Det er vel på høy tid med en landing her og..

Flyet med Delta/KLM som skulle ta oss hjem søndag 29. Mars ble også kansellert. Da var vi på tredje kansellering. Beskjeden kom fredag. Det strammet seg til, og det kom beskjed fra myndighetene at øya ville stenges for all innreise. Det ble også snakket om at selv om flyplassen ikke stengte ville ikke flyene gå. American Airlines kunne bistå med billetter dagen etter, kun med buisiness. Eneste gjennomgående billett, den neste mulige avgang var langt ute i mai. Så, dette var langt over budsjett.. men det var den muligheten vi hadde. 

Litt vemodig var det å ta farvel med en helt «avkledd» Ruffen. Men med Norge i vente, og en god plan for båten, føltes det veldig riktig. Og det gjør det fortsatt. Ruffen og Terne er nå lastet på skipet til Seven Stars, som har begynt sin ferd til Nederland. Estimert overfart drøye 14 dager. Så vil forhåpentlig videre seilas til Norge bli i mai.

Hverdagen i Norge er godt i gang for mannskapet. Med mange gode medhjelpere har det vært relativt uproblematisk å komme i orden her hjemme i Norge. Vi har fått installert oss midlertidig i bolig frem til vi kan flytte tilbake på gården. De første ukene lånte vi bil, slik at når karantetiden var over fikk vi etablert oss med det viktigste; innkjøp av ‘nygammel’ bil, EU godkjenning på lagret bil og trampoline i gårdsplassen. Det var ikke fritt for støle mager og rygger den første uken på denne;) Digitalskolehverdagen er i full sving, og etterhvert begynner arbeidshverdagen igjen også. 

Selv om reisen tok en brå slutt, har vi hatt ni fantastisk opplevelsesrike måneder på tur. Reisen startet lenge før avgang, vi har drømt og planlagt i mange år. I retrospektiv vet vi at vi har gjort mange fornuftige grep. Vi kjøpte båt i lang tid før avreise og var godt kjent med den da vi dro på på langtur. Blant ting vi har satt veldig pris på at vi har gjort og hatt på plass er 

• Investering i watermaker (!)
• Innkjøp av brødbakemaskin
• Bunkring før vi dro av norske holdbare basisvarer- mye Toro-poser, smøreost, knekkebrød, makrell i tomat og leverpostei! 
• Innkjøp av cruisingguider (Doyle-guider i Karibien)
• God kapasitet på solceller
• God radar, kartplotter og AIS
• Sydde sjøkøyer til akterlugarne
• Visum til USA (dette gav oss mulighet til å besøke USVI, Puerto Rico og USA med egen båt). 
• Alt som var på plass av smått og stort før vi dro (fra klær til båtutstyr) (det meste var greit å få tak i nedover i Europa, og også flere steder i Karibien, men oftest mer styr, og sjelden billigere).

Det har vært fint å oppdatere blogg og gøy å vite at mange her hjemme har fulgt med oss på tur. Tusen takk til alle flittige følgere! Ruffen er fortsatt ikke hjemme fra tur, så noen flere innlegg vil det bli. Men for størstedelen av mannskapet er langturen over og minnene strømmer på når vi ser på bilder, og allerede har begynt å mimre tilbake til steder og opplevelser vi har hatt. Opplevelsene og tiden sammen som familie og storfamilie er noe vi vil ha med oss for alltid. Det er mange høydepunkter, og meningene i Ruffen like mange. Forventningene til Karibien var skyhøye, og ble kanskje for høye. Europa, uten kanskje like store forventninger, leverte med mye variasjon og mange flotte steder. Vi har utvilsomt hatt mange fantastiske opplevelser, og sett og erfart mye på begge sider av Atlanterhavet. Det er vanskelig å enes om det beste, men i usortert rekkefølge er noen av de:

• Den Kaledonske kanal. Flott natur, koselige byer, sluser og skotsk gjestfrihet.
• Skotske høylandskuer, de kuleste kuene i sitt rette landskap (Aurora´s favoritt).
• Byer: Dublin (jentenes favoritt, med passe temperatur, Disney-butikk, naturhistorisk museum, engelskspråklig by, gode hamburgere og kul tryllekunster). Rabat, Lisboa og San Juan (voksenfavoritter. Veldig ulike byer som leverer på hver sine måter).
• DELFINER. Delfinshow i buktene i Spania, stadige besøk av flokker under seiling. Å få besøk og svømme med delfinen som besøkte oss på Vieques var skikkelig avslutning på turen. 
• Fransk og Galisisk kyst (alt fra byer til øyperler).
• Forberedelser til Atlanterhavskryssingen med ARC. Spenningen, kunnskapen og det sosiale.
• Hvalbesøk (spekkhogger og knølhval) på Atlanterhavskryssingen. Hval på nært hold på hvalens premisser var en fantastisk opplevelse!
• Fisk på kroken. Dorado og tunfisk-bonanza.
• Stå opp med soloppgangen, sette på kaffen og ta morgenbad. Ekstra digg med perfekt badetemperatur i Karibien.
• Snorkle og dykke med delfin, skilpadde, rokke og hai.
• Karibisk turkis-vann og fantastisk sikt.
• Fregattfugler (på Barbuda).
• Paradisene Tobago Cays og Cocoa Point på Barbuda. 
• Lett tilgjengelige turstier i fantastisk landskap på Antigua (Eli´s favoritt).
• Mye bra seiling. Beste minne var nattseilas til Antigua i slør, 6-8 knop, rolig hav, månelyst og 28 grader i luften (voksenfavoritt).

Perspektivene etter en langtur er mange, noen små og andre større. Aurora sa med kneip-skive til lunsj en dag: «det er rart hvor godt maten i Norge smaker når vi har vært borte fra det så lenge». Det er mye som «smaker». Vi har kost oss på tur, men også savnet Norge, familie og venner, og bygda vår.

Selv om klemmene må vente, er det så godt å se kjente og kjære igjen. Det er kanskje noe av det beste med å være avgårde- # den følelsen- følelsen når du kommer hjem igjen! Og særlig med så mange fine minner med i bagasjen.

«Sometimes you will never know the value of the moment until it becomes a memory». 

Dagen vi skulle dra hadde en av barna i reisefølge høy feber og hodepine, og det ble litt avventing for avgang. Samme dag var coronatest negativ, men positiv på lokal influensa. Vi bestemte oss for å vente noen dager og se forløpet for resten av flokken. Og godt var det. Det var allerede begynt å strammes inn på noen av øyene her. I mellomtiden ble det totalt portforbud på Puerto Rico, og marinaen ble avstengt (med kun mulighet for nødvendig handling i matbutikk på dagtid). Vi ble liggende noe netter og vurdere frem og tilbake videre turmuligheter. Vi forstod da at våre planer om å reise til Cuba og USA ville bli vanskelig nå, og bestemte oss for å holde oss på de amerikanske øyene og avvente situasjonen.

