Forfatter: Andreas

Home / Forfatter: Andreas

Snart avgang..

november 24, 2019 | Turbloggen | 1 kommentar

Siste innspurt. I skrivende stund sitter jeg på en stein og skriver mens Aurora maler logo på steinmoloen. En kort oppdatering på bloggen må til før vi setter seil i morgen kl. 12.30. Det har vært sosiale, koselige, lærerike og hektiske dager her i marinaen. På familiebrygga er det liv og lek fra morgen til kveld. Det er rikelig med lyd når 8-10 barn kommer løpende (!) på brygga. ARC- Atlantic Rally for Cruisers, har vært en fantastisk måte å «tune in» til atlanterhavskryssingen. Til og med Aurora, som har gruet seg til dette jevnt siden vi dro og før det, sa her om dagen, at nå var første gangen hun kjente at hun gledet seg. Jentene har begynt nedtelling til advent, og det er med proviant til både pepperkakebaking og lussekatter. Det er stor stas å vite at vi er flere, og kjente, som skal gjøre det samme. Vi har vært på seminarer om alt fra sekstant til vær, førstehjelp, nødsituasjoner og bunkring. Jentene har hatt noen dager på kids-club- en dag i stall var den beste av dagene kan de oppsummere.

Vår båt er lastet med.. 15 kg mel, 20 liter melk, 20 liter juice, 30 bananer, 30 epler, 30 appelsiner.. listene har vært mange og lange, i båtbutikk, dykkebutikk og matbutikk. Vi synes Ruffen var helt full da vi dro fra Norge, men nå er den enda fullere. Vi har fått Kari Petronella ombord, vårt ekstra crew over kryssingen, som har vært til uvurderlig hjelp gjennom uka. Safety-inspection ble godkjent i slutten av sist uke, riggen har vært sjekket både en og to og tre ganger, og jeg har vært til topps for første gang. Vihi 🙂 

Det er meldt optimale forhold for avgang, for noen sikkert for lite vind, for oss helt supert. En rolig start, med bølger meldt på 1 – 1 1/2 meter. De første dagene 10-15 knop for det meste. Aurora har regnet ut at dersom vi har en snittfart på 6 knop vil vi være fremme på St Lucia om 19 dager. Så vil tiden vise hva resultatet blir. Nå er vi klare og gleder oss til startsskuddet går.

Endelig Las Palmas

november 13, 2019 | Turbloggen | 1 kommentar

Av Eli.

Rolige, og varme!, dager i sør. Unormalt varmt, fikk vi høre av de lokale. Det ble så varmt i Mogan at vi valgte å forlate marinaen og legge oss på svai. Da hadde vi fått bra feiring av Halloween med kusinene, fredagsmarked i Mogan, og Andreas og Aurora gjort et dykk på den lokale dykkerklubben. 

Det var ikke det helt stor Halloween-preget i byen. Litt småpynt, men ingen videre feiring. Onkel Magnus hadde googlet seg frem til den beste (mulig eneste?) Halloween-restaurant – så det ble hamburger på Jungle Rock, hvor de ikke holdt tilbake på pyntingen. Etter flott ansiktsmaling og skikkelig burger, ble det pinata, heksebrygg og film i Ruffen. Jentene var godt fornøyd med litt annerledes Halloweenfeiring på Gran Canaria. 

Vi hadde noen dager på svai, flyttet oss fra Mogan til Amfi del Mar. Noen netter var ganske slitsomme, vi lå godt, men våknet stadig av mye bevegelse i båten. Dagene var deilige med bading tidlig til sent, litt skole og lesing. Aurora og Maren øvde på fridykking, med pappa som «instruktør». Aurora kom til bunn på 7 meter, og pappaen var heller engstelig da Maren dykket over 4 meter, før hun snudde oppover. Etter tre late dager begynte vi å mumle litt om hvordan det skal bli i Karibien, fra 3 late dager til 3 måneder. Vi tror nok det skal gå ganske så bra. Den ene kvelden fikk vi en kveldstur til Arguineguin med jolla, med god fangst i skikkelig båtbutikk. Ikke helt sjelden når det gjelder shopping er det Andreas som setter seg ned med en drikke mens vi andre kikker rundt. Nå var det vi som satte oss ned med drikke mens han ordnet. Så lenge kortstokken er med kan vi kose oss lenge og vel. Med ekstra solcellepanel og diverse annet småtterier, var kapteinen riktig så fornøyd der vi «putret» tilbake til Ruffen med solcellepanel som skjold i jolla.  

Vi fikk plass i Pasito Blanco- marina dagen etter vi forespurte. Da var vi (særlig jeg og jentene) klare for å komme i land og ligge rolig. Dette med fulle marinaer og reservasjoner har vært en smule nervepirrende, men det har alltid ordnet seg heldigvis. Også denne gangen; da jeg ringte marinaen, ble jeg møtt med beskjed om at det var laaange lister, og en litt oppgitt latter. Men beskjed om å sende mail, så fikk vi ta det derfra. Noen timer senere fikk vi bekreftelse på at vi kunne komme inn dagen etter. Magicus hadde kommet noen dager tidligere, så det ble hyggelig gjensyn, etter vi seilte hver vår retning fra Madeira. Pasito Blanco er en rolig, koselig liten plass, med små resort-hus, 5 km fra Las Palomas. Den ene dagen dro vi inn til byen og spiste en bedre argentinsk biff sammen med to Norwegian-kolleger av Andreas, Thomas og Sondre, som var på jobb i Las Palmas. Vi hadde en veldig hyggelig kveld med mye fly-og langtursnakk. Dagene gikk unna, og plutselig kom det litt brått på hvor kort tid det faktisk er til avgang for atlanterhavskryssingen. Og hvor mye som må og bør ordnes og fikses. Første utfordring var å komme seg til Las Palmas, hvor det hadde økt på med motvind og strøm og bølger den siste uka. Vi hadde booket i marinaen fra mandag 10., men ut fra værvarsel så det dårlig ut. Seilasen ARC som vi skal delta i går fra denne siden av øya, så opp måtte vi på et eller annet tidspunkt. Men vi fikk brukt dagene godt, på den solfylte siden av øya:) Mastesteg er montert, watermaker er smurt opp og i orden etter en liten lekkasje, lister og oversikter og planlegging av mat, og annet som skal være med til overfart er under en viss kontroll, reservevann er produsert, og under dørken er det vasket og gjort klar for bunkring.

Etter utallige runder og vurderinger ut fra vind- og bølgevarsel, ble det konkludert tirsdag morgen om å dra samme dag. Vi hadde vært inne på tanken om å la Andreas ta seilasen alene, mens jentene og jeg tok buss. Og slik ble det. «Hæ, tar det bare en time med buss? Men hvorfor bruker Ruffen så lang tid da?». Med bølgevarsel på 2,5-3 meter og motvind på opptil 20 meter per sekund, var vi fornøyd med den beslutningen! Vi vinket pappa avgårde, med en seilklar Ruffen, med full termos, ferdigsmurt baguette og Real turmat klar. En lang dag også for ikke seilende, men veldig fornøyde etter litt julegaveshopping i Las Palmas og Mac Donald med wifi. Nå er lydbok-lageret fylt godt opp før avreise. 

