Forfatter: Andreas

Home / Forfatter: Andreas

På besøk i Nasjonalpark

august 28, 2019 | Turbloggen | 1 kommentar

Av Eli.

Det har vært mange idylliske ankringsplasser langs nord-vest Spanias kyst. Vannet er kaldere enn Biscaya, men strendene leverer. Lange nydelige strender, den ene vakrere enn den andre:) Og med spanjoler, i alle aldre, og alle former, og med ulike kleskoder. 

«Mamma og pappa, vi må snu!» sa en litt hysterisk Aurora i går da vi var 20 meter fra stranda. Det spradet to karer i nettoen forbi. Det stemte visst, nesten, det Magicus hadde antatt når de dagen før antydet at det var nudiststrand, men lurte på om det kanskje  var mer påkledde etter 12. Det første stemte helt, ikke helt det siste. Det var godt utpå ettermiddagen, og ganske riktig noen med, men flest uten klær. Noen veldig avslappet, andre i kontinuerlig powerwalks med tøy og bøy i enden av stranda. En kort diskusjon med + og – i jolla. Konklusjonen ble at det var jo ikke farlig med nakne mennesker, og skulle jentene snorkle etter skjell i dag var det her det måtte gjøres. Så vi rodde oss inn og fikk et lite studie i menneskekroppen i all sin utfoldelse. 

Fredag kveld dro vi inn til den lille havnebyen Fisterra hvor vi spiste is og handlet billig kolonial, før vi lot vinden drive oss litt videre lørdag. Tidligere på kvelden hadde vi hatt delfinshow fra båten – de svingte og plasket ikke langt fra båtene som lå på svai. Fantastisk gøy!

Passe vind uten mye bølger = god stemning. Eli kunne til og med kjenne at det var litt gøy, og litt nervepirrende, der vi surfet inn bukta Louro med 8 knop, og fikk ankret opp på oppsiden av Terne og Magicus uten motor. Det hadde sin forklaring i at fiskesnøret hadde tatt seg en ufrivillig tur rundt kjøl og ror etter en ekstra runde når vi skulle heise storseil noen timer tidligere. Snøret ble reddet, og innseilingen om vi får si det selv – ganske elegant 🙂 Spillkveld med lørdagsgodt med kusiner på besøk var topp.

Søndagen seilte vi i godt gennaker-driv hele ettermiddagen (gennaker er stort forseil). Vi holdt jevn fart med Magicus som hadde fått opp sin code zero (annen type stort forseil), mens Terne (som ikke har stort forseil) tok en kortere vei langs kysten med flere slag. Den ikke annonserte regattaen ble så godt som uavgjort mellom de tre båtene. Karoline og Magnus uttrykte imidlertid at de var litt bekymret for atlanterhavskryssingen og sen ankomst til Karibien om de ikke får seg et større seil.

På søndagens seilas lagde Aurora sin egen ukeplan for fag og fordeling gjennom uka, og hun dro til og med frem naturfagsboka underveis. Ikke dårlig på en fridag. Jentene er i godt skoledriv. Vi prøver å holde oss til litt formiddagsskole i ukedagene med hovedfokus på basisfagene matte, engelsk og norsk. Det er mye annet som er mer gøy, men litt fokus klarer vi. Og Aurora har nesten tatt Mat & Helse for et år den siste uka. Hun og Eli har laget lasagne fra bunn, hun har disket opp med deilige amerikanske lapper en morgen, og hun har servert burger med hjemmelaget brød, en kveld ombord på restauranten «Burger Queen». Maren synes også det er gøy med restaurantbransjen, og hadde pizzeria en kveld. 

Mandagen feiret vi Sofie 5 år i Magicus. Mye deilig hjemmebakst fra alle tre båter, flott pyntet båt, bursdagssang og gaver, og god stemning, gjorde en veldig koselig feiring.

Vi har ligget utenfor Vivo noen dager nå. Praya de Barra (nudistbukta) ligger mot land, hvor vi har ligget før innvilget «løyve» til ankring på Cíes-øyene – et naturreservat med begrensede ankringsplasser hvor det med søkes i forkant. Det var i utgangspunktet fullt mandag og tirsdag, men de som ikke bruker plassen sin må avbestille (ellers følger sanksjoner). Det ble ledig plass litt utpå mandag, og så onsdag. Tirsdagen fikk vi plass litt utpå dagen – så litt frem og tilbake, men kort distanse, så ganske så uproblematisk. Vi har fått rørt litt på kroppen de to siste kveldene til noen flotte utsiktspunkt på øyene her. 

