; «bring only the people you love». Etter kryssingen i Biscaya, som vel å merke var en rolig kryssing, var vi begge enige om at det ville være godt med to hender til. Det gjør alt så mye mer håndterbart, både seiling og soving og matlaging og oppvask, og overskudd til barna. Så dukket Kari opp, og det har vist seg over all forventning. Hun var til uvurderlig hjelp i forkant av avgang, og det bare fortsetter. Vi har satt opp vaktlister- vi rullerer på 3 timer vakt av gangen, med middag og oppvask og vask inn i planen. I dag har Kari hatt ansvar i byssa og vi har spist en nydelig lasagne, med og uten kjøtt. Som jeg nyter den serverte maten og veggisinspirasjonen!

De to første dagene var det relativt tett med båter rundt oss. Nå begynner det å spre seg. Rekkevidden på AIS er i praksis rundt 10 nm på seilbåtene, og i skrivende stund er det 3 båter på kartet. Jeg skimter Terne i det fjerne. Begeistringen er stor på en ensom nattevakt. VHF er god å ha; alt bra og fortsatt seil hos Terne, kan Karoline fortelle. I Ruffen har vi gått for motor noen timer etter å ha seilet frem til nå. Seilene stod og slo i vindstille, og måtte tilslutt ned (i cruiser klassen er det lov med motor, motortiden loggføres og gir tilleggstid). Vi får heller motre oss litt ut av stillesonen noen timer, så blir det en litt bedre natt og batteriene får ladet. På tross av regatta.

Det er slike vindforhold vi helst vil ha 🙂

Morgengry dag 7.

Nå har vi vært på havet en uke. Tiden går fort. Vi teller selvfølgelig dager og gleder oss til ankomst, jentene kanskje aller mest. Men likevel.. jeg kjenner at jeg koser meg mye av tida. Det går overrraskende fint, og vi har vår flyt med vaktskifter og annet. Endel «seilgreier» begynner jeg å få litt dreis på nå. Stadig mestring:)

Ruffen koser seg også mye av tida. Siste dagene har vi hatt mer vind i seilene. Gennakeren har vært veldig god å ha, og har jobbet flittig på dagtid de siste dagene.

På vakta mi fra 20-23 gikk det jevnt på 6-7 knop, så dalte det litt utover natten- Andreas på neste vakt 5-6 knop, og Kari 4-5 knop, med litt mer rulling og slåing i seilene på grunn av lite vind i dønningene. Da blir det så som så med nattesøvn. Men min neste vakt nå fikk vi igjen opp gennaker i grålysningen, og vi har gått mellom 6 og 7 knop igjen. Vi blåses fint og rolig fremover. Da er det bare fryd!

I dag er det første advent, og vi holder på tradisjonene selv om vi er til sjøs, og det er 25 grader. Første gave i julekalenderen er åpnet, og senere i dag blir første kapittel adventsboka «Snøsøsteren», og «Jul i svingen» på tv´n i forpiggen. (Den ble kjøpt inn etter felles julekalenderavstemming i forkant av overfarten). Kari har ikke sett den før,  men nå kan hun alle sangene og er godt varmet opp etter at de har gått på repeat en uke. I tilllegg skal vi feire 1000 (nautiske) mils fest i dag, det skal feires med boller. Vi feirer stadig, for hver 500. Feiring er alltid bra:)

Det begynner å minke på fersk frukt og grønnsaker. Siste bananene er kastet til sjøs, men vi har fortsatt litt appelsiner, epler og avokadoer igjen. Gulrøttene synger på siste værset. De siste agurkene og paprikaen er lagt i kjøleskapet, i håp om å holde en liten stund til. Så blir det hermetiske varianter etter det. Litt kjipere, men jeg tror vi skal klare oss veldig bra forde.

Litt dyreliv har vi opplevd- sjøfugler ser vi stadig langt her ute. For noen dager siden dukket det opp padlene skilpadder ikke så langt fra båten, den ene kom vi veldig nært. Og vi har hatt daglig besøk av delfiner. Vi jubler hver gang. I går var de mange, og med god fart. Som Aurora sa «dette får vi ikke oppleve noe annet sted».

«Etterord» (en time etter ovenstående ble skrevet);

Hval! Andreas roper ned i båten, vi har fått besøk av en hval! En spekkhogger trekker pusten bak oss og svømmer tett inntil båten på styrbord side, før den passerer foran kjølen, tar en runde bak båten og kommer tilbake på en ny passering, denne gang rett under oss i det klare blå havet! For en start på dagen! Vi håper å bli beæret med nok et besøk, nå med kamera og Gopro klart. Men spekkhoggeren hadde fått svar på sine spørsmål og fortsatt sin ferd. Denne opplevelsen tilhørte øyeblikket der og da.