Etter noen timer på vent i marinaen på kvelden kom Ruffen inn kl 22. En sliten Andreas som kunne fortelle at det var det heftigste været han og Ruffen hadde vært i noen gang. En strabasiøs og våt tur, men etter forholdene greit. Værvarselet hadde stemt godt. Fra andre siden av marinaen kunne vi høre barnestemmer; «er det Ruffen?» «Ja, det er Ruffen». Noen har visst god oversikt på de norske båtene som skal være med på ARC. Jentene kunne nesten ikke vente med å skaffe nye bekjentskaper, og ville så gjerne over med en gang! Men litt tålmodighet krevdes der vi sov over på gjestebrygga; innsjekk på morgenen nå. Dieselfylling. Så familiebrygga. I kveld er det grillfest, små og store gleder seg til det. Så, nå er vi på plass og klare for siste forberedelser før vi kaster loss samtidig med ca. 200 andre båter den 24. november. 

La Gomera

oktober 30, 2019 | Turbloggen | 5 kommentarer

11 deilige dager i marina La Gomera på San Sebastian. En fin marina, og et nydelig lite sentrum med små kafeer og restauranter. Her er det spanske vibber. Som jeg digger det! Vi la oss inn i marinaen fredagen for halvannen uke siden, og har ligget godt siden, med en liten tur ut i nærmeste bukt for bade-og vanntank-påfyll tirsdag for en uke siden. Vi fikk utforsket noen stier i nærmiljøet, butikker og is-sjapper før Terne kom på mandag. Det ble skikkelig kusinetreff igjen, sist sett i Lisboa. Topp stemning med lego og småleker i båtene! Jeg har lest det er 320 soldager på La Gomera i året, og vi har nytt mange av dem. Late soldager. Det er imidlertid alltid noe å ta seg til- fra matlaging og smulebørsting til klesvask og oppvask og skolearbeid.

Men i deilig ferietempo. Den sorte stranda er ikke langt unna, det klare vannet må vi litt lenger ut for å finne, men det er godt med en dukkert når gradestokken viser over 30 grader i skyggen på de varmeste dagene. Onsdagen landet mamma og pappa på Tenerife, og kom over med ferje torsdag formiddag. Gjensynsgleden var stor! Mommo var som tidligere skrevet med til  Marokko for en måneds tid siden, men bestefar har vi ikke sett siden vi vinket fra brygga i Sande. En aldrende mann på snart 83, som ikke har vært på utsiden av Norges grenser på 16 år. Som understreket at dette kun var for barnebarna 🙂 Medbragt var et større lass av diverse norske ønskevarer av bamsemums, melkerull, kaviar, DVD-plater osv. 

Etter et avklimatiserende døgn i Ruffen, ble det besteforeldretur på Maren og Aurora, med ferje til hotell med svømmebassseng i Valle Gran Rey (på andre siden av øya). En rar følelse å være fra barna i hele to dager etter å ha vært tett i hop, dag og natt, siden starten av juli. Men det var ikke vanskelig å få tiden til å gå. Vi fikk en god båt-poleringsøkt fredagen, som var en overskyet dag, perfekt for polish. Fredag kveld var vi invitert på en drink med et par fra i båten Heaven47 fra England/Jersey, og hadde en hyggelig kveld med Terne og Heaven47. Lørdagen våknet vi opp til regn og torden. Det holdt på en times tid, og gav seg før vi skulle ut på kjøretur til Playa de Santiago for å dykke. Det kom stadig regn, og noe torden, så vi måtte vente på litt bedre forhold før vi hoppet i båten og jumpet i vannet. Dykkerne fortalte at de ikke hadde opplevd denne type vær i år, men var strengt tatt fornøyd med at det ble litt renere i gatene. Og vi er fornøyd med å få avsaltet masta.  Det er ikke bare i Norge vi har høye fjell og dype daler. Disse øyene har et helt fantastisk landskap. Høyeste topp på denne øya, som er den nest minste av Kanariøyene, er nærmere 1500 meter. Som på La Palma er det varierende landskap, fra høye klipper, og tørt ved sjøen, til frodig regnskog inne på øya, hvor temperaturen også er betraktelig lavere. Søndagen hentet vi gjengen på hotellet og fikk oss en fin gåtur i den eviggrønne laurbærskogen i nasjonalparken. 

Mandag må ha vært en av de varmeste dagene så langt på turen. Og det var feiring fra morgen til kveld av Maren 9 år. Hipp hipp hurra! Det var kake og presanger på morgenkvisten, messenger-samtale med bursdagssang med klassen (kjempekoselig initiativ fra læreren!), feiring med Terne midt på dagen, messenger prat med bestevenninne Nora Amalie og ut å spise til kvelden. Til og med fikk hun deilige hjemmelaget kjeks fra Heaven47. Ingen problem å ha bursdag langt hjemmefra når man får så mye oppvartning og oppmerksomhet:) 

Bursdagen vel overstått forlot vi La Gomera tirsdag formiddag og hadde et lengre badestopp i bukta, før 12 timer til Mogan på Gran Canaria. Litt bølger merkes for de mindre sjøvante, så bestefar og mommo fikk en kvalmetablett, og sov godt gjennom natten. Vi var fremme 4 om morgenen, og følte oss godt tilbake i syden da vi våknet opp fire timer senere til vannscootere, banana-boats og noen andre artige vannleker vi aldri har sett før. Det er vanskelig å konsentrere seg om skolearbeidet med så mye spennende som skjer rundt:) 

Nå er vi kommet inn i Mogan marina, og vi har funnet både baconost og mills majones og kaviar. Jippi! Vi planlegger 5 dager i havn her før vi jobber oss videre opp mot Las Palmas hvor vi skal være siste to uker før atlanterhavskryssingen. En uke med mommo og bestefar har vært kjempehyggelig og har gått rasende fort. Vi vinker de avgårde med bussen i morgen. Tusen takk for besøket!

Besøk med forsyninger

oktober 18, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

Tirsdag morgen våknet barna til nytt besøk ombord. Farfar hadde kommet til Madeira på natten for en drøy uke ombord, med reservedeler, kaviar, tubeost og norsk akevitt i bagasjen. Heldigvis hadde han besøkt Madeira tidligere og var klar for å sette seil allerede første dag. Vi hadde lyst til å besøke La Palma på turen, den litt mindre kjente av Kanariøyene som ligger lengst vest. Siden han hadde retur fra Tenerife passet det bra. Varselet var bra for seiling, men i meste laget for en rolig og behagelig tur. Vi gikk med redusert seilføring første døgnet og måtte tidvis styre manuelt for å unngå for mye krenging og avvik på kursen i bølgene. Når ny og gammel sjø møtes på havet blir det noen topper som er høyere en snittet, en av disse brøyt rett bak båten og gav oss en skikkelig dytt.  Vi hadde 12-13 sekundmeter inn akten for tvers og god fart på båten, som plutselig krenget godt over og bølgen fylte cockpit med vann. Heldigvis retter den seg opp igjen med en gang og vannet finner veien hjem på egenhånd. Noe av vannet hadde imidlertid rent inn i den ene benken, så det måtte ordnes når vi kom til land. Resten av turen gikk veldig fint og utpå dagen kunne vi sette fulle seil for første gang på turen. 