Vi er ferdige med noen fine uker i Spania. På denne tiden har vi kun møtt to norske seilere, turistene her ser ut til å stort sett være lokale og spanjoler på ferie, med unntak av noen utenlandske seilbåter på tur.

Nå har det vært så mye fin ankring i uthavn at til og med skipperen foreslo et stopp på et dager i byen Porto på vei sydover i Portugal. Vi setter seil i kveld og beregner ankomst i morgen formiddag. 

Vivadeiro og La Coruña

august 23, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

To late dager på en vakker strand i bukta Porto de Bares var godt for alle. Sand og båt er ingen god kombo, selv om det naturlig nok henger litt sammen. Vi har «sluset» og børstet, men det tok noen dager før det føltes sandfritt igjen. Første kvelden gikk vi opp til toppen av landsbyen – til Spanias nordligste hotell (stod det på skiltet hvert fall). Et nydelig sted, med fantastisk utsikt. En god økt for små og store.

Vi lå på svai i bukta i to dager før vi dro (tilbake) til byen hvor vi ble liggende i marinaen en natt, for litt bunkring og i le for mye vind som var meldt. På kvelden var vi ute hele gjengen på pizzeria, og fikk med oss konsert på torget- med publikum hovedsakelig 70 +. Stemningsfullt, men etter to låter snek vi oss avgårde. Da var barna fornøyd, og vi var godt over leggetid. 

Så var det ut på tur igjen. Vi var forberedt på at det ville bli en litt krevende seilas med høye bølger. Det var meldt drøye to meter, men alternativet å vente ville ikke bli bedre – med vindstille og like høye bølger dagen etter, og ekstremt mye vind dagen etter det igjen. Vi var ved godt mot da vi dro fra kai. Men det varte ikke så lenge – når barna kaster opp, først den ene, og så den andre, er det ikke mye gøy. Når seileren brummer fordi det slår i seilene fordi vinden ikke leverer som meldt, blir det ikke bedre. Aurora sa på et tidspunkt at det positive med å bli kvalm er at hun får så mye omsorg. Det er i disse stundene da mammaen kjenner mest på og stiller seg noen spørsmål om, hva det er vi egentlig driver på med. Det kunne vel vært enklere å leid seg et hus i Italia for et år, eller bare ganske enkelt holdt seg på Veberg.. 

Men, vi kom oss til La Coruña. En ganske masete havn, hvor det rykker i tauer, og alt er i bevegelse konstant. Men det holder for god nattesøvn. Marinaen Marina Real ligger veldig sentralt, og det er en kjempeflott by! Mandagen var en rolig dag, med litt klesvask og en liten «skolesmak» i Terne med naturfagsprosjekt om hummer og spansk, og tirsdag var det skolestart i Ruffen med noen timer jobbing i skolebøker. Deretter en rusletur gjennom byen til bading i bølgene på andre siden. Kan ikke bli bedre gymtime enn det 🙂 Karoline og Eli så på surferne i bølgene, og kjente det vrikket i en noe uerfaren surfefot. Nå drømmes det om surfekurs og surfebrett.. 

Andreas og Magnus fikk gjort sin borgerplikt og stemt på onsdagen (noe damene fikk ordnet før de forlot hjemlandet, til orientering ;). Det ble ekskursjon til konsulatet på sparkesykler gjennom byen. Vi fikk alle være med inn på kontoret til en hyggelig dame som hadde sitt første valg hos seg. Hun forlot rommet siden valget var hemmelig.. (så da var vi bare 8 personer i samme rom). Jentene fikk med stemmeark til nærmere beskuelse tilbake i båtene, et fint bidrag til samfunnsfagsundervisning. Men best på turen var enstemmig isen på vei hjem 🙂

22-23. Seilas fra La coruña til en ny strand på svai, ved Fisterra. Karoline & co kan være riktig så handlingsorienterte, så da Ruffen var på vei ut av havna kom Magnus ruslende med surf-brett før de kastet loss etter oss. Magicus skulle få avklaring på AIS’n og ble værende litt lenger. Maren og Eli har overtatt forkjølelse etter Andreas, og følte seg ikke veldig klare for avgang. Men etter 4 dager i havn var det på høy tid å komme seg avgårde. Og varslene de neste dagene var mer eller mindre det samme. Bølger på opptil 1.6 meter var meldt, og vi stålsatte oss som best vi kunne. Mindre vind og mindre bølger enn fryktet, kysten viste seg fra en hyggelig side- og det ble en veldig fin dag å komme rundt nord-vest siden av Spania for fulle seil!