Vi flyttet oss ned til øya Vieques (fortsatt Puerto Rico) etter noen dager. 60 nautiske mil fra San Juan, med gode ankerplasser. Her ble vi liggende noen dager, fortsatt med portforbud. Dette ble noen dager i tenkeboks for hva vi skulle gjøre videre. Samtidig med fokus på å ha det fint i båten i disse usikre tider. Andreas utfordret Magicus til å lage morse-apparat, så jentene kunne sende morse etter mørkets frembrudd. Gymtimen var stiv heks i vannet. Og jommen fikk vi besøk. Rett bak oss kom en (kanskje litt ensom?) delfin, som ville være med på leken. Han svømte under og ved siden, og vi kunne neste klappe han. Han tok seg en lite svøm avgårde og kom tilbake igjen, flere ganger. Et magisk øyeblikk i en ellers tankefull hverdag.

Vi tenker mye på dere hjemme. Vi har fulgt nøye med og tenkt mye på hvordan situasjonen har utviklet seg. Plutselig, nesten over natten, traff samme «stormen» seilere over hele verden med full styrke. Grenser blir stengt, noen får ikke komme inn, andre får ikke reise ut. Mange sitter i dag med store og utfordrende beslutninger, både til lands og til vanns, som må tas med det forbehold at ingen kjenner utviklingen. For vår del var det først ganske enkelt; vi bunkrer opp båten med basisvarer, drivstoff og fiskeutstyr. Vi vil klare oss lenge på egenhånd. Dette ble gjort med det samme og båten er klar for flere måneder i isolasjon. Utfordringen på returen ville vært mulighet til å få komme i land, per i dag er det svært vanskelig. Etter 2-3 uker i sjøen, er det nå lov å slippe anker og få vann og diesel ombord på Asorene. Så er det nye uker på havet, i værste fall kanskje helt til Norge før man får sette føttene på land. Dette er en krevende tur værmessig når du kommer lenger nord og ikke kan vente eller søke deg i havn. Før avreise ville det også vært uker ombord i isolert båt før siste rest av vinterstormer er passert. Så kommer «værvindu» herfra før orkaner presser på i andre enden (fra juni) på de karibiske øyer (m.a.o å bli her med båt er ingen løsning). UD vil ha alle hjem og dekning på reiseforsikringen vår reduseres hvis dette ikke etterfølges. Vi kan vel ikke si at hovedparten av mannskapet er videre motivert for en slik tur heller, som opprinnelig skulle fly hjem fra USA. Vi har bestemt oss for at vi ikke ønsker å utsette familien vår for dette. Turen kan absolutt gjennomføres, men vi håper å unngå det. Nå ligger vi på Saint Thomas, USVI (amerikanske jomfruøyer), sammen med noen andre familiebåter. Her skal Ruffen settes på et lasteskip om noen uker og vi tar fly hjem. Nå er riktignok flybilletter blitt kansellert et par ganger, men vi krysser fingre og tær for at flyet går på søndag. (Og ser på andre flymuligheter om det nok en gang skulle blitt kansellert). Vi har hatt ni fantastisk opplevelsesrike måneder på tur. Det blir en brå slutt, men er glad for alt vi har fått, av tid og minner i Ruffen. Vi skjønner vi kommer hjem til et annerledes Norge. Men hurra for Norge, vi gleder oss likevel. Til norsk vår, melkesjokolade, wienerpølser (hvis det er noe igjen til oss da;)), Nrk og Netflix .. og alle andre gode grunner til å bo i Norge (det blir en laang liste å skrive når vi sitter på flyet).

Så var vi på amerikansk jord, tidligere Dansk Vestindia, kjøp av USA for 25 milioner dollar i 1917. Her måtte vi alle møte opp for innsjekk. Vi la oss på bøye litt på utsiden av den lille byen, som var full av amerikanske turister. Det ble en skikkelig hamburger til lunsj (=middag), handling og klesvask. Og en god runde på Andreas i stekende hete, på jakt etter gass. Desverre ingen hell der. Og desverre ingen hell med luft på dykkeflaskene heller (Europeiske flasker var ikke godkjent for amerikansk påfyll). En passe sliten gjeng fulgte etter Terne opp til bukta Francis Bay på St. John, en godt beskyttet, romslig bukt, med mange ledige bøyer. 

Tre netter ble vi på denne deilige plassen. Den ene formiddagen ble det skoleutflukt til en tidligere dansk sukkerplantasje, som lå et par kilometer inne på øya. Her fikk vi grundig innføring i driften av plantasjen av to hyggelige, amerikanere som jobbet som frivillig på område, og som tilbringer vintermånedene på USVI. De fortalte oss om hvordan sukkerrørene, som ble plantet i de bratte skråningene bak mølla, ble skrapet lag for lag inne i fyrhuset. Denne melassen var «avfall» som ble brukt til å lage til rom. Det endelige produktet, krystallisert sukker, ble sendt på skip til Danmark. Og nok en gang fikk vi innsyn i koloni- og slavetidens brutale historie. 

På turen fikk vi også et lite glimt av den visstnok veldig sjeldne, røde pelikanen som holder til på øya (det er visst kun to her). Det var stas. Knotten gjorde sitt inntog siste kvelden, og vi telte opp 40 små stikk på en kløende Aurora dagen vi skulle dra. Vi andre var ikke å langt ifra vi heller.

Neste bukt Christmas Cove utenfor St. Thomas var litt mer utsatt, men vi var heldige og fikk en bøye godt inne (litt for nærme knotten her og, men bedre rustet denne gang til å holde den ute). I disse to siste buktene har vannet vært så rolig om morgenen at det har føltes som å svømme en stille dag i innsjø. Helt nyydelig! Denne øya var like hel-privat som enkelte av de andre øyer vi har vært innom, og vi holdt oss for det meste i og mellom båtene, og koste oss med det. Og Pizzabåten PI lagde god pizza til oss den ene kvelden.

Honeymoon Bay var siste stopp på USVI. En litt artig bukt med et par koselige strandbarer, og «drive/walk in- mandagskino». Her ble vi to netter. Med skikkelig kakefest for Live 12 år i Magicus den ene dagen. Hurra!