By Eli

Første døgn i ARC’n

november 25, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

Så ble det igjen «landbase» redaksjonens oppgave å gi dere nyheter.

Ruffen, forsatt i følge med søsterbåten «SV Terne», – har om få timer tilbakelagt det første døgnet i sjøen på vei mot Karibien og St. Lucia. Posisjonen er kl 0900 norsk tid : Lat/Lon: 26° 10.76 N, 016° 3.00 W og de holder en fart på 6 knop med kurs 211 grader som er en sydlig kurs – men det går også litt vestover. Stemningen ombord er på topp og før den siste flik av 4G dekning slapp feste i skipperens mobil fikk de sendt over noen bilder. De neste ukene blir det i hovedsak korte oppdateringer her under Seil-loggen ca hver 48. time, men båtene kan også følges «live» via tracking som publiserers av arrangøren her:
https://www.worldcruising.com/arc/arc/eventfleetviewer.aspx
Velg «ARC» under hvilken seilas og deretter kan dere bla nedover i en liste eller søke på båtnavn.

Crew Ruffen samlet før avgang

Startskuddet har gått – Nå er de igang!


De voksne på rorvaktlista samlet på «brua» – Aurora og Maren koser seg på sin måte!

By Ole

Snart avgang..

november 24, 2019 | Turbloggen | 1 kommentar

Siste innspurt. I skrivende stund sitter jeg på en stein og skriver mens Aurora maler logo på steinmoloen. En kort oppdatering på bloggen må til før vi setter seil i morgen kl. 12.30. Det har vært sosiale, koselige, lærerike og hektiske dager her i marinaen. På familiebrygga er det liv og lek fra morgen til kveld. Det er rikelig med lyd når 8-10 barn kommer løpende (!) på brygga. ARC- Atlantic Rally for Cruisers, har vært en fantastisk måte å «tune in» til atlanterhavskryssingen. Til og med Aurora, som har gruet seg til dette jevnt siden vi dro og før det, sa her om dagen, at nå var første gangen hun kjente at hun gledet seg. Jentene har begynt nedtelling til advent, og det er med proviant til både pepperkakebaking og lussekatter. Det er stor stas å vite at vi er flere, og kjente, som skal gjøre det samme. Vi har vært på seminarer om alt fra sekstant til vær, førstehjelp, nødsituasjoner og bunkring. Jentene har hatt noen dager på kids-club- en dag i stall var den beste av dagene kan de oppsummere.

Vår båt er lastet med.. 15 kg mel, 20 liter melk, 20 liter juice, 30 bananer, 30 epler, 30 appelsiner.. listene har vært mange og lange, i båtbutikk, dykkebutikk og matbutikk. Vi synes Ruffen var helt full da vi dro fra Norge, men nå er den enda fullere. Vi har fått Kari Petronella ombord, vårt ekstra crew over kryssingen, som har vært til uvurderlig hjelp gjennom uka. Safety-inspection ble godkjent i slutten av sist uke, riggen har vært sjekket både en og to og tre ganger, og jeg har vært til topps for første gang. Vihi 🙂 

Det er meldt optimale forhold for avgang, for noen sikkert for lite vind, for oss helt supert. En rolig start, med bølger meldt på 1 – 1 1/2 meter. De første dagene 10-15 knop for det meste. Aurora har regnet ut at dersom vi har en snittfart på 6 knop vil vi være fremme på St Lucia om 19 dager. Så vil tiden vise hva resultatet blir. Nå er vi klare og gleder oss til startsskuddet går.

Endelig Las Palmas

november 13, 2019 | Turbloggen | 1 kommentar

Av Eli.

Rolige, og varme!, dager i sør. Unormalt varmt, fikk vi høre av de lokale. Det ble så varmt i Mogan at vi valgte å forlate marinaen og legge oss på svai. Da hadde vi fått bra feiring av Halloween med kusinene, fredagsmarked i Mogan, og Andreas og Aurora gjort et dykk på den lokale dykkerklubben. 

Det var ikke det helt stor Halloween-preget i byen. Litt småpynt, men ingen videre feiring. Onkel Magnus hadde googlet seg frem til den beste (mulig eneste?) Halloween-restaurant – så det ble hamburger på Jungle Rock, hvor de ikke holdt tilbake på pyntingen. Etter flott ansiktsmaling og skikkelig burger, ble det pinata, heksebrygg og film i Ruffen. Jentene var godt fornøyd med litt annerledes Halloweenfeiring på Gran Canaria. 