Gijôn

august 15, 2019 | Turbloggen | 1 kommentar

En veldig fin havneby – rolig marina uten altfor mye båter. 5 dager i byen har gått veldig fort. Den ene dagen dro vi med Terne-gjengen til Oviedo – en halvtimes togtur unna. Terne-gjengen guidet etter beste husk, de bodde et halvt år i byen for åtte år siden. Mye var visst skjedd på denne tiden, og den lokale bakeren og den beste restauranten var lagt ned. Men vi fant til slutt en ok restaurant som tok oss imot midt i siestaen. Det er ikke så lett å komme inn i alle skikker – middagsmat i 22-tiden er noe vi foreløpig ikke anstrenger oss for å komme inn i.

Ellers var det litt byvandring og bading. Sparkesyklene har vært brukt flittig rundt. Den nydelige sommertemperaturen som var første dagen, har glimret med sitt fravær siden, – men varierende t-skjorte og genservær klarer vi fint. 

Myggen gjorde sitt inntog i Gijôn, og Eli har tatt foreløpig 4 mygg i lugarene som har fått boltre seg gjennom nettene. Vi kan telle nærmere 20 stikk på alle jentene. Som det klør! Vi smører støtt, og håper vi nå har fått bukt med de små djevlene. Men synes det stadig dukker opp nye stikk.

Otto og Andreas oppsøkte en sjappe som solgte fiskeutstyr. Vi trengte noen gode sluker vi kunne bruke til den nye geskjeften vår. Gjengen i Magicus og Terne trengte også Klepp til å få fisken ombord. Ruffen seilte på Vestlandet i fjor og kjøpte dette i Skudeneshavn. Innehaveren av butikken trodde først vi ønsket en guide med båt, men Andreas viste stolt frem bilde av Ruffen med fiskestenger og fangsten fra forrige uke. Da ble han engasjert, fant fram alt vi trengte og gav oss en god deal. Han kom også løpende ut av butikken etterpå med en t-skjorte vi skulle få. Gøy med hyggelige og engasjerte mennesker.

I litt motvind og litt (for mye) bølger dro vi videre mandag. Bølgene lagde kvalme, men gikk heldigvis over da vi rundet neset etter noen timer. Etter 6 timer var vi fremme, og tenkte å legge oss på svai, men det var for mye svell på plassen vi hadde peilet ut, så vi gjemte oss heller i en marina rett ved. En marina av en heller original karakter. Det var mange bøyer i et basseng, og en eldre herre i en sliten jolle var behjelpelig; han fresa rundt og dro opp tauender vi skulle hekte oss i. Australieneren som lå ved siden av oss kommenterte at han hadde seilt verden rundt, men aldri vært borti et sånt opplegg før. Systemet var ikke helt knirkefritt; noen skulle fortøye i en tamp, andre fikk beskjed om å bruke to. Det vil si at noen lå stille, andre svingte rundt. Utpå kvelden kom en annen nabobåt med bare et feste sigende innpå,- som en litt nysgjerrig hund som ville hilse på. Vi fikk etterhvert festet oss sammen, og lå fint og rolig gjennom natta. 

Dagen etter kom vepsen og medvind. Aurora var på ingen måte klar for en ny økt, men etter litt bearbeiding kom vi oss avgårde. Og det ble en flott seilas med gennaker, lite bølger, ingen kvalme. God stemning hele veien på 70 nautiske mil. Vi kom frem midnatt til en mørk strand, og ligger nå på svai i Viveiro. Vi har hatt en dag i bukta, litt vind og overskyet. Men bading åkke som 🙂 Og feiring av jubilanten Magnus – 40 år, med boller, dikt og harpun i gave. Veldig fornøyd. I dag og i morgen er det meldt fint, og vi er klare for sol og stranddager i område.