Spanish Island 

Tre timers seilas så var vi på ny øy. En liten trasketur gjennom den lille byen Culebra til flyplassen, for innsjekk av samtlige. Denne øya er også amerikansk, men var Spansk frem til slutten av den Spansk amerikanske krigen i 1898. Her går det i både engelsk og spansk, men hjerte er nok mer Spansk.. Amerikanerne brukte øya som en militærbase, og øya bærer preg av dette. Også i farvannet. Ankring er mange steder ikke trygt, og områder på land er gjerdet inn, med store skilt om «Peligro»(fare). Bøyene var for det meste opptatt eller for dagankring. Etter to dager og mye drøfting frem og tilbake, med vind og bølgevarsel den kommende uka, ble konklusjonen at nå tar vi et godt strekke for å ikke få det for travelt videre. Etter kort formiddagsstopp i San Juan på Puerto Rico, bare for bunkring desverre, vil kursen settes for Den Dominikanske Republikk…

Eller ikke! Da vi snakket med US Customs and Border Protection på Puerto Rico, frarådet de oss å reise til Den Domikanske Republikk. Her er det påvist coronasmitte, og vedkommende mente det ville kunne bli vanskelig for oss med innsjekk videre til nytt land. Så da ble det plutselig bråstopp på Puerto Rico. Vi hadde planer om å møte VakiVaki på Den Dominikanske Republikk, i en stor bukt hvor hvaler kommer for å føde på denne tiden av året. Så dengang ei. Vi har fulgt med på utviklingen de siste dagene og drøftet og vurdert hva vi gjør videre. Planen har vært å møte familie på Cuba i starten av april, nå må vi fortløpende vurdere hva som er klokt å gjøre.

San Juan i Puerto Rico er imidlertid ikke det værste sted å strande for en liten stund. Vi har nå ligget seks dager i marina, og koset oss med byliv, sett borg og gamleby, og en utflukstdag med leiebil rundt på øya, med både regnskog og grotter.

Aurora 12 år ble feiret i går fra morgen til kveld, med gaver på morgenen, kakefest med Terne på dagen, Starbucks-kakao og avsluttet med fantastisk italiensk midddag på La cuisina de Ivo. Årets, ja tilogmed fjorårets, beste middag. Anbefales!!

Så, nå har vi vektet og vurdert ulike alternativet. I morgen setter vi kursen for Bahamas. I dag har det vært full bunkring, gassbeholdere er kjøpt inn og fyllt opp, og dieseltanken er full, så nå kan vi klare oss i båten en lengre periode dersom vi blir nødt til det. Så håper vi å få et hyggelig møte med Bahamas.

Etter en tolv timers nattseilas, hadde vi kommet frem til Virgin Gorda, på BVI. Vi fikk ankerfeste og spiste litt frokost før skipperens obligatoriske besøk på imigration og customs. På langtur møter vi alle typer mennesker. Denne dagen startet det litt dårlig. Etter å ha blitt ropt og hoiet til og delvis kjeftet på av noen som synes vi la ankeret fot tett på, fortsatte den mindre gode stemningen hos imigration. «Good morning sir, how are you today?» «Urghh». Langt blikk.. ;«What do you want..?» Ærendet ble forklart til en mildt sagt frekk og arrogant representant for de Britiske myndighetene. Da jeg spurte om han kunne låne en kulepenn (det pleier jeg å ha med) til å fylle ut de nødvendige papirene, rant det over for han.. Heldigvis var det en annen seiler på venterommet, som reddet situasjonen. Her var det bare å stryke katten med hårene, selv om det fristet aller mest å returnere tomme blanketter og si at vi har sett nok på denne øya, og vil heller fortsette til de amerikanske jomfruøyene. 

Jeg klarte å holde meg, og fortsatte med neste oppgave; fylle gass. «Da må du gi dit, så der og så litt dit», «Eh nei kanskje det er bedre om han går over der, så litt hit og så litt dit». Litt forvirret la jeg i vei, med gassflaskene i den retningen de to karene hadde blitt enige om at var best å gå. Etter en stund stoppet en taxi og lurte på hvor jeg skulle; «det er altfor langt, hopp inn, jeg skal vise deg. Free of charge». Planen min var å ta ut dollar på veien, men det glemte jeg helt bort og nå var vi på vei ut av sentrum. Vi kom til til et slags multibruk, der en lokal Reodor Felgen kunne fikse gass om 10 minutter. Da kom jeg på at dollarene fortsatt var i minibanken og at det var helt innlysende at Reodor ikke tok kort. «Ikke noe problem», sa Willie Taxisjåfør. «Jeg kan komme tilbake om ti minutter og legge ut for deg. No worries!»  Willie kom tilbake, men da hadde Reodor sett flaskene og kunne fortelle at adapteren til den typen forsvant under «last hurrycane». Willie insisterte på prøve et par andre plasser og sånn ble det. Siste forsøk var marinaen. «Sorry, I can`t hjelp you out today man, and I know that you still got no money so this is on me». Så godt med behjelpelige mennesker.

BVI er et populært område, med mange utleiebåter, derfor kan det bli trangt om plassen. Vi hadde lest at det var en fin ankringsplass i Savanna bay, bak et rev som var på utleieselskapenes «no-go» liste, pga utfordrende innseiling. Dit ønsket vi å prøve oss. Det viste seg å stemme, her lå vi bare to båter første natten, vannet var klart og stranden skulle være en av de beste i området! Neste dag fikk vi også selskap av Terne og Magicus. Det var fredag og skolearbeidet var avsluttet for denne uken, vi hadde en baracuda under båten, så barna ville heller leke med lego og kusinene hadde kommet over en tur. Eli satt på dekk og hørte noen rope på hjelp. Jeg hadde registrert det samme og når vi tittet nøye kunne vi se en person som vinket inne på det ene revet. Jeg hoppet i jolla og ropte til Karoline, som er lege, at hun måtte bli med. Hun tok med seg førstehjelpsutstyr på vei ut av båten. Kort tid etter var vi nesten inne på stranden, og kunne se at mannen som hadde ropt på hjelp forsøkte å få en livløs kropp ut av vannet. Dette var ingen av oss forberedt på, men Karoline er profesjonell og gjorde en kjempejobb, selv om dette ikke er hennes spesialfelt. Jeg hjalp til så godt jeg kunne med hjerte og lungeredning og andre oppgaver. Det kom raskt flere mennesker inn på stranden, og ambulanse og redningsbåt kom etter relativt kort tid. Kvinnen hadde ligget i vannet en stund og livet hennes var ikke til å redde. 

Det ble en veldig rar ettermiddag, så liten margin på liv og død. Et ektepar på ferie som snorkler i den mest idylliske bukta du kan tenke deg. De har optimale forhold og allikevel så går det så fryktelig galt. Vi vet ikke hendelsesforløpet og årsaksforhold, men dette er andre drukningsulykken vi er i nærheten av på kort tid. Med det følger naturlig nok mange ettertanker. Vi følger alltid godt med på barna, men hva med oss voksne? Vi er nå blitt enige om å ikke snorkle alene, men alltid å være to når vi svømmer bort fra båten. Det vi også har erfart er hvor lurt det er å ta med seg en håndholdt VHF (kommunikasjonsutstyr) inn på stranden eller når vi er på tur med jolla. Du sender til alle båter og kystvakt innen rekkevidde. Til og med ambulansen på Virgin Gorda lyttet på kanal 16(nødfrekvens).