Vi hadde noen dager på svai, flyttet oss fra Mogan til Amfi del Mar. Noen netter var ganske slitsomme, vi lå godt, men våknet stadig av mye bevegelse i båten. Dagene var deilige med bading tidlig til sent, litt skole og lesing. Aurora og Maren øvde på fridykking, med pappa som «instruktør». Aurora kom til bunn på 7 meter, og pappaen var heller engstelig da Maren dykket over 4 meter, før hun snudde oppover. Etter tre late dager begynte vi å mumle litt om hvordan det skal bli i Karibien, fra 3 late dager til 3 måneder. Vi tror nok det skal gå ganske så bra. Den ene kvelden fikk vi en kveldstur til Arguineguin med jolla, med god fangst i skikkelig båtbutikk. Ikke helt sjelden når det gjelder shopping er det Andreas som setter seg ned med en drikke mens vi andre kikker rundt. Nå var det vi som satte oss ned med drikke mens han ordnet. Så lenge kortstokken er med kan vi kose oss lenge og vel. Med ekstra solcellepanel og diverse annet småtterier, var kapteinen riktig så fornøyd der vi «putret» tilbake til Ruffen med solcellepanel som skjold i jolla.  

Vi fikk plass i Pasito Blanco- marina dagen etter vi forespurte. Da var vi (særlig jeg og jentene) klare for å komme i land og ligge rolig. Dette med fulle marinaer og reservasjoner har vært en smule nervepirrende, men det har alltid ordnet seg heldigvis. Også denne gangen; da jeg ringte marinaen, ble jeg møtt med beskjed om at det var laaange lister, og en litt oppgitt latter. Men beskjed om å sende mail, så fikk vi ta det derfra. Noen timer senere fikk vi bekreftelse på at vi kunne komme inn dagen etter. Magicus hadde kommet noen dager tidligere, så det ble hyggelig gjensyn, etter vi seilte hver vår retning fra Madeira. Pasito Blanco er en rolig, koselig liten plass, med små resort-hus, 5 km fra Las Palomas. Den ene dagen dro vi inn til byen og spiste en bedre argentinsk biff sammen med to Norwegian-kolleger av Andreas, Thomas og Sondre, som var på jobb i Las Palmas. Vi hadde en veldig hyggelig kveld med mye fly-og langtursnakk. Dagene gikk unna, og plutselig kom det litt brått på hvor kort tid det faktisk er til avgang for atlanterhavskryssingen. Og hvor mye som må og bør ordnes og fikses. Første utfordring var å komme seg til Las Palmas, hvor det hadde økt på med motvind og strøm og bølger den siste uka. Vi hadde booket i marinaen fra mandag 10., men ut fra værvarsel så det dårlig ut. Seilasen ARC som vi skal delta i går fra denne siden av øya, så opp måtte vi på et eller annet tidspunkt. Men vi fikk brukt dagene godt, på den solfylte siden av øya:) Mastesteg er montert, watermaker er smurt opp og i orden etter en liten lekkasje, lister og oversikter og planlegging av mat, og annet som skal være med til overfart er under en viss kontroll, reservevann er produsert, og under dørken er det vasket og gjort klar for bunkring.

Etter utallige runder og vurderinger ut fra vind- og bølgevarsel, ble det konkludert tirsdag morgen om å dra samme dag. Vi hadde vært inne på tanken om å la Andreas ta seilasen alene, mens jentene og jeg tok buss. Og slik ble det. «Hæ, tar det bare en time med buss? Men hvorfor bruker Ruffen så lang tid da?». Med bølgevarsel på 2,5-3 meter og motvind på opptil 20 meter per sekund, var vi fornøyd med den beslutningen! Vi vinket pappa avgårde, med en seilklar Ruffen, med full termos, ferdigsmurt baguette og Real turmat klar. En lang dag også for ikke seilende, men veldig fornøyde etter litt julegaveshopping i Las Palmas og Mac Donald med wifi. Nå er lydbok-lageret fylt godt opp før avreise. 

Etter noen timer på vent i marinaen på kvelden kom Ruffen inn kl 22. En sliten Andreas som kunne fortelle at det var det heftigste været han og Ruffen hadde vært i noen gang. En strabasiøs og våt tur, men etter forholdene greit. Værvarselet hadde stemt godt. Fra andre siden av marinaen kunne vi høre barnestemmer; «er det Ruffen?» «Ja, det er Ruffen». Noen har visst god oversikt på de norske båtene som skal være med på ARC. Jentene kunne nesten ikke vente med å skaffe nye bekjentskaper, og ville så gjerne over med en gang! Men litt tålmodighet krevdes der vi sov over på gjestebrygga; innsjekk på morgenen nå. Dieselfylling. Så familiebrygga. I kveld er det grillfest, små og store gleder seg til det. Så, nå er vi på plass og klare for siste forberedelser før vi kaster loss samtidig med ca. 200 andre båter den 24. november. 