Kryssing av Biscaya

august 9, 2019 | Turbloggen | 1 kommentar

Dette havområdet mellom Frankrike og Spania kan være lunefullt og er beryktet for mye dårlig vær og krevende forhold, særlig når høststormene setter inn. Vi har tatt værforbehold, og høsten er fortsatt et stykke unna. Vi ventet til ganske gode forhold for å krysse, og det ble den beste to-dagersøkten vår til nå. Biscaya viste seg fra sin beste side – lite bølger og litt varierende vindforhold; perioder med seil og perioder med motor. Vi hadde fin seilvind gjennom den første natten, stjerneklart med stjerneskudd, og vi kjente temperaturen steg. Vanntemperaturen steg 4-5 grader i løpet av natten. Ingen kvalme barn, og nydelig sol hele onsdagen. Sjøen var ganske så rolig og det var mulighet for en dukkert. Vi skrudde av motor, og gjorde klar en fender med tau å henge i om behov. En litt nervepirrende følelse å skulle klatre ut av båten, på 4200 meters dyp. For første gang på turen hadde vi 22 grader i vannet. En frisk, unik opplevelse, ikke alle forunt. Fra onsdag kveld og til ankomst torsdag seilet vi for det meste, og måtte reve på slutten for mindre krenging så vi fikk fylt opp vanntanken.

Vi har hatt litt usmak på vannet og vært usikre på hva som var kilden til dette. Etter Andreas fikk sjekket viste det seg at det var partikkelfilteret på watermakeren som burde byttes oftere enn hver 3.måned som leverandøren antydet. Andreas mener å ha lest et sted at det burde byttes hver 20. dag, og det stemmer vel bedre etter vår erfaring nå også. Det luktet rett og slett fis i filterhuset når vi åpnet det. Filter ble byttet og vanntankene tømt og renset, og vi nyter igjen friskt og godt vann. Vi har nå satt inn en ventil, så vi kan ta ut vannprøve før vi fyller til tanken. Dette har vi hatt på to-do listen, og delene hadde vi ombord. «Lazy man works twice» (Per Tangstad). Underveis i filterskifteprosessen ble det liv i fiskestanga. Andreas kom til unnsetning, og begynte å dra. Eli kjørte rundt i ring for å holde snøret i sjakk. Fisken gav seg ikke med det første, og dro snøret ut flere ganger. Etter en nervepirrende halvtime hadde den gitt opp, og Andreas jublet en stoor tunfisk ombord. Det ble rikelig med deilige fileter, alle i Ruffen spiste godt samme dag. Jentene synes det så ut og smakte nesten som kylling. Dagen etter, vel i havn, inviterte vi Magicus og Terne til tunfiskfest – 14 store og små «til bords».

Nå er kryssing av Biscaya tilbakelagt, og vi ligger i en fin liten havn i Gijôn i Spania. Eli nyter spansk i ørene, mange minner strømmer på fra utvesklingsåret i Madrid. Dundyna er byttet ut, ulltøyet er ferdig for i år, og vi nyyyyter sydenvarme fra tidlig morgen til sen kveld! Viva Espana 🙂

Frankrike

august 6, 2019 | Turbloggen | 3 kommentarer

Endelig kom sola, og strandliv! I Camaret-sur-Mer lå vi to netter, og fikk en kjempefin stranddag – «den beste dagen på langtur!» uttrykte Aurora da dagen var over. Bøtter og spader er ryddet bort, vi trodde den tiden var over. Men den gang ei, sandslott går vel aldri over! Det var bare å få kjøpt inn nytt, for det blir mange strandtimer det neste året.

Vi flyttet oss innover i Biscayabukta, og etter åtte timer med motorkjøring kom vi til øyene Isle-de- Glénan, og la oss ved øya St Nicholas. Vi dro i lag med Magicus, og Terne kom etter fra England, veldig fornøyd med et opphold i Padstow i England. De rakk med-strømmen med en halvtimes margin på vei inn mot øyene. Endelig fikk vi det etterlengtede sommerværet. Nydelige strender, som nesten forsvinner ved høyvann. Vi kommer stadig over nye oppdagelser og forståelser av dette tidevannet, og her er det ikke vanskelig å forstå hvorfor franskmenn har hjul på jollene. Etter to dager på stranda med jollebæring gikk det plutselig opp for Eli hvorfor det begynte å murre så vondt i ryggen. Vi har kost oss på den nydelig avslappede øya, her kom ferjeturister for å nyte badestrender, andre gikk på seilskole eller dykkerkurs, og mange nøt fristende blåskjell med pommes frites i den lille restauranten. Vi vurderte å gå ut å spise, blåskjell og pommes frites har fristet i alle byer etter vi kom til Frankrike. Men etter å ha registrert doer uten vann og stabler med kopper på restauranten vasket for hånd i en liten balje,  tok vi en felles beslutning om å utsette blåskjell-middagen i fare for ettervirkninger.. Maren plukket små skjell på stranden, når vi kom tilbake til båten var det tid for smykkeverksted. 