Vi setter mest pris på hyggelige mennesker, og ringte Willie dagen etter for en kjøretur til The Baths, sammen med Terne. Dette er en del av nasjonalparken, og gav assosiasjoner til den Svenske vestkysten, med vakkert landskap bestående av lav veggetasjon, sand og granitt. Og imponerende store steiner som lagde naturlige grotter og tunneler vi kunne gå gjennom. Små og store var like begeistret denne ettermiddagen. (Sweet Ice Willie Taxi: telefon: 284-544-8073)

Vi hadde en natt på Peter Island (Dead Mans Bay). En privat øy, som understreket med tydelig skilting at kun stranden var for alle. En flott strand imidlertid, og med noen surfebølger ved et lite rev i den ene enden for de tøffe (inkludert onkel Magnus). Vi fikk oss et dykk på RMS Rhone, før vi fortsatte til Norman Island (The Bight). Her lå vi tett innpå festbåt/puben Willy T. Ikke det mest optimale. Men det var trangt om bøyene, og vi klarte oss nå greit. Og heldigvis for oss var festlighetene over når det var leggetid for Ruffen, så det ble en stille og rolig natt. Neste morning tok vi jolla ut til The Indians for en liten snorkletur, sør vi fortsatte til Sopers Bay, West End. Her sjekket vi ut, med hyggelige offiserer etter noen fine dager på BVI!

Neste stopp: De amerikanske Jomfruøyene (USVI).

Før lysets frembrudd fikk vi ankret opp i English Harbour. En del av en nasjonalpark, hvor bygningsmassen i land er tatt godt vare på etter britenes storhetstid, med museum, bakeri og andre små butikker. Ved kai ligger de store yachtene, på rekke og rad. På vei inn kom vi over noen robåter som hadde kommet hele veien fra La Gomera – fascinerende! De hadde hatt samme avgang, og den neste båten var ventet i mars.. Og de som sier seiling er for spesielt interesserte 🙂

De karibiske øyene er fascinerende ulike, og vegetasjonen varierer også stort. Det beste med English harbour var etter min mening turmulighetene så nært. Og det er ikke bare marinaen som har det britiske avtrykket, selv naturen har områder som minnet om okkupantenes hjemland, med gresskledte sletter og bratte fjellsider som ender ned i havgapet. Stiene er godt tråkket og delvis merket. En kort-kort jolletur inn, og vi kom nesten umiddelbart til en skogssti som gikk til toppen for så å kunne gå kysten tilbake. Kl. 7 om morgenen (før solen tok for hardt på), fire dager på rad, var en helt nydelig start på dagen. Det minst hyggelige med English harbour var mengden båt som vendte rundt alle veier, i liten bukt. Noen kunne på «rette» øyeblikk, hoppe fra sin egen, til naboens.. Vi hadde også en mindre hyggelig nabo som i tillegg satte på aggregatet, som stadig vendte rett inn i vår cockpit, etter leggetid, «fordi det er så mye unger i bukta og de bråker så mye om dagen». Det ble ikke det helt store naboskapet med den båten. 

Det var etterhvert på tide å flytte seg litt igjen og vi dro litt nord på øya, til Five Island Bay. Her fikk vi også gått litt i land, og vi tok frem sparkesyklene for første gang i Karibien, og sparket oss frem til Jolly Harbour. Her har alle leiligheter langs elven egen brygge. Mest turister å se her og, og et etterlengtet supermarked:) Etter mange rolige fine dager, tok vinden seg opp. Og det har vel strengt tatt blåst siden. 

Vi heiste seil for Barbuda, og ankret etter 5 timer opp på en nyyydelig strand, Cocoa Beach. Foruten om noen andre seilbåter, med flere kjente barnefamilier fra flere land, hadde vi den langstrangte stranda helt for oss selv. Barbuda er en helt unik øy med sin helt spesielle historie. En mann med navn Codrington leide i sin tid øya for en tykk sau, og da britene vendte hjem, gav han øya tilbake til sine beboere. Og det har vært i deres felles eie og styre siden dengang. Før stormen Irma i 2017 bodde det 2000 mennesker på øya. 1500 har foreløpig vendt tilbake. Penger er som alle andre steder et behov, og slik vi har skjønt det er det har beboerne på øya stått lenge imot, men noen får gjennomslag. I enden av Cocoa beach lå det en liten resort, hvor gjestene ble fløyet inn med sjøfly. På bortsiden var det full sving med gravemaskiner og snekring. Karoline og Eli ble jaget bort etter en morgentur, hvor de ble fortalt at dette var privat eiendom. Det var kun stranden, og område lenger på bortsiden, som var «public». De ble fulgt etter med bil tilbake til stranden og videre med blikket til det var observert at de kom tilbake der de hørte hjemme. Ikke veldig velkomne der altså. 

Men noe som var veldig velkomment var de store dyreopplevelsene. Under Terne svømte hai, masse hai! Ikke kjempestore, men store nok. Og Maren var så tøff å hoppe uti. Og det bodde noen kjempeskilpadder i område. Den ene kvelden vi var på besøk i Terne hadde den tydeligvis noe spennende på gang der, der den padlet under og i overflaten, helt inntil båten. Uten overdrivelse; hvert fall en meter i diameter. 

Vi dro videre til Codrington for utsjekk, og fikk en ettermiddagstur med lokale George Jefferey, til hekkestedet for Fregate-fugler. Vi har lest at det er en større koloni her enn  på Galapagos. Og for en opplevelse! George kunne fortelle at det før Irma var kalkulert til å være ca 20 000 fugler her. Og de var overhodet ikke bekymret for oss der vi kom i den lille båten, de kunne til og med posere litt, kunne han fortelle. Vi lærte at fuglene blir 40 år, og det er hannene som blåser opp den røde posen på brystet for å tiltrekke seg en make. De har hekketid fra august til mars. Under Irma merket fuglene at orkanen var på vei, og forsvant, uvisst hvor, men kom tilbake da den var over. 

George kunne også fortelle at han er jeger, og han jakter på white-tail-deer, som opprinnelig ble fraktet til øya fra Norge, under Codringtons tid. Vi skulle så gjerne brukt mer tid på denne vakre, (for det meste) gjestfrie øya, men er takknemlig for den lille visitten vi fikk. Her vil vi så gjerne komme tilbake. 

St. Barth 

Nok en nattseilas, med to tunfisk i snøre før frokost. Første fisken på denne siden av Atlanterhavet. Endelig 🙂 Vi ankret opp i Gustavia, den lille hovedstaden på denne franske øya, hvor det rullet godt. Her lå det båter som ikke lenger kunne seiles med, men også maaange båter av en annen (prisklasse)verden. Langs marinaen lå det yacht på yacht, den ene større og blankere enn den andre. Gustavia er en flott, rådyr, men ryddig og lekker liten by, som en gang har vært i svensk eie. 