La Palma er virkelig en flott øy. Marinaen var fin og vi hadde kun noen få minutters gange til et koselig lite sentrum. Første dag ble brukt til vask av båt og avsalting og tørk av innholdet i den ene benken. Vi gjennomførte også en liten befaring av nærområdet, slik at leiebil, resturanter og kolonial var kartlagt. 

Det er en god investering å leie bil på disse øyene (spesielt når gjesten betaler:) Det er flott å kjøre rundt og vi får sett mye på en dag eller to. Vi tok turen til regnskogen på nordsiden av øya. Her parkerte vi bilen og fikk oss en god tur opp på et utsiktspunkt som balanserte på en høy knivegg. Det kriblet i magen når vi gikk de siste meterne. «Ungene skal ikke opp der alene» sa farfar, som hadde gått i forveien det siste stykket og møtte oss på vei ned trappene. 

Senere på dagen fortsatte vi med bil opp til toppen av øya. Det var en lang tur på en svingete, bratt vei, men det var veldig gøy å se toppen av vulkankrateret på 2400 meter over skyene..

Dagene gikk fort og søndag var det på tide å reise videre. Vi hadde tenkt noen dager på le-siden av Tenerife før farfar skulle reise. Her hadde vi gjort litt for dårlig planlegging. Alle havner var fulle, de ville iallfall ikke ha seilere på besøk. «Commercial harbor only. Bananaboats, divingboats and charterboats. You can not stay here». Det ble en lang tur langs kysten, vi ble etterhvert nødt til å legge oss på svai i store bølger. Det var mørkt, endel bølger og kjettingen hadde etter vinddreiing lagt seg rundt den ene steinen som var i bukta. Ikke veldig imponerte over Tenerife den kvelden. Vi la ut litt ekstra kjetting, så det sluttet å nøkke i båten. Da vi våknet neste dag var det ganske idyllisk der vi lå i Spaghetti bay. Sjøen var rolig og vi lå i en liten lagune med hvit strand. Vannet var krystallklart og det var mye fisk rundt båten. Etter et par timer kom charterbåtene med badegjester og lange rekker med vannscootere, dette er tydeligvis en populær bukt:-) Det ble morgenbad, kaffe og litt Ruffen-skole før vi fortsatte jakten på et sted å ligge. Vi leste oss opp på at det ikke er lov å ligge på natt-anker på Tenerife, og det ble flere telefoner og nesten like mange skuffelser. Tilslutt fant vi heldigvis en marina, San Miguel, litt nordøstover på øya som sa de skulle ordne plass. Dette er den vindfulle delen av øya, så det blåste friskt, med mye bølger og motvind på vei til marinaen, som lå litt utenfor vår planlagte rute. På et tidspunkt gikk vi fra 6 til 1,2 knop. I marinaen ble vi møtt av behjelpelige karer som gav oss en håndsrekning. Etter 2. dag røyk moringstauet, så vi ble liggende inntil noen vannskutere siste døgnet. Det stresset ikke de ansatte i marinaen nevneverdig, og vi så ikke noe mer til dem i løpet av kvelden. Vi hadde strengt tatt ingen gode alternativer, så vi fendret opp og lå helt greit for natta. Området ved marinaen består i hovedsak av resorter og golfbaner. Kysten er vindfull og strendene i området består av lavasteiner. Det ble et par rolige dager i båten, med kortspill, god middag på resturanten i marinaen og storhandling på Mercadonaen 4 km oppi gata. Farfar satte seg på flyet hjem onsdag etter en hyggelig uke ombord.

Det var en imøtekommende og avslappet marina, men bortsett fra den kan vi vel si at Tenerife sør var den første skuffelsen på turen for oss. Vi hadde sett for oss å utforske øya fra noen havner på sør-vest siden, men det ble ikke helt som tenkt. Skulle vi besøkt øya på nytt, ville nok Santa Cruz vært et bedre valg og utgangspunkt for oss seilere.

I skrivende stund ligger vi i en bukt utenfor La Gomera. Vi hadde en reservasjon i marinaen San Sebastian fra neste uke, men reiste over en uke tidligere i håp om å ligge godt på svai som vi hadde lest og hørt var veldig flott. Forholdene var ikke veldig lovende for ankring i buktene her fant vi ut da vi kom frem, med veldig mye svell, men etter å ha blitt avvist med fullt i marinaen var det ikke så mange alternativene. Etter en urolig natt på svai med vind og bølger, har vi hatt en nydelig sol- og snorkledag i dag. Og vi har fått plass i marinaen og flytter oss inn så snart watermakeren er ferdig med dagens økt. Nå ser vi frem til å utforske denne øya og få besøk her neste uke av mommo og bestefar.

Madeira

oktober 6, 2019 | Turbloggen | 2 kommentarer

Seilturen fra Porto Santo til Madeira fortjener ikke mange linjene. Det så først bra ut, så vi satte gennaker. Den fikk stå og slå en liten stund i dønningene før vi startet motor og brukte den resten av veien. Heldigvis ikke lange turen. Den koselige landsbyen med marina Quinta de Lorde viste seg å være en liten idyllisk plass for en familie på seiltur. Noen landsby er det riktignok ikke, men en resort der de til og med har bygd opp et lite torg med kirke. Vi bestemte oss for å bli her den neste uken etter å ha konfrontert med ungdommene som akkurat hadde mønstret på. Aurora og Andreas skulle uansett på dykkekurs noen dager og de hadde en god rabatt hvis vi valgte å ligge en uke. Kari og Maria syntes det var veldig fint her og så ingen grunn til å flytte inn til Funchal senere i uken. Det eneste ønsket de hadde var å kjøre go-kart. De hadde sett en fin bane på vei fra flyplassen, så det hadde de lyst til å gjøre ila uken. Eli bestemte seg også for å bli med på Aurora og Andreas på kurs, så for å ivareta alles interesser leide vi en bil noen dager og splittet opp kurset litt. De første dagene syntes nok de minste det var best å bade og leke. De har også bra WIFI her, så noe brett-tid har de også fått innvilget. Ungdommen kjørte litt gummijolle, badet og solte seg på dekk. Kari som har blitt myndig fikk også smakt på litt lokal øl og vin. På torsdag var det tid for litt aktivitet.