La Gomera

oktober 30, 2019 | Turbloggen | 5 kommentarer

11 deilige dager i marina La Gomera på San Sebastian. En fin marina, og et nydelig lite sentrum med små kafeer og restauranter. Her er det spanske vibber. Som jeg digger det! Vi la oss inn i marinaen fredagen for halvannen uke siden, og har ligget godt siden, med en liten tur ut i nærmeste bukt for bade-og vanntank-påfyll tirsdag for en uke siden. Vi fikk utforsket noen stier i nærmiljøet, butikker og is-sjapper før Terne kom på mandag. Det ble skikkelig kusinetreff igjen, sist sett i Lisboa. Topp stemning med lego og småleker i båtene! Jeg har lest det er 320 soldager på La Gomera i året, og vi har nytt mange av dem. Late soldager. Det er imidlertid alltid noe å ta seg til- fra matlaging og smulebørsting til klesvask og oppvask og skolearbeid.

Men i deilig ferietempo. Den sorte stranda er ikke langt unna, det klare vannet må vi litt lenger ut for å finne, men det er godt med en dukkert når gradestokken viser over 30 grader i skyggen på de varmeste dagene. Onsdagen landet mamma og pappa på Tenerife, og kom over med ferje torsdag formiddag. Gjensynsgleden var stor! Mommo var som tidligere skrevet med til  Marokko for en måneds tid siden, men bestefar har vi ikke sett siden vi vinket fra brygga i Sande. En aldrende mann på snart 83, som ikke har vært på utsiden av Norges grenser på 16 år. Som understreket at dette kun var for barnebarna 🙂 Medbragt var et større lass av diverse norske ønskevarer av bamsemums, melkerull, kaviar, DVD-plater osv. 

Etter et avklimatiserende døgn i Ruffen, ble det besteforeldretur på Maren og Aurora, med ferje til hotell med svømmebassseng i Valle Gran Rey (på andre siden av øya). En rar følelse å være fra barna i hele to dager etter å ha vært tett i hop, dag og natt, siden starten av juli. Men det var ikke vanskelig å få tiden til å gå. Vi fikk en god båt-poleringsøkt fredagen, som var en overskyet dag, perfekt for polish. Fredag kveld var vi invitert på en drink med et par fra i båten Heaven47 fra England/Jersey, og hadde en hyggelig kveld med Terne og Heaven47. Lørdagen våknet vi opp til regn og torden. Det holdt på en times tid, og gav seg før vi skulle ut på kjøretur til Playa de Santiago for å dykke. Det kom stadig regn, og noe torden, så vi måtte vente på litt bedre forhold før vi hoppet i båten og jumpet i vannet. Dykkerne fortalte at de ikke hadde opplevd denne type vær i år, men var strengt tatt fornøyd med at det ble litt renere i gatene. Og vi er fornøyd med å få avsaltet masta.  Det er ikke bare i Norge vi har høye fjell og dype daler. Disse øyene har et helt fantastisk landskap. Høyeste topp på denne øya, som er den nest minste av Kanariøyene, er nærmere 1500 meter. Som på La Palma er det varierende landskap, fra høye klipper, og tørt ved sjøen, til frodig regnskog inne på øya, hvor temperaturen også er betraktelig lavere. Søndagen hentet vi gjengen på hotellet og fikk oss en fin gåtur i den eviggrønne laurbærskogen i nasjonalparken. 

Mandag må ha vært en av de varmeste dagene så langt på turen. Og det var feiring fra morgen til kveld av Maren 9 år. Hipp hipp hurra! Det var kake og presanger på morgenkvisten, messenger-samtale med bursdagssang med klassen (kjempekoselig initiativ fra læreren!), feiring med Terne midt på dagen, messenger prat med bestevenninne Nora Amalie og ut å spise til kvelden. Til og med fikk hun deilige hjemmelaget kjeks fra Heaven47. Ingen problem å ha bursdag langt hjemmefra når man får så mye oppvartning og oppmerksomhet:) 

Bursdagen vel overstått forlot vi La Gomera tirsdag formiddag og hadde et lengre badestopp i bukta, før 12 timer til Mogan på Gran Canaria. Litt bølger merkes for de mindre sjøvante, så bestefar og mommo fikk en kvalmetablett, og sov godt gjennom natten. Vi var fremme 4 om morgenen, og følte oss godt tilbake i syden da vi våknet opp fire timer senere til vannscootere, banana-boats og noen andre artige vannleker vi aldri har sett før. Det er vanskelig å konsentrere seg om skolearbeidet med så mye spennende som skjer rundt:) 

Nå er vi kommet inn i Mogan marina, og vi har funnet både baconost og mills majones og kaviar. Jippi! Vi planlegger 5 dager i havn her før vi jobber oss videre opp mot Las Palmas hvor vi skal være siste to uker før atlanterhavskryssingen. En uke med mommo og bestefar har vært kjempehyggelig og har gått rasende fort. Vi vinker de avgårde med bussen i morgen. Tusen takk for besøket!