Før kvelden ankret vi opp i neste bukt, Anse Du Colombier, som var noe vindfull, men roligere. Her hadde vi to netter, med vind og regn, boller, kakao og krem, og fine dykk i begge ender av bukta. Vi fikk se både skilpadde, hai og rokke på første dykk. En ekstatisk Aurora kunne fortelle at haien var større enn henne!

St Martiin / St Marten

En øy delt i to, halve tilhører Frankrike og halve Nederland. Vi hadde først en overnatting Philipsburg, med noen få andre båter. Byen gav følelsen av å å være tilbake på Kanariøyene. En turistby, mer tilgjengelig for shopping av elektronikk o.a. enn mange andre steder vi har vært i det siste. Det ble både levis-shortser (den gamle dro desverre til sjøs) og nytt Go-pro kamera, i samme handlegata 🙂 Og jommen leverte kule-isen, så det ble både til dessert og tidlig lunsj før vi dro videre. Simpson Bay, St Martiin var neste stop. En vaier i riggen var så vidt begynt å ryke opp. Vi var heldige og fikk service samme dag som vi ankom, og kom på innsiden av lagunen, fremdeles på den nederlandske siden. Gjennom porten og inn i stillere farvann. Fantastisk med en natt helt i ro, uten vind og bevelse. Bunkring ble gjort på den franske siden, en litt lengre jolle- og gåtur, men til et helt annet budsjett. Og med rikelig utvalg. Lagunen er på mange måter et trist syn. Flere titals båter ligger på bunn og like mange er på vei ned, både på Fransk og Nederlansk side. Det enkleste og billigste er å sjekke inn på den Franske siden, der er det mindre byråkrati og en symbolsk sum for ankring. FKG Yacht Rigging kan vi absolutt anbefale, de gjorde en god jobb, var trivelige og tok godt vare på kundene. Vi fikk ligge på bryggen deres over natten og fortsatte neste kveld til nye øyer; British Virgin Island (BVI). 

Etter noen timers seilas, kom vi frem til neste stopp, Iles Des Saintes i bukta Pain À Sucre. Jentene klaget ikke en eneste gang på turen over Atlanteren, men disse korte, flotte turene på noen timers varighet er «bånn i bøtta» i følge de. Da er det fint å komme frem til et nytt sted, med klart vann og lite vind. Det betyr at SUP`n kan settes på sjøen og benyttes til lek og rekreasjon, nesten uten restriksjoner. Det var bare en 10 minutters tur med jolla inn til et koselig lite sentrum, med en fin lekeplass, masse små butikker og spisesteder. Dette var midt i blinken for oss og i tillegg så værvarselet riktig fint ut den neste uken. Det ble en formiddagstur opp til Fort Napoleon, som også hadde et lite museum inne i borgen, i tillegg til flott utsikt over øyene og havet.

Siden været var så rolig, benyttet vi muligheten til å besøke en bukt nord på øya Marie-Galante, som heter Anse Canot. Dette viste seg å være et lite paradis, akkurat det vi hadde drømt om før vi reiste. Klart vann og en nydelig sandstrand, med palmer hengende over stranden. For en stund lå vi nesten helt for oss selv. Her ble det noen late dager. Jentene startet skolearbeidet 0630 på eget initiativ, så var det bading, noe prosjekter eller legobygging resten av dagen.. Slik gikk dagene… 

Det er mange steder vi vil innom, og tiden går fort, så tiden kommer for å bevege seg videre. Før vi skulle til Guadaloupe, ville vi besøke enda en liten øy, Iles de la Petite- Terre, en nasjonalpark med fantastisk snorkling med rokker, hai og skilpadder hadde vi lest. 

Slange i paradis

Vi våknet tidlig om morgenen og gjorde oss klare til å reise. Stort sett er alt gjort klart, men et morgenbad må til og kaffen klar før ankeret lettes. Det var helt vindstille, så vi skulle gå for motor de tre timene frem til denne flotte øya, som er beskyttet av et korallrev. Etter en time, stusset vi på at det ikke kom vann i kranen og vanntanken var tom. Vi åpnet en av dørkplatene, til hermetikk, jus og melkelageret, og fikk svar på hvor de 200 literen med vann hadde tatt veien. Det viste seg at en varmtvannnsslange til dusjen bak hadde hoppet av, så vannpumpa hadde elegant pumpet ut hele tanken, uten at vi hørte det. Vannet hadde selvfølgelig tatt veien via det meste, før det ente i kjølsvinet, så vi hadde en betydelig tørkejobb foran oss. Lensepumpene pumpet det meste overbord før vi kom frem til Iles da la Petite-Terre, så vi tenkte å ta resten etter at vi hadde fått lagt oss til. En delfin dukket opp når vi kom frem og hilste oss velkommen til denne flotte øya. Han ville vise vei over revet. Den stakk snuta godt over vannet, så Eli nesten kunne ta på den. Vi hadde lest guiden litt nøyere når vi nærmet oss øya og regnet om fra fot til meter etter alle kunstens regler, og funnet ut at dette nok ville bli litt snau margin. Hvis vi fulgte beste rute inn, kunne vi forvente oss 8 fot med vann på lavvann. Vi har et dyplgåede på 7,4 fot, så det ville gitt oss ca 20 cm margin på lavvann, pluss høyvannet vi nå skulle gå inn på, som ville gitt oss ytterligere 30 cm. Dette hadde vært greit, siden det var så rolig vær og gode utsikter. Men jokeren var nordlig svell (svake dønninger), som var litt uventet og tok fra oss denne marginen igjen. Vi måtte ta en skikkelig kjedelig avgjørelse der vi kikket lengselsfullt inn på katamaranene som lå inne i bassenget. Vi snudde båten og og satte kursen mot St.Francois på Guadelope istedet. Vi tilbrakte hele ettermiddagen med å endevende hele båten, pumpe ut vann og tørke inventaret, inne i en havn med møkkete vann, svette i stekende varme. Godt å få det gjort, men ikke helt det vi hadde sett for oss når vi startet dagen. 

Mens båten lå trygt i havn leide vi bil dagen etter for å se litt mer av øya. Vi hadde en lang kjøretur, og fikk oss en fin gåtur til et Carbet waterfalls, og vi fikk badet i en vakker lagune. Med klesvask og handling på vei hjem ble det en lang, og riktig så effektiv dag. Guadeloupe er siste franske øy på en stund, så vi har bunkret godt med mat for turen videre. Mer handling, fueling og bytte av gasstanker formiddagen etter, så la vi oss på svai noen timer sammen med Terne før nattseilas til English Bay på Antigua. Dette ble en av de fineste nattseilasene så langt, mellom 6 og 8 knops fart i lite bølger med en helt klar stjernenatt. 