Vi hadde fått leiebilen og Eli var reiseleder på den første ekspedisjonen som gikk til Verda Dos Balcôes og en go-kart bane i samme området. Turen til Balcôes er ikke lang, men det er en veldig fin tur og kjøreturen må nesten betraktes som en del av opplevelsen. Turen går langs med et av de gamle vanningssystemene de har på øya, som skal lede vann fra den fuktige og frodige nordsiden av øya til den tørre sydsiden. Fra det knusktørre området rundt  på sør-øst siden der vi har båten beveger vi oss inn i et frodig landskap med tett vegetasjon og fuktig, kjølig klima. Vannet sildrer i kanalene langs stien. Turen ender på et flott utsiktspunkt med utsikt mot et frodig dalføre med høye topper. Dagens høydepunkt, for noen hvert fall, var nok likevel go-cart kjøring- Maria og Kari fikk egen doning, og Eli og Maren kjørte sammen. 

Fredag var det også duket for ekskursjon, med Andreas som reiseleder. Ungdommene mente det var best for de minste om vi tok en kort tur i dag også, selv om Aurora hevdet at hun godt kunne gå en lang tur. Andreas og Aurora var ikke med på torsdag, og Maren hadde sett noen høner langs veien dagen før så hun kunne godt ta den turen en gang til. Så da ble det sånn. Vi hadde bestemt oss for å kombinere dagen med en tur til Funchal for litt sightseeing og middag der. På kjøreturen til Funchal som gikk langs en svingete vei i fjellet passerte vi et skog-område med store flotte grantrær. Det var som å kjøre i skauen hjemme, så ikke helt fritt for litt lengsel etter vinter, traktor og motorsag der oppe. Det er utrolig hvordan landskapet endrer seg fra noe som ligner regnskog til granskog og så knusktørt brunt gress i løpet av noen minutter langs veien. Funchal er en flott by sett litt på avstand. Bratte gater på kryss og tvers, fine hus som klorer seg fast i terrenget. 

Eli kom med bussen og fikk med middag og strandpromenade. Vi var ikke veldig imponert over maten vi spiste ute i Portugal, og det gjelder det lille vi har spist ute på Madeira også. Jentene bestilte hjemmelaget hamburger fra barnemenyen, for å ikke gå på en smell. Det viste seg å være karbonade fra fryseren med en halvstekt egg på toppen. Hamburgerbrød..? Nope..  Men biffen var mange hakk opp fra den kokte i Lisboa hvert fall 🙂 Noen av gutta i klassen til Aurora er veldig opptatt av Ronaldo. Han er fra Madeira, så de syntes hun er veldig heldig som skulle hit. Vi tok turen for å se på statuen av han som gutta hadde fortalt var her. Vi fikk en fin tur i skumringen før tenåringene ble sendt på flyet hjem. 

Siste dag med leiebil ble brukt til å besøke Porto Moniz og handletur på ynglingsbutikken vår de siste ukene Pingo Doce. I Porto Moniz på nord-vest siden av øyen har de flotte natur-basseng som fylles med tidevannet og bølger fra Atlanterhavet. De har kun murt opp noen små vegger noen steder i lavasteinen; nice pool! Kjøreturen var også denne dagen mye av motivasjonen for 3 timer i bil. Det gir en følelse av å kjøre på vestlandet, når du kjører langsmed kysten på nordsiden av øya. Veiene er veldig bra og de har fine tuneller i fjellsiden, som erstatter den gamle, smale veien i fjellsiden. Det er vi ganske glade for. Selv om det er helg, øya er liten og veiene er smalere en vi er vant med har de lokale bestandig dårlig tid. De kjører fort og krasjer litt her og der. 

Nå blir det to rolige dager i båten før vi setter kurs for en av Kanariøyene. Farfar-Ole kommer ombord mandag kveld, så setter vi seil tirsdag morgen. Oppholdet her på Madeira har vært utelukkende positivt for hele gjengen, og frister til gjentakelse. Takk for oss!

Porto Santo og veien dit.

oktober 3, 2019 | Turbloggen | 4 kommentarer

Vi har i skrivende stund vært på tur i nesten 3 måneder og besøkt mange steder på veien. Disse tre månedene har vært snille med oss, ikke noe stress, men heller ikke så rolig at det blir kjedelig. Det er alltid noe å finne på, noe skal fikses, eller vaskes eller forberedes, men det må ikke gjøres med det samme. Uker og dager går litt i hverandre, er det tirsdag eller onsdag i dag?? Det er iallfall september. Vi startet turen med en forholdsvis tom avtalebok. Starten på ARC`n 24. november var eneste avtale, men i etterkant har vi også avtalt litt besøk. Vi forplikter oss ikke 100% på dato og sted, men sånn ca. Vi vil ha friheten til å vente på riktig vær og unngå unødig stress eller binde oss opp på en slik måte at vi ikke kan endre ruten eller besøke en øy vi får anbefalt på veien.  Ikke alle steder har vært nye for oss, men vi ser de fra en annen vinkel denne gangen og det er gøy å vise de frem til barna. «På dette hotellet bodde Joackim og jeg engang, da brant det på andre siden av gata der». Ruinene står der fortsatt.. «Her har jeg Anders og jeg drukket øl engang. Jeg hadde bursdag og på ettermiddagen vi fikk en tur til Dublin på kort varsel» Nå er vi snart på Kanariøyene. Tidligere når jeg fløy for Norwegian var det ikke uvanlig å fly en t/r Las Palmas på samme dag. Nå har jeg brukt 3 måneder på en halv dags jobb, men også fått med meg flere detaljer underveis. På sett og hvis har vi frem til nå seilt i et område hvor jeg er godt kjent, iallfall fra luften. 

Loggen viser at utseilt distanse så langt er på 3100 nautiske mil, det er lenger en korteste storsirkel rute fra Norge, men vi har jo seilt litt hit og dit, nettop fordi vil vil se og oppleve mest mulig. Familien fungerer bra ombord. Noen små utbrudd kan det bli fra store og små, men stort sett er det bra stemning og et godt samarbeid. Når vi seiler de lenger etappene må alltid en ha vakt. For oss betyr det at enten Eli eller jeg må være våkne til envhver tid. Eli har godt sovehjerte og kan godt ta igjen det tapte på dag, kveld eller til og med på vakt. Jeg er litt mer der at å sove på dagen, kan bety at jeg går glipp av noe eller føler det som litt bortkastet tid. Kroppen vil ikke sove, iallfall ikke mer en en kort powernap. For meg fungerer best hvis jeg har vakt 2200-0200 og 0600-1000, da blir det nesten 4 timer søvn i døgnet, det fungerer bra på de 2-3 døgns turene vi har hatt frem til nå.