Besøk med forsyninger

oktober 18, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

Tirsdag morgen våknet barna til nytt besøk ombord. Farfar hadde kommet til Madeira på natten for en drøy uke ombord, med reservedeler, kaviar, tubeost og norsk akevitt i bagasjen. Heldigvis hadde han besøkt Madeira tidligere og var klar for å sette seil allerede første dag. Vi hadde lyst til å besøke La Palma på turen, den litt mindre kjente av Kanariøyene som ligger lengst vest. Siden han hadde retur fra Tenerife passet det bra. Varselet var bra for seiling, men i meste laget for en rolig og behagelig tur. Vi gikk med redusert seilføring første døgnet og måtte tidvis styre manuelt for å unngå for mye krenging og avvik på kursen i bølgene. Når ny og gammel sjø møtes på havet blir det noen topper som er høyere en snittet, en av disse brøyt rett bak båten og gav oss en skikkelig dytt.  Vi hadde 12-13 sekundmeter inn akten for tvers og god fart på båten, som plutselig krenget godt over og bølgen fylte cockpit med vann. Heldigvis retter den seg opp igjen med en gang og vannet finner veien hjem på egenhånd. Noe av vannet hadde imidlertid rent inn i den ene benken, så det måtte ordnes når vi kom til land. Resten av turen gikk veldig fint og utpå dagen kunne vi sette fulle seil for første gang på turen. 

La Palma er virkelig en flott øy. Marinaen var fin og vi hadde kun noen få minutters gange til et koselig lite sentrum. Første dag ble brukt til vask av båt og avsalting og tørk av innholdet i den ene benken. Vi gjennomførte også en liten befaring av nærområdet, slik at leiebil, resturanter og kolonial var kartlagt. 

Det er en god investering å leie bil på disse øyene (spesielt når gjesten betaler:) Det er flott å kjøre rundt og vi får sett mye på en dag eller to. Vi tok turen til regnskogen på nordsiden av øya. Her parkerte vi bilen og fikk oss en god tur opp på et utsiktspunkt som balanserte på en høy knivegg. Det kriblet i magen når vi gikk de siste meterne. «Ungene skal ikke opp der alene» sa farfar, som hadde gått i forveien det siste stykket og møtte oss på vei ned trappene. 

Senere på dagen fortsatte vi med bil opp til toppen av øya. Det var en lang tur på en svingete, bratt vei, men det var veldig gøy å se toppen av vulkankrateret på 2400 meter over skyene..

Dagene gikk fort og søndag var det på tide å reise videre. Vi hadde tenkt noen dager på le-siden av Tenerife før farfar skulle reise. Her hadde vi gjort litt for dårlig planlegging. Alle havner var fulle, de ville iallfall ikke ha seilere på besøk. «Commercial harbor only. Bananaboats, divingboats and charterboats. You can not stay here». Det ble en lang tur langs kysten, vi ble etterhvert nødt til å legge oss på svai i store bølger. Det var mørkt, endel bølger og kjettingen hadde etter vinddreiing lagt seg rundt den ene steinen som var i bukta. Ikke veldig imponerte over Tenerife den kvelden. Vi la ut litt ekstra kjetting, så det sluttet å nøkke i båten. Da vi våknet neste dag var det ganske idyllisk der vi lå i Spaghetti bay. Sjøen var rolig og vi lå i en liten lagune med hvit strand. Vannet var krystallklart og det var mye fisk rundt båten. Etter et par timer kom charterbåtene med badegjester og lange rekker med vannscootere, dette er tydeligvis en populær bukt:-) Det ble morgenbad, kaffe og litt Ruffen-skole før vi fortsatte jakten på et sted å ligge. Vi leste oss opp på at det ikke er lov å ligge på natt-anker på Tenerife, og det ble flere telefoner og nesten like mange skuffelser. Tilslutt fant vi heldigvis en marina, San Miguel, litt nordøstover på øya som sa de skulle ordne plass. Dette er den vindfulle delen av øya, så det blåste friskt, med mye bølger og motvind på vei til marinaen, som lå litt utenfor vår planlagte rute. På et tidspunkt gikk vi fra 6 til 1,2 knop. I marinaen ble vi møtt av behjelpelige karer som gav oss en håndsrekning. Etter 2. dag røyk moringstauet, så vi ble liggende inntil noen vannskutere siste døgnet. Det stresset ikke de ansatte i marinaen nevneverdig, og vi så ikke noe mer til dem i løpet av kvelden. Vi hadde strengt tatt ingen gode alternativer, så vi fendret opp og lå helt greit for natta. Området ved marinaen består i hovedsak av resorter og golfbaner. Kysten er vindfull og strendene i området består av lavasteiner. Det ble et par rolige dager i båten, med kortspill, god middag på resturanten i marinaen og storhandling på Mercadonaen 4 km oppi gata. Farfar satte seg på flyet hjem onsdag etter en hyggelig uke ombord.