40 nautiske mil ble unnagjort med motor og litt gennaker-seiling på søndag, og vi ankret opp utenfor den lille landsbyen Les Palais på øya Belle- Ile- en- mer. På kvelden var vi klare for blåskjell og pommes frites. Vi fant en koselig liten restaurant med utsikt over havna, og ventet fra litt over 18 på matservering som startet klokken 19. Vi fikk god guiding gjennom menyen av en hyggelig franskmann, og etter mange spørsmål av oss forvirrede nordmenn ikke så godt bevandret i Frankrike, fikk vi avklart at alt var i pannekake – de salte på en den ene siden og de søte på den andre! Vi fikk en veldig hyggelige aften, med pannekaker og fyll i mange former, en slags fransk pizza kunne vi summere opp. «Creperie» stod det på skiltet – og i menyen. Så nå vet vi hva det betyr:) Og blåskjellmiddagen er fortsatt utsatt.  

Gate i Les Palais

Maria dro i morges, tirsdag, i øs pøs regnvær. Hun flyr fra Bordeaux, og må ta toget til flyplassen. Tøffe jenta. Hun kan nok styre sin begeistring for seillivet og er veldig klar for å komme tilbake til hesten sin, og hverdagen på Melsom. Det har vært veldig fint å ha henne på besøk- mange koselige stunder; i forpiggen med gamle DVD-er med småsøstrene, «amerikaner» under stjernehimmelen med tante og Eli etter «småbarna» er i seng, delfiner som jakter langs franskekysten, litt slottshistorie, byvandringer, strand og sol, croissant, baguette og cola. Helt ok det!

Nå har vi spist vår siste croissant i Frankrike for denne gang, og vi er akkurat startet turen til Gijon i Spania. Det ser ut til at vi rekker en rolig overfart før det kommer et nytt kraftig lavtrykk som skal passere litt lenger vest Biscaya til helgen. Nå er forberedt på ca to døgn i båten, og gleder oss til spansk og tapas når vi kommer frem.

Morgenstund

august 2, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

Et høytrykk rett sør for oss gir oss noen roligere dager med tanke på vind. Vi må flytte oss for motor, men det kan se ut til at vi nå får tilgang til noen små fine øyer med flotte strender. Avgang ble satt til 0600, mens det enda var mørkt, slik at vi kunne få strømmen på vårt lag i sundet innenfor Ile de Sein. Mannskapet ligger fortsatt i køya, jeg har fått kaffe i koppen, to skiver hjemmebakt brød med brunost på tallerken og Biscaya ligger blankt som et speil, det er nydelig. Terne dukker opp på AIS`n, de har akkurat kommet fra England og møter oss på øyene senere i dag. En flokk delfiner var tidlig oppe og slo følge med oss en liten stund. Siden vannet var så klart fikk vi god anledning til å betrakte hverandre:-)

Det ligger en liten film av delfinene på Instagram (seilruffen2019), vi fikk ikke lastet opp filmen nå her på bloggen. Kanskje vi får det til på et senere innlegg:-)

Fra Wales til Brest

juli 31, 2019 | Turbloggen | 4 kommentarer

En liten pause fra blogg-verden – så kommer kommentarer hjemmefra om at blogging forplikter.. Maria, som mønstret på på mandag, og er litt mer inn i bloggverden, mener man skal ha daglig innlegg på en blogg. Vi kan i hvertfall ha som mål å få til litt hyppigere enn ukentlig 🙂 Såå hyggelig at mange titter innom!

Vi har kommet oss til Frankrike, kommet oss gjennom noen vindfulle og regnfulle dager i Brest, på det verste med liten storm i kastene på brygga. Vi lå godt festet og helt trygt i marinaen nær byen. Magicus kom etter fra Dublin samme kveld som oss, Terne ble igjen i England for å ordne en kabel, litt mye sjøsyke og å få en sjekk på motoren som begynte å lukte svidd:/ 

Andreas er veldig fornøyd etter å ha vært innom en båtbutikk som hadde masse utstyr som ikke er så lett å få tak i til en fransk båt hjemme. Vi har vært på akvariet, og ikke minst har vi som nevnt fått besøk av Maria som skal bli med oss en uke langs kysten av Frankrike. Det er så stas og hyggelig å ha fått storesøsteren ombord!