Vi har akkurat unnagjort den lengste etappen så langt, 480 nm fra Rabat til Porto Santo. Denne turen kunne fort blitt 4 døgn, så vi var litt spente på hvordan det ville fungere. Det kunne bli bra, men fort også skikkelig slitsomt. Maren var syk i Rabat, Eli ble syk på vei ut. Havnen stenger hvis det er bølger over to meter, det blir farlig å gå ut og inn. Dette var varslet dagen etter og vi ville ikke bli stuck der. Heldigvis var det meldt veldig gunstig vind for oss og så snart vi var ute av havnen satte vi seil og kurs for Porto Santo. Vi kunne seile mer eller mindre rett mot målet og snittfarten på seilasen som tok 2 døgn og 21 timer ble på imponerende 7 knop. Stakkars Eli var litt pjusk første dagen. Ungene hadde også barrikadert seg på hver sin benk. Da håndterte jeg båt, bysse, hotel og sykestue. Det føltes langt til Madeira.. «Eli husker du når vi krysset Biskaya, da jeg hadde fått en smell i ryggen og brukte 30 minutter på å komme meg i seiltøyet og opp på vakt.. Jeg stilte på vakt selv om jeg nesten ikke fikk på meg buksa. Du må se hva du får til, men jeg må nesten ha litt søvn i løpet av turen». Heldigvis ble formen hennes bedre og hun kunne gå sine vakter. Barna trengte de vanlige 12 timene før de var i form og så var vi et happy Ship igjen! Vi så hai og skilpadde på turen, båten fosset frem på egenhånd og vi kunne bare nyte turen. Jeg føler at vi nå har fått på plass gode rutiner, håndtering av båt og godt vant mannskap. Vi er klare for den store turen over «dammen». Vi er også ferdige med å seile så short-handed som vi har gjort fram til nå. Pappa mønstrer på om noen dager og blir med siste etappe ned til Kanariøyene. Han har hatt en liten karriere som regattaseiler, så kanskje han har noen ess i ermet vi kan ta med oss på ARC. I Las Palmas kommer Kari Petronella ombord. Hun har egen seilbåt i Svolvær og har seilt den opp langs kysten fra Oslo. Hun planlegger langtur med den, men i år passet det best å bli mønstre på en båt som allerede er på tur. Det passet også oss veldig bra, vi vurderte lenge å ta turen alene, men så fikk vi tips om Kari og det hørtes ut som en god match. Det blir hyggelig å bli bedre kjent med henne når hun kommer ombord i Las Palmas.

Nå har det gått noen dager siden vi startet på dette innlegget. Det ble flere prosjekter i Porto Santo og dagene gikk veldig fort. Dette var en havn for langtursseilere og atmosfæren der traff oss veldig. Nå er vi på tur med likesinnede. Noen har vi møtt før, andre er nye. Men alle har samme plan, de skal ut i verden, noen kort og andre langt. Noen er på tur så mange år de vil og seiler dit de har lyst, andre er på en kortere tur og skal hjem til skole og jobb, om noen måneder eller et år.  Den ene kvelden var det grillkveld i havna, og barna lekte på tvers av alder og språk. Det var tysk, fransk,  engelsk og norsk i skjønn forening. I Porto Santa er det en stor molo der som båtene kan male en hilsen på, vi kunne se at det var endel norske båter som hadde vært her tidligere. Det ble oppgave i «Kunst og håndverk» denne uken; forslag til logo og male på veggen. Det ble bra teamwork. Vi fikk også tid til en liten topptur og handletur i byen. Etter 4-5 dager var det igjen tid for å bytte havn. Her kunne vi fint blitt noen dager til, men vi ventet flott besøk fra Norge, så vi måtte komme oss til Madeira. Søndag kveld mønstret Maria og hennes venninne og vår nabo Kari på som cruise-gjester. Vi gleder oss til noen hyggelige dager med disse flotte tenåringene. 

Marokko

september 21, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

Av Eli

Vi ville via Marokko for å oppleve noe annerledes, som kanskje ville skille seg litt ekstra ut på turen. Og det har vi 🙂

«Følg oss!». Tre menn i en fiskebåt på vei inn elvemunningen prøver å konversere til oss på en blanding av fransk og arabisk – ingen av språkene er vi særlig stødige i. Vi har kjørt ganske akkurat 33 timer med motor over en liten bit av et stille atlanterhav. Motor er jo ikke like stas for seilende, men du verden så deilig å slippe bølger! 

Vi lå en liten stund på utsiden av elvemunningen og prøvde å konkludere med hva marinamannen på VHF’en hadde formidlet. «Jeg tror kanskje de sa vi skulle vente» roper Andreas til Otto, «ja, men så tror jeg han sa det var opp til oss, om vi ville komme inn eller vente» sier jeg på sidelinja. Så prøver vi oss da. De selvutnevnte guidende i den blå fiskebåten peker, og viser hvor det er grunt, stikk motsatt av kartplotteren. Jeg står foran og speider ned i grumsete, uklart vann og roper bak til Andreas, som ikke vet hvem han skal stole mest på av kartplotteren eller de lokale. Det ble vel en slags gylden middelvei av å følge med på ekkolodd og lokale vink. En flott borg med hvite hus åpenbarer seg på høyre siden på vei inn, det er gamlebyen forstår vi i etterkant. Langs moloen sitter mennesker og nyter en solfylt ettermiddag, godt påkledde damer og menn i alt fra skjorte og olabukse til badebukse. 

Kontrastene er store hovedstaden Rabat. I marinaen til selveste kongen, er vi trygt ivaretatt av portvakter, med fløyter, døgnet rundt. Nærmeste nabo til marinaen sammen med noen andre restauranter er Starcups cafe, med kaffe latte til 24 dirham (ganske tilsvarende våre kroner). Yogorino med italiensk kuleis og skikkelig bra wifi er rett rundt svingen, til jentenes store begeistring. Vi har lest at damene bør dekke knær og skuldre i Marokko. Vi ser at de aller fleste gjør det, men klesplaggene varierer fra trange jeans til full nikab. 

Et steinkast fra marinaen ligger Medinaene. Her leves andre liv, det er to ulike verdener. For 2 dirham blir vi rodd over elva, og kan rusle inn i trange gater, hvor det pakkes ut fra små rom og henges opp og frem. Det er fake sko og klær i alle varianter, krydder, briller, frukt og grønnsaker, puffer og skinnvesker. Noen steder er det veldig folksomt og vi går nesten i kø, andre steder er det bedre plass, og vi kan kikke oss godt rundt. Det er lite mas og henvendelser om salg, og vi er blant få turister i disse gatene. Nydelige utskjæringer og flotte marokkanske fliser møter nedslitte bygg, i en salig blanding. Vi har hørt at vi må prute, og vi gjør så godt vi kan. Vi kommer hjem i Ruffen med et lite knippe av en puff, Alladin-lampe og små dromedarer, med litt varierende hell på prutingen. Vi ser lite til slanger i kurver og fløytespillere. Men noen pappesker med små skilpadder uten vann fanger Marens oppmerksomhet. De har det ikke bra, kan hun konstatere, og vil gjerne kjøpe med alle og slippe de ut i vannet. Fredsomme katter uten definerte eiere ligger og går overalt. Hva om vi i hvert fall kan redde en katt og ha med i Ruffen? Menneskene som bærer preg av et hardt og krevende liv gjør hun ikke like mye ut av, og hun erkjenner at et katteliv i Ruffen ikke blir noe bedre enn et liv i Rabat som de er vant med. 