Det var en imøtekommende og avslappet marina, men bortsett fra den kan vi vel si at Tenerife sør var den første skuffelsen på turen for oss. Vi hadde sett for oss å utforske øya fra noen havner på sør-vest siden, men det ble ikke helt som tenkt. Skulle vi besøkt øya på nytt, ville nok Santa Cruz vært et bedre valg og utgangspunkt for oss seilere.

I skrivende stund ligger vi i en bukt utenfor La Gomera. Vi hadde en reservasjon i marinaen San Sebastian fra neste uke, men reiste over en uke tidligere i håp om å ligge godt på svai som vi hadde lest og hørt var veldig flott. Forholdene var ikke veldig lovende for ankring i buktene her fant vi ut da vi kom frem, med veldig mye svell, men etter å ha blitt avvist med fullt i marinaen var det ikke så mange alternativene. Etter en urolig natt på svai med vind og bølger, har vi hatt en nydelig sol- og snorkledag i dag. Og vi har fått plass i marinaen og flytter oss inn så snart watermakeren er ferdig med dagens økt. Nå ser vi frem til å utforske denne øya og få besøk her neste uke av mommo og bestefar.

Madeira

oktober 6, 2019 | Turbloggen | 2 kommentarer

Seilturen fra Porto Santo til Madeira fortjener ikke mange linjene. Det så først bra ut, så vi satte gennaker. Den fikk stå og slå en liten stund i dønningene før vi startet motor og brukte den resten av veien. Heldigvis ikke lange turen. Den koselige landsbyen med marina Quinta de Lorde viste seg å være en liten idyllisk plass for en familie på seiltur. Noen landsby er det riktignok ikke, men en resort der de til og med har bygd opp et lite torg med kirke. Vi bestemte oss for å bli her den neste uken etter å ha konfrontert med ungdommene som akkurat hadde mønstret på. Aurora og Andreas skulle uansett på dykkekurs noen dager og de hadde en god rabatt hvis vi valgte å ligge en uke. Kari og Maria syntes det var veldig fint her og så ingen grunn til å flytte inn til Funchal senere i uken. Det eneste ønsket de hadde var å kjøre go-kart. De hadde sett en fin bane på vei fra flyplassen, så det hadde de lyst til å gjøre ila uken. Eli bestemte seg også for å bli med på Aurora og Andreas på kurs, så for å ivareta alles interesser leide vi en bil noen dager og splittet opp kurset litt. De første dagene syntes nok de minste det var best å bade og leke. De har også bra WIFI her, så noe brett-tid har de også fått innvilget. Ungdommen kjørte litt gummijolle, badet og solte seg på dekk. Kari som har blitt myndig fikk også smakt på litt lokal øl og vin. På torsdag var det tid for litt aktivitet.

Vi hadde fått leiebilen og Eli var reiseleder på den første ekspedisjonen som gikk til Verda Dos Balcôes og en go-kart bane i samme området. Turen til Balcôes er ikke lang, men det er en veldig fin tur og kjøreturen må nesten betraktes som en del av opplevelsen. Turen går langs med et av de gamle vanningssystemene de har på øya, som skal lede vann fra den fuktige og frodige nordsiden av øya til den tørre sydsiden. Fra det knusktørre området rundt  på sør-øst siden der vi har båten beveger vi oss inn i et frodig landskap med tett vegetasjon og fuktig, kjølig klima. Vannet sildrer i kanalene langs stien. Turen ender på et flott utsiktspunkt med utsikt mot et frodig dalføre med høye topper. Dagens høydepunkt, for noen hvert fall, var nok likevel go-cart kjøring- Maria og Kari fikk egen doning, og Eli og Maren kjørte sammen. 