Da vi kom fra Dublin til Fishguard Bay/Wales ble vi  liggende to netter på svai i bukta (å ligge på svai vil si å ha ut ankeret foran). Tidevann er fortsatt veldig fascinerende, når det er lavvann ligger båtene på siden eller så har de spesialdesign med to kjøler så de står støtt i gjørma. Ruffen fikk masse kjetting og lå godt på utsiden av «lavvann-fare» sammen med Terne. Det ble en rolig torsdag i den lille fiskerlandsbyen, med is og bading, og joggetur på damene. Joggetur i helt fantastisk landskap langs klippene, hvor vi også fikk hilst på Wales-kua. Dagen etter, fredag formiddag, var vi klare for overfart for å komme oss sørover til Brest.

Vi måtte akseptere noe motstrøm det første stykket, så fikk vi fordelen av litt bedre vind/strøm senere på dagen. Vi bestemte oss for å gå med motor de første timene, da kryssing i motstrøm og motvind er det samme som å be om mytteri ombord. Vi hadde planlagt godt med en halvstekt lasagne i stekeovnen som vi spiste før vi møtte restene av bølgene som hadde bygd seg opp de tidligere dagene. Da vi rundet neset og kom ut i rom sjø ble Aurora fort dårlig. Bølgehøyden var meldt til 2,6 meter, noe som stemte ganske bra. Andreas gliste begeistret, Eli og Aurora var litt mindre imponert. Strømmen kom imot og sjøen ble brå en periode, og Aurora sin middag kom opp! Dollbord og tauverk måtte vaskes rent, før vi endret kurs, satte seil og kvittet oss med motstrøm. Med seilene oppe tar båten sjøen mye bedre, farten øker og ankomsttiden Aurora hadde regnet ut med snittfart på 6 knop så mer realistisk ut. Nattevakten var utrolig fin, vi sløret med god fart og hadde flott stjernehimmel over oss. To delfiner dukket opp og lekte rundt båten- i et mørklagt hav, men godt synlige der de danset rundt som alver opplyst av morild. Solen stod opp og England var synlig ute i horisonten på babord side. Vi kom stadig nærmere land, ettersom vi skulle seile rundt Land`s End på vei til Frankrike. 

Solnedgang i det Keltiske hav

Hva vi driver med en hel dag på havet er ikke så godt å si, men når kvelden kom og vi igjen kun så det mørke hav var det flere ting som ikke ble gjort den dagen heller.. men, som kan gjøres en annen dag isteden. Vinden var den samme, vi endret kurs og seilet lens (vinden bakfra). Vi skulle helst hatt litt mer vind, for innimellom slo det i seilet når det kom litt større bølger. Så vi ble nødt til å skjære litt til den ene, og så til den andre siden for å unngå dette. Maren er av den sjøsterke typen, som helst sover i forpiggen selv om sjøen går hvit. Hun tilbringer da halvparten av tiden i luften rett over køya og på dagtid vil hun helst ha selskap av oss andre hvis hun skal se en film eller leke. Aurora er en tøffing. Hun blir ofte dårlig hvis hun er nede i lengre perioder i mye sjø, så hun rigger seg til på den ene benken i cockpit og blir liggende der det meste av turen, underholdt av bøker og lydbøker. Ikke en eneste klage, det imponerer! 

Rundt midnatt var det tid for å krysse det trafikkerte området som leder inn i den engelske kanal. Eli og Andreas ble enige om å ta vakten sammen, siden det kan være vanskelig å beregne avstand og hastighet på skip i mørket, og det ville det være kritisk om en sovner på vakt.. Vi bruker primært den informasjonen vi får på plotteren, men det betinger at båtene vi møter har tilsvarende utstyr. Mindre båter, som ikke har dette utstyret montert og som i beste fall gir svakt ekko på radar må vi ha visuell kontakt med. Når vi hadde passert sydgående led og nærmet oss nordgående hadde vi kun fire knops fart, og bestemte oss for å starte motoren så vi mer effektivt kunne snike oss igjennom trafikken. Utpå morgenkvisten fikk vi oss begge to et par timers søvn på skift før vi nærmet oss land søndag midt på dagen.

Etter tre dager i Brest har vi nå flyttet oss fra marinaen og ankret opp i Camaret- sur- Mer. Vannet begynner på få bedre temperatur (19 grader), men vi venter fortsatt på litt ordentlig sommer. Foreløpig har vi ikke kjent så mye til den. Heldigvis har vinden løyet, det har vært opphold og vi har hatt en fin ettermiddag på tur og på stranda i den lille havnebyen. 