En annen ting vi håpet å få til i Marokko var kamelriding. Etter litt research på nett uten hell spør jeg en mann i marinaen om det er mulig med kamelriding i område. Han ser litt uforstående på meg først, og så bekrefter han at det er bare i Marrakech de driver med sånt. Han klarer ikke å la være å smile av spørsmålet; skikkelig turist!

Fremmed kultur og fremmede bakterier følger med, og noen sjanser må vi ta. Det går tålig bra til fredag, da våkner Maren med vondt i magen. Formen er skrall, og hjemlengselen blomstrer. Maren trenger ikke mer av denne søppelplassen her. Ikke vet jeg hvor hun har funnet det uttrykket, men er utvilsomt møkkete i noen av de områdene vi har besøkt og vi har snakket endel om håndhygiene og forhåndsregler. Pappaen var også litt ferdig med Afrika en liten stund samme dag etter et mindre hyggelig toalettbesøk, sykt barn i båten og observasjon av veldig møkkete hender som kjenner på alt av brød for å finne det beste. Men det er endel av pakka når vi er på besøk på lokale premisser, og del av det livet vi ønsker å oppleve. 

Magen er bedre i skrivende stund heldigvis, og formen var god nok til å følge mommo avgårde på morgenkvisten før solen stod opp. Det har vært så stas å ha mommo på besøk! Hun var klar for å rusle bort til togstasjonen alene for tog videre til Marrakech. Portvakten som var på vei til nytt skift stoppet oss og lurte på hvor vi skulle. Han så litt skeptisk ut, og på spørsmål om det var farlig sa han ganske enkelt «may be». Så da ble mommo med den påtroppende portvakten i en liten, sliten Peugeot, og kom seg trygt frem til togstasjonen. Det er så fint med gode mennesker. Vi har møtt mange av dem; som viser deg ledige plasser på trikken, hjelper deg over på riktig buss, og ber deg være obs på døra som smeller opp. Vi er glad vi tok turen til Rabat!

Fra Atlanterhavet bygges nå bølgene opp og mandag stenger marinaen når bølgene når maksgrensen på to meter for inn/utgang av marinaen. Så i morgen starter den  lengste seilasen til nå, med estimerte 4 døgn til Madeira. 

Lagos og Portimaô

september 19, 2019 | Turbloggen | Ingen kommentarer

Vi ligger i Rabat og har har litt dårlig med nett, vi forsøker å legge ut denne nå, så kommer det litt om Marokko om noen dager!

Etter et par dager i Lagos hadde vi fått bunkret mat og drikke for de neste ukene. Vi har blitt rimelig godt kjent med de forskjellige matvarene i Portugal og vet hva vi liker og hva vi ikke ville ha mer av, og siden besøket i Marokko er relativt kort er planen å bare kjøpe frukt og grønnsaker der. Første natten i havn i Lagos var gratis for deltagere i ARC (Atlantic Rally for Cruisers – regatta vi skal delta i fra Las Palmas til Karibien), det var en positiv overraskelse! Den neste natten kostet ca 60€. På vårt budsjett må vi begrense opphold i dyre havner til et minimum. Vi gledet oss uansett til å se de flotte grottene vi passerte på vei inn og hadde sett oss ut et fint sted vi kunne ligge. Jokeren skulle vise seg å være den ustoppelige strømmen av turistbåter, store og små som i alle hastighetsområder gjerne tar en sving nærmere båten for å vinke. Vi krenger fra den ene siden til den andre og det er vanskelig å sjøsette jolla fra dekk. Turistene vinker og vi forsøker å smile tilbake. Det er ingen grunn til å bli irritert, det er vi som er på besøk i et av de mest populære attraksjonene i regionen og guidende lever av å gjøre turene så bra som mulig. Dessuten så kjører de båt som de kjører bil og det er de jo kjent for å gjøre på en effektiv måte. Det er ingen tvil og enstemmig i begge båtene; her blir vi ikke liggende over natten! Vi tar jolla inn til stranden og opplever fantastiske formasjoner i de myke bergartene som dominerer kysten. På høyvann er flere av strendene kun tilgjengelig med båt, så vi har til og med vår egen strand en periode. 

På kvelden flytter vi oss til Portimaô, mye østlig vind i Gibraltar langt unna gir dønninger i dette området, så vi må ligge innenfor moloen hvis vi ønsker en rolig natt. Det er god plass og helt stille på vannet, men en ny joker dukket opp. Et diskotek som gjør Bærumsrusssen til småunger er i gang på stranden. Lydbølgene vibrerer i båten og skal vi snakke sammen må vi gå ned og lukke luka. Vi sover likevel overaskende bra og etter en lang bytur bestemmer vi oss for å bli liggende et ekstra døgn. Samme igjen, denne natten sover vi ikke like bra. Heldigvis gir de seg i fem-tiden, så et par rolige timer får vi. Vi flytter oss ut og får en fin badedag fra båten. Det skal produseres ferskvann til en ekstra tank og Andreas tar et par dykk for å justere vridningen på propellen. Dette skal gi oss mer kraft, mindre støy og lavere forbruk. Det nærmer seg overfart til Afrika, men først må vi plukke opp Mommo i Lagos, forsøke en natt i et stille elveutløp før vi setter kurs 156 grader de neste 33 timene.

Litt mer av Portugal

september 12, 2019 | Turbloggen | 4 kommentarer

Av Andreas

Etter noen varme dager i storbyen var det deilig å komme seg ut på havet igjen. Det er faktisk det store havet vi toucher, selv om det bare er snakk om en ettermiddagstur på 6 timer. Vi seiler rett syd og kommer til en liten vik sør og nesten helt ytterst på Azóila. Det er høye klipper, grotter i fjellet og ruiner etter et par gamle hus. Innerst i den lille vika er det også en liten strand. Perfekt. Her kunne vi snorkle, se på grottene og nyte utsikten rett ut i Atlanteren. Det beste av alt var at vi var helt alene i verden der ute. Vi hadde litt dårlig ankerfeste, men varselet var godt og vi kunne bare sette seil hvis det skulle blåse opp. Vi måtte bare ta sjansen, ikke ofte vi kan ligge sånn. Vi hadde en veldig fin kveld med bading, lørdagsgodt og kortspill under stjernene. Det var helt vindstille hele natten, men noe bevegelse blir det i båten på grunn av svell fra havet. Sent på kvelden kom det noen lokale huleboere og flyttet inn i den ene grotten som lå litt opp fra havet. Dette så så hyggelig ut at vi var inne på tanken om å la båten ligge et ekstra døgn og ta en natt i en grotte vi også. Det ble med tanken. Neste dag som startet med litt dårlig stemning over lettmatrosen sin forsvunnede våtdrakt, men ble snudd til en riktig fin dag med grottesafari, snorkling (uten våtdrakt) og en fredelig genakerseilas til en ankringsplass 30nm sydover. Vi beveger oss nå sakte mot Faro. Vi har møtt på Magicus igjen, veldig hyggelig etter en lengre periode på ulike steder nedover kysten. Sammen med Magicus har vi planlagt å besøke Marokko på veien til Madeira. Det er riktig nok ikke helt på veien, men kun et par hundre nautiske mil i differanse. En dråpe i havet på det store distanseregnskapet på denne turen. Terne seiler rett til Madeira (og er vel straks fremme i skrivende stund) og videre så til Kanariøyene, så nå blir det en stund til vi ser de igjen. 