Fredag var det også duket for ekskursjon, med Andreas som reiseleder. Ungdommene mente det var best for de minste om vi tok en kort tur i dag også, selv om Aurora hevdet at hun godt kunne gå en lang tur. Andreas og Aurora var ikke med på torsdag, og Maren hadde sett noen høner langs veien dagen før så hun kunne godt ta den turen en gang til. Så da ble det sånn. Vi hadde bestemt oss for å kombinere dagen med en tur til Funchal for litt sightseeing og middag der. På kjøreturen til Funchal som gikk langs en svingete vei i fjellet passerte vi et skog-område med store flotte grantrær. Det var som å kjøre i skauen hjemme, så ikke helt fritt for litt lengsel etter vinter, traktor og motorsag der oppe. Det er utrolig hvordan landskapet endrer seg fra noe som ligner regnskog til granskog og så knusktørt brunt gress i løpet av noen minutter langs veien. Funchal er en flott by sett litt på avstand. Bratte gater på kryss og tvers, fine hus som klorer seg fast i terrenget. 

Eli kom med bussen og fikk med middag og strandpromenade. Vi var ikke veldig imponert over maten vi spiste ute i Portugal, og det gjelder det lille vi har spist ute på Madeira også. Jentene bestilte hjemmelaget hamburger fra barnemenyen, for å ikke gå på en smell. Det viste seg å være karbonade fra fryseren med en halvstekt egg på toppen. Hamburgerbrød..? Nope..  Men biffen var mange hakk opp fra den kokte i Lisboa hvert fall 🙂 Noen av gutta i klassen til Aurora er veldig opptatt av Ronaldo. Han er fra Madeira, så de syntes hun er veldig heldig som skulle hit. Vi tok turen for å se på statuen av han som gutta hadde fortalt var her. Vi fikk en fin tur i skumringen før tenåringene ble sendt på flyet hjem. 

Siste dag med leiebil ble brukt til å besøke Porto Moniz og handletur på ynglingsbutikken vår de siste ukene Pingo Doce. I Porto Moniz på nord-vest siden av øyen har de flotte natur-basseng som fylles med tidevannet og bølger fra Atlanterhavet. De har kun murt opp noen små vegger noen steder i lavasteinen; nice pool! Kjøreturen var også denne dagen mye av motivasjonen for 3 timer i bil. Det gir en følelse av å kjøre på vestlandet, når du kjører langsmed kysten på nordsiden av øya. Veiene er veldig bra og de har fine tuneller i fjellsiden, som erstatter den gamle, smale veien i fjellsiden. Det er vi ganske glade for. Selv om det er helg, øya er liten og veiene er smalere en vi er vant med har de lokale bestandig dårlig tid. De kjører fort og krasjer litt her og der. 

Nå blir det to rolige dager i båten før vi setter kurs for en av Kanariøyene. Farfar-Ole kommer ombord mandag kveld, så setter vi seil tirsdag morgen. Oppholdet her på Madeira har vært utelukkende positivt for hele gjengen, og frister til gjentakelse. Takk for oss!

Porto Santo og veien dit.

oktober 3, 2019 | Turbloggen | 4 kommentarer

Vi har i skrivende stund vært på tur i nesten 3 måneder og besøkt mange steder på veien. Disse tre månedene har vært snille med oss, ikke noe stress, men heller ikke så rolig at det blir kjedelig. Det er alltid noe å finne på, noe skal fikses, eller vaskes eller forberedes, men det må ikke gjøres med det samme. Uker og dager går litt i hverandre, er det tirsdag eller onsdag i dag?? Det er iallfall september. Vi startet turen med en forholdsvis tom avtalebok. Starten på ARC`n 24. november var eneste avtale, men i etterkant har vi også avtalt litt besøk. Vi forplikter oss ikke 100% på dato og sted, men sånn ca. Vi vil ha friheten til å vente på riktig vær og unngå unødig stress eller binde oss opp på en slik måte at vi ikke kan endre ruten eller besøke en øy vi får anbefalt på veien.  Ikke alle steder har vært nye for oss, men vi ser de fra en annen vinkel denne gangen og det er gøy å vise de frem til barna. «På dette hotellet bodde Joackim og jeg engang, da brant det på andre siden av gata der». Ruinene står der fortsatt.. «Her har jeg Anders og jeg drukket øl engang. Jeg hadde bursdag og på ettermiddagen vi fikk en tur til Dublin på kort varsel» Nå er vi snart på Kanariøyene. Tidligere når jeg fløy for Norwegian var det ikke uvanlig å fly en t/r Las Palmas på samme dag. Nå har jeg brukt 3 måneder på en halv dags jobb, men også fått med meg flere detaljer underveis. På sett og hvis har vi frem til nå seilt i et område hvor jeg er godt kjent, iallfall fra luften. 