St Pierre var siste stopp på Martinique. Et par rolige dager mens vi ventet på at bølgene skulle avta. Dagen vi kom hadde vi en aktiv ettermiddag med å holde kontroll på vår nye slepejolle; en splitter ny 40 fots katamaran fra en av de lokale utleieselskapene på Martinique. Leietakerne hadde dratt inn til sentrum, og plutselig synes vi båten hadde flyttet seg nevneverdig fort forbi oss. Da den passerte oss var vannet så dypt at ankeret dens hang rett under båten. Vi tok en lengre line som vi festet til vår båt, og fikk ut reserveankeret vårt for å holde igjen båten. Noen timer senere kom leietakerne, og reagerte ikke nevneverdig på at båten hadde flyttet seg. De skjønte nok ikke at den båten hadde vært langt til havs om ikke vi hadde hentet den. Litt action for Ruffen ble det hvert fall 🙂

Vi fikk en liten luke i vindværet, og dro avsted fredag etter å ha tuslet litt rundt i byen på torsdag. Vi fikk en tur innom Memorial museum, som var lite, men nytt og moderne. Her fikk vi se gjenstander fra vulkanen brøyt ut 1902, og mer kunnskap om den før og etter. Ca 28 000 mennesker omkom da vulkanen eksploderte. Da hadde den hatt utbrudd i en drøy uke allerede. Store økonomiske interesser stod på spill, og det ble derfor holdt igjen med evakuering. Det blir fortalt at kun 2 menn overlevde i sentrum, de var trygt forvart i fengselsceller. 

Tidlig fredag morgen satte vi kurs for Dominica, været var bra og med frisk vind i seilene tok det ikke lang tid før vi passerte Scotts head, helt syd på Dominica. Der fikk vi se en hval, kun få meter fra båten! Vi skulle først til hovedstaden Roseau, der skulle vi sjekke inn og vi hadde lyst til å ta et par turer syd på øya. Her er det anbefalt å ligge på bøye, disse eies og drives av noe få lokale, som også tilbyr turer, klesvask etc. Vi hadde sendt en melding til Marcus, som også av sikkerhetsmessige grunner patruljerer ankringsplassen om natten. I cruising-guiden vår står det at «Marcus has just enough of a Boris Karloff look that no one wants to mess with him». En annen hyggelig mann, Mr.Bean, tok imot oss. Han jobbet for konkurrenten, men ingen sure miner selv om vi sa at vi hadde sendt en melding til Marcus. «Jeg viser dere en av Marcus sine bøyer og hjelper dere», sa Mr.Bean. Etter en stund kom Marcus, han var sløv i blikket og litt vanskelig å forstå, han forklarte at hadde mye å gjøre, og rakk ikke å møte oss med en gang. Nå valgte vi feil fyr tenkte vi, og mistet umiddelbart lysten til å be om noe turer på øya. Jeg spurte forsiktig om vi kunne snakke med Mr.Bean, siden Marcus var mye opptatt. «You talk to me», var svaret.. Det var helt uaktuelt å putte to familier inn i en gammel Toyota, med denne fyren bak rattet, så vi tok en tur på turistkontoret. Vi ønsket å ha muligheten til å kansellere, hvis bil eller fører ikke var i den tilstand som vi hadde avtalt. De booket en full dag med Hazel, som driver Rainforest Taxi Tours sammen med den eldste datteren. Han er en familiefar, som bodde i fjellene, hadde guidet i nesten 40 år og elsket øya si. Vi fikk en fantastisk dag med han som fortalte villig om alt vi lurte på og viste stolt frem de stedene vi besøkte. Barnas høydepunkt var nok Titou Gorge, en dyp canyon der du svømmer inn til en foss. Tia´s Bamboo Spa, med varme kilder var også spennende. Magnus og jeg hadde fått nok av gjørmespa på Saint Lucia, så vi ventet i baren. Da vi kom ned til sentrum igjen, var festen igang på barene. Hazel kunne fortelle at det var mye rus blant de unge og at mange mennesker festet for mye. 

Det var litt surmuling på brygga, siden vi hadde valgt en annen guide, ikke fra Marcus, men en av de andre. Litt tips for god hjelp og et par øl rettet det opp. Dette området av Roseau er nok det røffeste strøket vi har besøkt på turen. Søppel, bilvrak og flere sammenraste bygninger preget hovedgaten. Det var mange mennesker som var ruset, møkkete og som bodde i alt dette. Vi følte oss likevel trygge og gikk frem og tilbake, også  med barna, når vi hadde ærend i land. Flere spøkte med ting, var i godt humør, ville vise oss noe eller ville ha oss til å handle i en lokal butikk. Det skal også nevnes at sentrum av byen er i mye bedre forfatning, og vi hørte hammer og sag både tidlig og sent fra noen av husene langs stranden. Ingen tvil om at det var mange som stod på her. 

Vi seilte videre nordover til Portsmouth. Her ble det grillfest på stranden og tur på Indian river, den eneste i sitt slag i Karibien sies det. På Indian river må du bruke guide, og det er forbudt med motor. Vår guide var 006 Bond, James Bond: «have not licence to kill, but licence to row». Bond hadde mye på hjertet og pratet ivrig oppover elven. Han beskrev med liv og lyst om artsmangfoldet på Dominica, om papegøyer og blomster og krabber, og ikke minst dengang han hadde med seg Johny Depp og Keira Knightly på rotur under innspilling av Pirates of the Carribean. Keira skulle han forøvrig gifte seg med, berettet han, og gliste, uten tenner. En herlig kar med glimt i øyet, stolt av landet sitt og den vakre naturen. 

Vi fikk også feiret kusine Oda, 10 år, med kakefest i Terne, og Aurora og jeg fikk  et guidet dykk samme dag på revet, med Fabian fra Island Dive. Et av de fineste dykkene vi har hatt så langt.

Jeg besøkte Dominica i 2016, ombord på Iris. Vi hadde flotte hikingturer i fjellet den gang, og jeg gledet meg virkelig til å komme tilbake til denne frodige øya. I 2017 ble mye av øya ødelagt av Hurricane Maria og 63 mennesker omkom. Jeg ble veldig imponert over hvor bra øya hadde kommet seg etter dette, selv om det fremdeles var tydelige spor mange plasser, spesielt på husene langs sjøen, men også innover i landet. 