Etter et kort nattstopp på svai i havnebyen Sines, fortsatte vi turen sydover til Sagres helt syd-øst i Portugal. Vi startet turen kl 0830 og heiste storseil og satte gennaker så snart vi var ute av havna. Utpå ettermiddagen økte vinden betraktelig, så siste stykket gikk vi med revet genoa. Vi hadde to alternativer, ankring i havn eller ankring i en bukt. Vi ville uansett få mye vind, men ikke bølger. Vi bestemte oss for å ligge i bukta, siden konsekvensene ville bli en tur ut på havet og ikke i moloen i tilfelle ankeret skulle miste taket. Vi ankret opp på 7 meters dybde og la ut 50 meter kjetting. Normen er ca 5 x dybden, noe ekstra hvis behov. Vi «fortøyer» kjettingen i kryssholtene i baugen, så vi avlaster vinsjen også bakker vi kraftig opp. 200kg kjetting spennes opp og stopper båten, da vet vi at vi har godt feste. Hvis vi derimot ikke får napp, drar vi ankeret etter oss, må eventuelt forsøke et annet sted. Vi fikk godt feste og fikk en god natt søvn, selv om vi hadde vind opp i 15m/s. På morgenkvisten blåste vinden fortsatt friskt og strandtur på den nydelige Algarve-stranden fristet ikke. Vi fikk testet hardværsfokka og fikk en frisk seilas inn til Lagos, som skulle vise seg å være en koselig ferieby. Jentene fikk badet i svømmebasseng og Andreas fikk tatt en riggsjekk og smurt opp dekk-og rigg utstyr. Vi fant også en båtbutikk som hadde et veldig bra utvalg, den beste vi har sett så langt. Ikke mye vi trengte, men noe blir det på «må-ha listen» og «tror-ikke-vi-får-tak-i-det på Grønland-listen». Prisene lå litt over de norske helt til vi kom til kassen. Da la de på 23% VAT og så lå prisene plutselig mye over de norske;-) Det er meldt litt roligere vær fremover, så vi håper å få noen fine dager i Algarve-området før Marokko.

Fra Porto til Lisboa

september 8, 2019 | Turbloggen | 2 kommentarer

Av Eli og Andreas

Det ble to netter i Porto, i den stilleste havna vi har vært så langt. Det er nydelig å sove en hel sammenhengende natt. Med Terne i Peniche (litt sør) og Magicus i Vido (litt Nord) var vi for første gang på turen uten kjente på bytur. Det er fint med begge deler. Det ble både båtvask og handling og byhandling og byvandring. Vi voksne var godt fornøyd med å ha funnet en Mercadona, en dagligvarebutikk som var overalt i Spania. Vi fylte handlevognen til randen med matvarer og ulik vin for å teste ut til bunkring i Karibien. I påvente av taxi etter storhandling kunne Google fortelle oss at Mercadonaen i Porto var den første, og eneste, i landet, åpnet sommeren 2019. Så vel, vi fikk i hvert fall fylt opp båten med mye god mat. 

Marinaen ligger i elveutløpet og vi hadde 3 km gange til byen. Et ganske slitent område etter hva vi kunne se, med ubebodde hus uten tak og vinduer. Men innimellom også nyere og nyoppussede bygninger. Vi møtte et svensk seilpar som hadde vært der i 2012, og de sa det var skjedd mye siden dengang. Vi snakket også med en fiskeforhandler med mye på hjertet. Han hadde jobbet i Norge tidligere, og mente mye både om nordmenn og finner og spanjoler og portugisere. Kort oppsummert er nordmenn et velstående, men hyggelig folk som ikke sløser med pengene, og med den beste kongen i verden. Finnene derimot liker ikke utlendinger og ser bare ned om man prøver å komme i kontakt. Spanjolene sløser med penger og kjøper gjerne 20 par sko selv om de ikke har behov for mer enn ett. Mens portugisere alltid har klart seg på lite og er fornøyd med det. Så sum av sumarum er nordmenn og portugisere best. Et lykketreff at det var nordmenn han snakket med:) Etter 20 minutters tale fikk vi etterspurt det vi kom for, og med fiskekroker i veska klare for is og portvin i Portos gamleby.

Fra Porto til Peniche hadde vi 19 seige timer, fremme kl seks søndag morgen. Da lå Terne klar på den lille gjestebrygga til å ta oss imot. Peniche er en koselig liten havneby gode surfemuligheter. Tante Karoline og Sofie hadde vært på surfekurs på lørdag, mandag morgen var det Aurora og Sofie sin tur. Etter to timers leksjon var ikke jentene mindre gira, og kunne gjerne vært med på mer. Det er jo ikke utenkelig at muligheten byr seg igjen. 

Mandag ettermiddag kom endelig mommo på besøk, med bussen fra Lisboa. Gleden var stor! Vi fikk inntatt et heller skuffende fiskemåltid på en av byens restauranter, men med kuleis fra den gjeveste isbaren til dessert var barna godt fornøyd. Tirsdag var det på tide å dra fra Peniche. Havnevakten hadde vi ikke sett noe til gjennom oppholdet. Det ble sagt han hadde tatt ferie, og det hang en liten lapp om hvor man kunne henvende seg utenfor åpningstider. Magnus trålet byen  rundt og vi parallelt med noen ærend på veien. Ingen sjappe å finne, ingen sted å betale. Etter noen timer gav vi opp, og havnepolitiet ble orientert. Ingen kan si vi ikke prøvde hvert fall.