Dublin

juli 24, 2019 | Turbloggen | 3 kommentarer

Lørdag formiddag fikk vi følge av en flokk med delfiner et lite stykke, på vei inn mot Dublin. Det er magisk! Vi kom inn til  Dublin lørdag ettermiddag, i marinaen «Dun Laoghaire», og vi fikk vasket båt og trøtte kropper, spist og lagt oss i passe tid. En fin og trygg, litt fancy og dyr (dvs god norsk pris) marina – med fingeravtrykk som inngangsnøkkel. Dublin sentrum er en liten togtur unna. 

Søndag var vi klare for å utforske byen. Det ble en knallfin dag med bare «Ruffen-gjengen». Maren var i ekstase da hun fant frøken kanin til Trampe på Disney Store (Trampe har vært Kosebamsen med stor K siden hun var stor nok til å skjønne hva det var).  Det har vært mange kosedyr som har lokket allerede frem til nå for sparepenger, men plassen er dog begrenset, og foreldrenes fornuft likeså. Planen har vært at Frøken kanin skal få bli med på seilas når hun dukker opp- før eller siden.. (vi regnet med å finne henne i Disney world). Så nå blir det lengre seilas på Frøken kanin, og jommen blir det også bryllup 🙂 Alle barn i alle båter er engasjert, det skrives invitasjoner til alle bamser- men datoen må stadig flyttes på. Planen var bryllup tirsdag, men så ble det et værvindu, og bryllupsdatoen måtte utsettes for ny seilas. Sånn er livet.

Dublin leverte med mer enn Disney Store. Vi fikk handlet litt, vært på naturhistorisk museum og vikingmuseum. Maren ble vegetarianer resten av dagen etter naturhistorisk museum. Aurora kunne fortelle at mange av dyrene hadde bidratt til viktig forskning tilbake i tid og var stoppet ut på 1800 tallet. Så dyrene har i hvert fall hatt en viktig funksjon også etter deres død, på flere måter, kunne hun konstatere. Vikingmuseet gav påfyll til allerede kjent historie, med irsk vinkling og fokus. Rett i nærheten av museet fant vi en pub for å spise litt mat, den var fylt med  både små og store, -det ble skikkelig bra burger (pommes fristes på Maren), brus på barna og Guinnes på oss voksne, og live irsk folkemusikk, med sekkepipe! 

Kusinene hadde samme dag vært på Løvenes konge, i 4DX, og kom med sine sterkeste anbefalinger! 4DX er det nyeste nye – for mest mulig identisk opplevelse- med 3D briller, og stoler i bevegelse, og vannsprut og luft. (Elis forklaring;) Så mandagen ble kinodag, tilbake til byen for en mektig kinoopplevelse. Mammaen og pappaen kunne styre sin begeistring for «karusellstoler» og duftvann (nok et alderstegn?), men barna synes det var helt topp. Og alle var vi enige om at det var en veldig bra film!

Været har for det meste vært veldig bra, men vinden vil nødig avta. Etter mye avveininger frem og tilbake dro Terne og Ruffen avgårde tirsdag ettermiddag, i utgangspunktet for å krysse over til Wales. En liten kursendring underveis ble det, så nå har vi gått lenger sør for å «smyge» oss nedover før nytt værvindu åpner for kryssing til Frankrike forhåpentlig på lørdag. Onsdag morgen tok ankeret bunnen i Fishguard bay, Wales. Dette er en fin liten bukt, som beskytter oss godt for den kraftige vinden som er meldt de neste døgnene. Over bukten ligger den lille fiskerbyen med hus fra 1700 tallet og god utsikt over havet. På kvelden tok vi en liten tur inn med jolla og fikk en titt på byen og de små grottene som havet har vasket ut i fjellsidene. 


Mer av Skottland

juli 19, 2019 | Turbloggen | 5 kommentarer

Ingen Nessie å se, og vi fortsatte videre gjennom kanalen. Første stopp for noen timer var Fort Augustus- den beste soldagen på hele turen så langt. En koselig liten landsby, med mange turister. Vi var litt turister, sendte postkort og kjøpte så stor is at vi ikke klarte spise opp. Og så var vi litt turistattraksjon videre oppover i slusene. Mange beskuende, fotograferende, nysgjerrige og hyggelige mennesker, med ulike spørsmål og kommentarer; som «hvor kan vi kjøpe billett for å bli med?», «går det an å lage mat i båten?! Kan dere sove i den??!», «hvordan kommer dere ned igjen fra toppen?» og  «stilig med VHF radio som man kan snakke i – «it`s just like in the movies». 