Denne gangen, riktignok med en hel familie som skal på tur, opplevde jeg den som mer utilgjengelig for oss som er på langturbudsjett og uten den samme gå-rekkevidden. Menneskene som bor her har lite og ønsker naturligvis å tjene mest mulig. Vi ønsket å legge igjen litt penger her, da vi vet at det er sårt trengt. Men noen av tilbudene oppleves rimelig freidig, da 1/3 fremdeles ville vært en veldig god betaling for oppdraget. Et eksempel var Karoline og Eli med to av barna spurte om en taxi til nærmeste fossefall ca 15 minutters kjøring unna, og fikk beskjed om at det ville bli på rundt 1600 NOK. Du kan ikke ta jolla rundt hjørnet for å snorkle, du må bruke en guide, ankring er forbudt og bøyene er kun for de lokale. Resultatet for oss som har barn, blir at vi korter ned på besøket og reiser til neste øy. Likevel er det viktig å si at Dominica er en veldig flott øy som har mye å by på. Det er uendelig mange fine turer du kan gå i fjellene og i regnskogen, om du tåler å gå et stykke før selve turen begynner, eller skal betale for en eller to personer, og har litt tid og tålmodighet på å lete etter buss, og lete deg frem i kart og terreng. Ta en guide på de krevende turene, de andre kan du gå på egenhånd. Da er det bare å glede seg. 

Når det blir plunder med båten er det greit å være tilbake i EU. Martinique er en fransk region. Vi la oss på anker utenfor et koselig lite sted som heter Saint Ane. Rett innenfor ligger Le Marin, som er base for flere hundre privat-og utleiebåter. Her er det mulighet til å få fikset det meste og prisene er omtrent som hjemme. Etter å ha tæret på den medbrakte provianten fra Kanariøyene var det nå på tide med en skikkelig handletur. Etter mye bønner og soyabiter i romjula var jentene kjempefornøyd med kjøttdeig til tacoen igjen:) Leader price, lavprisbutikken, har egen brygge for slepejoller, så her er det bare å fylle kurven og løfte rett over i jolla. Planen var å flytte båten inn på en ankringsplass nærmere butikkene, men båten hadde andre planer. Den siste uken hadde vi hatt litt problem med å få propellen til å vri bladene riktig vei, og nå ville den bare ikke frem. Andreas hadde smurt opp propellen på nytt, men det løste ikke problemet helt. Vi hadde tidligere sjekket at den gikk begge veier når vi satte motoren i gir, så vi forstod ikke hvorfor det skulle være så tilsynelatende tilfeldig om vi fikk fremdrift eller ikke. Propellen var hovedmistenkt frem til Andreas la merke til at hastigheten på akslingen var litt litt lavere den ene veien helt til den klunket i gir, hastigheten økte og bladene vred seg riktig vei.  Dette er girkasseplunder. Det ble dokumentert på film og Andreas tok jolla inn og fant et Yanmar-verksted. Gutta på verkstedet tok en titt på filmen og kunne bekrefte mistanken. «Det er drive-conen, men vi har ikke tid før i slutten av neste uke..» «Har dere delene vi trenger?» «Ja, en igjen» «Jeg tar den». solgt. Det var fredag ettermiddag og mot alle odds hadde vi funnet feilen og fått delen vi trengte før helga. Det fristet lite å ligge på anker der en hel uke, men det var likevel kort i forhold til andre vi har møtt, som har ventet i både to og tre uker. Andreas avtalte å ta ut girkassen selv og levere den i verkstedet, så kunne de fikse den tirsdag morgen. Tirsdag ettermiddag fortsatte vi fornøyd til neste bukt, med motoren i gir, fulle tanker og mat i kjøleskapet. 

Neste stopp var Les Anse Dˋarlet, et lunt sted til tross for vinden, som var meldt, og som kom. I fulle drag. En uke med mye vind, og etterhvert jevnt med regn. Noen minutter av gangen, men du verden hvor våt klesvaska blir. Men temperaturen til lands og til vanns er like bra. Det var flott snorkling nær båten, med masse kråkeboller. Og vi hadde to fine dykk, Aurora, Eli og Andreas fikk et fint dykk på korallene i nærheten, og de to sistnevnte et fint dykk til, langs vulkansiden mellom Grande Anse Dˋarlet og  Les Anse Dˋarlet. Både blekksprut og hummer, og massevis av små fisk ble observert. I Grande Anse D´arlet var det et veldig hyggelig dykkesenter som fylte opp dykkeflaskene våre til en passelig pris.

Vi lå godt i bukta og fikk selskap av Magicus etterhvert. Etter fire dager var vi modne for å flytte oss for å se litt mer av øya. Vi flyttet oss videre til Anse Mitan, hvor Terne hadde holdt til noen dager allerede. Rett før ankeret skulle ut, kom det et klunk da motoren ble satt i gir, og fremdriften uteble. Det var bare å få kastet ut anker i det heftige vindværet, litt lenger ut enn ønsket. Andreas åpnet gir/gass håndtaket og fant en ødelagt wire. Vi fikk hjelp av Magnus i Terne til å justere gasspådraget til motoren manuelt, mens Andreas styrte og Eli tok ut anker på nytt. Godt med god hjelp! Med båten vel på plass, var det nok en runde for Andreas i motorrom. Litt brummende gikk han i gang dagen deretter, men med noen timers innsats var alt på stell. 

Vel på plass fikk vi utforsket nærområdet. Her var det en liten strand med bukt å bade i, og masse palmesus. Med leiebilmuligheter, fine småbutikker og restauranter. Her ble bursdagen til Eli feiret, med kakefest i Ruffen, bading, en deilig pina colada med svigerinnen, og senere familiemiddag på restaurant. Godt fornøyd bursdagsbarn! Dagen etter leide vi bil og vi brukte formiddagen på «La Savanne des Esclaves» (Slavesavannen), et utendørsmuseum bygget på privat initiativ for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Her fikk vi en lengre gjennomgang i et nydelig parkområde, med små hus fylt opp med trefigurer og beskrivelser av kulturarv og historie fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte seg på øya, før europeerne kom, og historien videre som fransk koloni i 1635, slavehandel og tiden etter avskaffelse av slavehandelen her på øya. En slik vandring gjorde naturlig nok sterkt inntrykk på små og store. 

Nå har vi beveget oss nordover på øya og ligger utenfor St Pierre. Dette er tidligere hovedstaden på Martinique, før den ble begravd av en vulkan i 1902. I morgen blir det ny museumstur, klare for å se og lære mer om øya.

Av Eli:

Gleden var stor når storesøster Maria mønstret på i Rodney Bay, før vi satte kursen sørover. Første stopp på Marigot Bay. En nydelig liten, godt beskyttet bukt, med frodige fjellsider og vegetasjonen tett på. Og en liten palmehalvøy, med huske, til Marens store begeistring 🙂 Pepperkakebakingen var utsatt fra Atlanterhavet. Hjemmelaget pepperkakedeig med et lite minus; egg (salmonella) i deigen = ingen deigsmaking. Og det er jo halve moroa med bakingen. Men det ble pepperkakebaking, og pepperkakesmaking etter steking, og en god haug å knaske på gjennom jula. 