På vei inn havnen i Porto merket vi at det måtte litt ekstra turtall på propellen for å få bladene til å vri seg fra forover til reverse. Vi hadde også truffet en fiskebøye på siste nattseilas, så skipperen mente det måtte være en av to: Rester av tau eller rett og slett på tide å ta seg en tur ned med fettpresse, som skal gjøres på faste intervaller. På en normal sesong gjøres dette når båten er på land. Vannet i utløpet av Douro-elven i Porto fristet imidlertid ikke og siden vi ikke hadde problem med fremdrift bestemte vi oss for å utsette jobben til en renere bukt eller havn. Dette fikk vi i Peniche. Når høyvannet var på vei inn og racerfiskebåtene var ute av havnen, var vannet rent og båten lå forholdsvis stille. MaxProp-propellene skal smøres med fett og smørenippelen må skrues inn på tre forskjellige punkter etter at tre små skruer er tatt ut. Verktøy ble puttet i en bøtte, som hadde et blylodd i bunn. Denne fungerte også som oppsamler for eventuelle skruer eller nipper som måtte falle ut. Tipset fikk vi av langturseiler Jan Petter Kvisle før avreise og det fungerte utmerket. Sinkanoden ble også rengjort og nå fungerer propellen som den skal. Tidligere på turen mistet vi et av navigasjonslysene. Det skulle vise seg at det var vanskelig å finne riktig størrelse og farge, så den ble erstattet med et mindre lys i en periode. Nå har vi fått byttet både rødt og grønt i tillegg til litt annen småfiks. Når nesten alt var i orden kom en 45-fots båt i halvplan gjennom havnen, så fendere og kuler spratt til værs. Båten gikk inn i brygga og en av skrogjennomføringene over vannlinjen fikk seg en smell. Andreas freser av sånt; skader påført av total mangel på sjømannskap gjør han lettere forbannet. Alle besøkende båter måtte ligge langsides og vi hadde fendret og fortøyd godt. Alle fiskebåtene som alltid har utrolig dårlig tid hadde laget sjø hele dagen, men dette var på et nytt nivå. Jakt på deler er i gang igjen. Det er noe hele tiden;-)

Etter lokal anbefaling kunne vi ankre opp på en øy på usiden av Peniche. Ankring var lettere sagt enn gjort på denne øya ettersom moringer til turistbåtene okkuperte det område vi eventuelt kunne ha ankret opp på. Etter en liten beskuelse av en stilig borg fra sjøsiden med lunsj og bading, vendte vi kursen mot Lisboa. Maren var først ut til å dele lugar med mommo – det er stas det.

Etter en natt på svai i Cascais skulle vi flytte oss opp til Lisboa. Dette er en ganske kort tur og skulle ta et par timer. Det så ut til at vi kunne seile det første stykket, men ikke lenger en munningen av Barra Grande. Derfor brukte vi kun genoaen som er enkel å rulle inn. Forholdene ble plutselig veldig gode, vinden dreide og økte i styrke. En portugisisk seilbåt for fulle seil ypper og krever sin rett, og regattaen er i gang. Vi tar innpå, den chobby dama vår tar faktisk innpå den portugisiske seileren som bare er ute og strekker litt på beina. Vi sitter under biminien, men det får ikke hjelpe. Det er nå det skjer og vi var ikke forberedt på dette. Det klirrer i glass og kjøkkenutstyr nede som ikke var ryddet sjøklart. Så skjer det som ikke skal skje en storebror, lillesøster Karoline i båten Terne som har fulgt oss tett, legger over et par grader og passerer oss på lo side. Det hele går i sakte film, mens Lisboas forsteder farer forbi i bakgrunnen som levende kulisser i dette dramaet. «Eli, vi må gjøre noe. Prøv å slipp litt ut på skjøte, nei forresten, stram inn igjen..». Portugiseren er glemt, dette er mye viktigere. Svigermor holder seg godt fast og følger med der vi seiler med toppfart på over 9 knop. Vi mister vinden idet de passerer og de har raskt tjent noen båtlengder. Søren, vi klarer ikke å hente dette inn igjen, vi er snart ved havnen… Portugiseren som egentlig var ute av regattaen da det så ut til at de skulle et annet sted, fikk fortsatt være med da det ikke var tvil om at de ville ende på en tredjeplass. Dobbel norsk på bortebane! Og gratulerer med seieren til Terne!

Vi fikk lagt oss til i marinaen Doca de Alcanterra, som viste seg sentralt beliggende, med jevn bydur, særlig fra hovedbroen (men heldigvis ikke den marinaen som lå midt under). I kveldinga kom farmor for å besøke oss i Lisboa. Hun ble møtt av fem glade barnebarn, og måtte dele seg litt på besøk i begge båter. Det ble en sen middag i gamlebyen, med en mindre gastronomisk opplevelse her også – kokt steik med hermetiske champignoner. Heldigvis gav hvitløken god smak, og pommes frites’en som den skal være. 

Mommo tok på tur-skoa torsdag morgen, klar for en ukes tid med gåing før hun igjen møter oss syd i Portugal for å seile over til Marokko. Spreke dama! Ikke alle som ville tatt en todagers seilas på strak arm (eller fot 😉 Torsdag kveld kunne hun orientere per telefon at det hadde blitt en varm gåtur. Fredagen skulle hun opp klokka 6 for å gå før varmen satte inn – godt over 30 grader kan bli i heftigste laget. For jammen har Lisboa vist seg fra en varm side. Noen av oss nyter mer enn andre, men midt på dagen setter vi alle pris på litt skygge. Torsdagen fant vi det på en fin liten fortausrestaurant i Graca-distriktet utenfor klosteret Igreja e Convento da Graca, med nydelig utsikt over byen. Mens vi satt der kom aske og tåke, og sirenene begynte å ule. Varmens og tørkens pris; en skogbrann ikke så langt unna skulle det vise seg. 

Gjennom dagen fikk vi tatt gule kule Lisboa-trikker, spist «pasteis de nata»- den tradisjonelle portugisiske terte med vaniljekrem og sett kork-suvenirer og andre souvenirer i alle slag i en mengde souvenirsjapper. Eli og Karoline fikk en liten smak på nattelivet med en porto tônico (portvin og tonic) på takterassen Rio Maravilha med en den opplyste dame. De oppsummerte etter dagens mange inntrykk at dette kunne vært byen å studere i 🙂

Fredagen fikk en roligere start med klesvask og småfiks i båten på formiddagen. Det var ingen vaskemaskin å oppdrive på marinaen, som i utgangspunktet er faste plasser for lokale. Det gjorde også havna til et rolig sted å være på tross av bylarmen. Og til klesvask var det rikelig med vann i kranene på brygga. Vi begynner å få dreisen på vask for hånd, og Aurora er blitt en flink og ivrig medhjelper. 

Ettermiddagen dro vi på et kombinert moderne og teknisk museum. Andreas var ikke videre imponert over den moderne delen, men den tekniske derimot begeistret. Et gammelt kullkraftverk, med hele sin historie. Her fikk han utfoldet seg som naturfagslærer, mens jentene fulgte ivrig med. Ikke lett å bedømme hvem som koste seg mest. Etter museumsturen ruslet vi over til LX-Factory, et gammelt fabrikkområde omgjort til butikker og utesteder i en herlig blanding. Den beste pizzaen på turen, med sangria i glassene (det var 15 år siden sist for Eli). Godt fornøyde hele gjengen! Lørdag morgen vinket vi farmor og kusine Sofie avgårde til Norge. Sofie skal på leirskole med klassen sin og gledet seg stort til en hjemmevisitt og «snarvei» med fly til Madeira. Aurora drømte seg lengselsfullt hjemover, og skulle nok gitt mye et lite øyeblikk der for å bli med i bagasjen. Men med mer en 20 delfiner som hadde svømme og danseshow for et begeistret publikum på vei ut fra Lisboa, var hjemlengselen fort glemt 🙂