Natten ble tilbragt «på toppen»,  på den øverste innsjøen, en deilig kveld med grilling, med grill på rekka, og barn som lagde film i skog med borg, og andre skumle effekter. Det ble felles filmvisning før leggetid, og da hadde knotten gjort sitt inntog. Jentene våknet fulle av knott-stikk i ansiktene, og kløen har fulgt oss noen døgn. Fort Willilam var neste by og siste stoppested i kanalen. Her var vi på byvandring, og så Hogwarts Express (fra Harry Potter-filmene) litt på avstand.

Og så kom regnet! Det er kaldt og det er fuktig. Det er godt å vite at vi skal til varmere strøk! Og vi vil sørover nå. Vi har ligget to netter i havna i Oban, to våte netter, med av- og- på regn dag som natt. Havna vi lå i ligger litt utenfor byen, en liten ferjetur unna. Vi hadde en tur inn til byen i går og fikk ordnet gass, som funker utenfor Norge. Så nå har vi campingaz, som etter hva vi har skjønt skal fungere for refill det meste av ruta vår:) Det ordnet seg bra med en serviceminded kar fra New Zealand. Det Var opptur. Med litt logistikk tilbake til båtene da ferja tilbake til havna ikke ville ha med gassen. Så da ble det en ekstra jolletur i regnet. Gikk fint det og. Det er stor forskjell på flo og fjære i disse områdene, og det krever planlegging både med tanke på hvor du ligger og når du skal seile. Vi har hatt opptil 5-6 knops strøm med oss, hvis vi hadde truffet motsatt ville vi i beste fall stått stille:-).

Skottland er vakkert! Etter mange fine opplevelser er det på tide å komme oss litt videre. Nå er vi på vei til Dublin og ligger for øyeblikket på svai i et par timer utenfor Machrihanish i påvente av riktig strømretning. I byssa forberedes indisk aften, Lam korma og nanbrød. Enkelt og greit, lager seg selv. Forventet ankomst i morgen lørdag kveld. Det skal bli mye vind i Irskesjøen etter dette, så vi får noen rolige dager i land der i påvente av gunstige forhold.

Inverness og Loch Ness

juli 14, 2019 | Turbloggen | 7 kommentarer

Første møtet med Skottland, var Clachnaharry lock og lock keeper Andrew. Han elsket jobben og det gode humøret smittet over på oss, selv om vi ikke hadde spist frokost og første sluse og innsjekk i UK tok 3 timer.. Vi har sluset oss fremover i den kaledonske kanalen. Dette er et ganske så stilig konsept, som ingen av oss har vært med på tidligere. Vi har hatt noen rolige dager i Inverness, spist hamburger på skotsk pub alle 14, vi har vandret byen rundt og jentene har kost seg på stor og fin lekeplass. Vi har vasket mengder med klær, som hoper seg opp, uforståelig fort. I går var vi på museumstur på Culloden field – hvor slaget falt over skottene i 1746. Dette var det siste slaget som ble utkjempet på britisk jord. Skottene mistet 1500 av sine klans-menn mot britenes 50 i løpet av en liten time. Dette markerte slutten for jakobittene (de skotske opprørerne, som kjempet for den uavhengighet de mistet i 1707). 

I dag har vi vært gjennom fem sluser og to bruer, og nå ligger vi på Loch Ness, med flott utsikt over Urquhart castle. Vi tok en kveldstur inn til ruinene, som ligger flott til på et lite nes. Urquhart castle ble bygget allerede for 1500 år siden, men ruinene som står der i dag er fra perioden 1300-1600. Jentene syntes borgen var spennende og det var helt topp å turne på den fine gressplenen som ligger uten for muren. Det sies at sjøormen Nessie, tanta til sjøormen Ruffen, ikke skal være langt unna. 

Ifølge legenden var det en irsk prest på 500-tallet som skulle omvende lokalbefolkningen. Da sjøormen dukket opp i Loch Ness gjorde han korsets tegn og sa «vik fra meg». Dette overbeviste de lokale om at hans Gud var verd å omvende seg til. I nyere tid, siden århundreskifte, har det vært rapportert om flere som har observert sjømonsteret. Vi snakket i går med en drosjesjåfør som kunne fortelle at jo mer whiskey man drikker jo lettere er det å få øye på sjømonsteret. Ikke så sikker på om vi skal gå for den løsningen, så; Tante Nessie er foreløpig ikke observert. Men hvem vet.. vi skal speide godt det neste døgnet hvert fall 😉