Loggen viser at utseilt distanse så langt er på 3100 nautiske mil, det er lenger en korteste storsirkel rute fra Norge, men vi har jo seilt litt hit og dit, nettop fordi vil vil se og oppleve mest mulig. Familien fungerer bra ombord. Noen små utbrudd kan det bli fra store og små, men stort sett er det bra stemning og et godt samarbeid. Når vi seiler de lenger etappene må alltid en ha vakt. For oss betyr det at enten Eli eller jeg må være våkne til envhver tid. Eli har godt sovehjerte og kan godt ta igjen det tapte på dag, kveld eller til og med på vakt. Jeg er litt mer der at å sove på dagen, kan bety at jeg går glipp av noe eller føler det som litt bortkastet tid. Kroppen vil ikke sove, iallfall ikke mer en en kort powernap. For meg fungerer best hvis jeg har vakt 2200-0200 og 0600-1000, da blir det nesten 4 timer søvn i døgnet, det fungerer bra på de 2-3 døgns turene vi har hatt frem til nå.

Vi har akkurat unnagjort den lengste etappen så langt, 480 nm fra Rabat til Porto Santo. Denne turen kunne fort blitt 4 døgn, så vi var litt spente på hvordan det ville fungere. Det kunne bli bra, men fort også skikkelig slitsomt. Maren var syk i Rabat, Eli ble syk på vei ut. Havnen stenger hvis det er bølger over to meter, det blir farlig å gå ut og inn. Dette var varslet dagen etter og vi ville ikke bli stuck der. Heldigvis var det meldt veldig gunstig vind for oss og så snart vi var ute av havnen satte vi seil og kurs for Porto Santo. Vi kunne seile mer eller mindre rett mot målet og snittfarten på seilasen som tok 2 døgn og 21 timer ble på imponerende 7 knop. Stakkars Eli var litt pjusk første dagen. Ungene hadde også barrikadert seg på hver sin benk. Da håndterte jeg båt, bysse, hotel og sykestue. Det føltes langt til Madeira.. «Eli husker du når vi krysset Biskaya, da jeg hadde fått en smell i ryggen og brukte 30 minutter på å komme meg i seiltøyet og opp på vakt.. Jeg stilte på vakt selv om jeg nesten ikke fikk på meg buksa. Du må se hva du får til, men jeg må nesten ha litt søvn i løpet av turen». Heldigvis ble formen hennes bedre og hun kunne gå sine vakter. Barna trengte de vanlige 12 timene før de var i form og så var vi et happy Ship igjen! Vi så hai og skilpadde på turen, båten fosset frem på egenhånd og vi kunne bare nyte turen. Jeg føler at vi nå har fått på plass gode rutiner, håndtering av båt og godt vant mannskap. Vi er klare for den store turen over «dammen». Vi er også ferdige med å seile så short-handed som vi har gjort fram til nå. Pappa mønstrer på om noen dager og blir med siste etappe ned til Kanariøyene. Han har hatt en liten karriere som regattaseiler, så kanskje han har noen ess i ermet vi kan ta med oss på ARC. I Las Palmas kommer Kari Petronella ombord. Hun har egen seilbåt i Svolvær og har seilt den opp langs kysten fra Oslo. Hun planlegger langtur med den, men i år passet det best å bli mønstre på en båt som allerede er på tur. Det passet også oss veldig bra, vi vurderte lenge å ta turen alene, men så fikk vi tips om Kari og det hørtes ut som en god match. Det blir hyggelig å bli bedre kjent med henne når hun kommer ombord i Las Palmas.

Nå har det gått noen dager siden vi startet på dette innlegget. Det ble flere prosjekter i Porto Santo og dagene gikk veldig fort. Dette var en havn for langtursseilere og atmosfæren der traff oss veldig. Nå er vi på tur med likesinnede. Noen har vi møtt før, andre er nye. Men alle har samme plan, de skal ut i verden, noen kort og andre langt. Noen er på tur så mange år de vil og seiler dit de har lyst, andre er på en kortere tur og skal hjem til skole og jobb, om noen måneder eller et år.  Den ene kvelden var det grillkveld i havna, og barna lekte på tvers av alder og språk. Det var tysk, fransk,  engelsk og norsk i skjønn forening. I Porto Santa er det en stor molo der som båtene kan male en hilsen på, vi kunne se at det var endel norske båter som hadde vært her tidligere. Det ble oppgave i «Kunst og håndverk» denne uken; forslag til logo og male på veggen. Det ble bra teamwork. Vi fikk også tid til en liten topptur og handletur i byen. Etter 4-5 dager var det igjen tid for å bytte havn. Her kunne vi fint blitt noen dager til, men vi ventet flott besøk fra Norge, så vi måtte komme oss til Madeira. Søndag kveld mønstret Maria og hennes venninne og vår nabo Kari på som cruise-gjester. Vi gleder oss til noen hyggelige dager med disse flotte tenåringene.