Sufriere var siste stopp på Saint Lucia. Her kjente vi igjen bakgrunnsscener fra «Pirates of the Caribbean». Stilig. Saint Lucia har en liten, levende vulkan vi hadde lyst til å besøke, og vi hadde også lest om sjokoladefabrikker på øya som alle var klare for å besøke. Jeg hadde hilst på Jason på Las Palmas, og igjen på oss Ruffen i Rodney Bay. Han hadde sin første seilas, som deltager i ARC youth, over Atlanterhavet, i regi av ARC. Han var ivrig på og ville gjerne organisere tur for oss i Sufriere, hans hjemby, om vi skulle dit. 

Tidvis slitsomt pågående må vi vel kunne si at vi til tider kjenner det, med kajakker og småbåter med stadige henvendelser om kjeks eller annet å få, og salg av alt fra turer i land til hummer, t-skjorter og søppelhenting (Noen av øyene mangler system på søppel, og det er sagt og skrevet at det blir kastet i havet, i beste fall gravd ned. Så her har søppelet blitt tatt vare på til vi igjen har ankommet «godkjente» destinasjoner). 

Fremmed kultur og interne systemer det tar litt tid å skjønne seg på. Som at når man legger seg til en bøye, så er det vedkommende som vinker deg frem, som blir «your guy». Så, tilbake til Jason, vi hadde avtale og spurte etter Jason og gjentok det. Men vår «boat guy» hørte ikke helt på det øret. Så etter et lite internoppgjør mellom Jason og en som mente det var mange «James» å forveksle – kom vi oss avgårde med vår Jason og Terne. Første stopp sjokoladefabrikken. Vi rakk å få hele gjengen inn før vi fikk vite prisen; «Mener du 85 US dollar per person for en omvisning?» «Ja, men man får lage sin egen sjokolade også». Et flott sted, men ikke aktuelt for vårt langturseiler-budsjett. Jason hadde full forståelse, og gjorde en liten guiding på parkeringsplassen; han plukket en kakaofrukt og åpnet så vi fikk smake de geleaktige frøene, og Magnus kjøpte ferdiglaget sjokolade fra souvenirshoppen. Så får vi se om det heller blir en tur på Freia en annen gang;) Etterpå ble det vulkanomvisning og vulkangjørmebad-spa, til en mer overkommelig pris. Det var overraskende deilig å krype ned i 40 graders vann med 30 grader i lufta. Godt fornøyd gjørmegjeng.

Seilasen gikk videre til Bequia den 21. 18-års dagen til Maria ble feiret dagen etter, fra morgen til kveld. En stor dag det var stas for oss alle å få feiret med henne. 

Julaften ble en norsk-karibisk variant, med sandslottkonkurranse (kjempegøy initiativ fra Magicus), julestrømper, risengrynsgrøt og «tre nøtter til askepott» i Ruffen, barbeque på stranda med 70 mennesker (flott initiativ fra VakiVaki), og gløgg, pepperkaker,pakker og siste episode av «Jul i svingen» til kvelds i Ruffen igjen. En innholdsrik, fin, annerledes julaften uten altfor mye hjemlengsel.

Tobago Cays var destinasjon 1.juledag. Vi anret opp rett før skumringen. Et helt fantastisk område, ubebodde øyer med rev og rikt sjøliv. Selve ideen om de vakreste av Karibien. Maren tok seg et morgenbad og kom litt fort opp igjen. «Mamma, det var en rokke under meg». Jeg satt på badeplattformen, så jeg vippet på dykkermaske og stakk hodet uti. «Å herregud», en stor rokke, med laaang hale, rett under oss. Litt stresset der en liten stund. Men så blir man mer vant, og etter noen dager var det stadig snorkling på utkikk etter disse utrolig store, flotte, litt skumle men fascinerende skapningene. Maria var nok den aller  ivrigste, flytende rundt båten i timesvis. Skipaddeeldorado er et annet nøkkelord for Tobago Cays. Nydelige, fredfulle skapninger som vi fikk beskue på nært hold. Vi flyttet oss inn fra revet og på bøye i et sund rett på innsiden med VakiVaki og Terne på de nærmeste bøyene, med vår egen lille strand hvor barna plukket søppel og bygget egen strandbar, med kokosnøtter, ananas og papaya. Union Island var sydligste stopp, Chatham Bay, kontrast til Tobago Cays, rolig bukt, grønnere, mindre klart vann, men betraktelig færre båter. Vi har truffet område i høysesong, og det er steder hvor det har vært så trangt om plassen at vi har latt være. Som Salt Whistle Bay. Vi tok ikke sjansen, det nærmet seg camping på svai. Og ekstra lite stas med en propell som synes livet er best i revers. Men det er en annen historie som kommer senere. 

Det ble Bequia igjen til nyttår, og hyggelig gjensyn med den irske båten Danù, og sveitsisk-svenske Mathilde, sist sett på La Gomera og Madeira. Selve aftenen ble det en liten strandtur i kveldinga, etterfulgt av sosial kveld med pakkelek i Terne og et overraskende fint fyrverkerishow, på slaget til inngangen til 2020.

Vi ønsker alle sammen et Godt Nytt år!

Av Andreas

Det er klart vi alle var spente på denne delen av turen, isolert på en liten båt omringet av et enormt hav. Alene på godt og vondt. Før vi satte seil og lene oss tilbake i tre uker var det et par utfordringer. Vi skulle delta på en slags regatta, en litt uhøytidelig cruiser-divisjon slik vi hadde forestilt oss det, men her skjønte vi at når nummerskiltet var satt på båtene var konkurransen et faktum. Jeg har aldri helt hatt det genet der det er viktig for meg å yte maks for å komme først, de få gangene jeg har fått utdelt startnummer tidligere har det sosiale vært i fokus, slik var det denne gangen også. På vei ut fra brygga måtte vi lese oss raskt opp på regelverk og prosedyrer rundt start. Det var ca 200 båter som skulle starte denne dagen og mange av disse hadde større ambisjoner og mer konkurranseinstinkt enn oss. Vår strategi, hvis vi kan kalle det det, var å ikke komme i veien for noen av disse og holde oss litt utpå kanten av feltet, der hyppig endring av kurs og seilføring kunne ungåes. Noe engasjement i retning av kamplyst i startøyeblikket må jeg erindre at jeg kjente på der vi passerte start en hårsbredd fra et knippe andre båter, men det gikk fort over. Vi dropper gennaker, det blir nok mer vind litt senere. Mye jobb for et par timer også er det litt mye styr hvis vi må jibbe for å vike. Det var ikke så mye vind og vi hadde bestemt oss for å akseptere det fremfor å oppsøke vind akselerasjonsområdene nærmere kysten. Etterhvert tok vinden seg litt opp og utover kvelden hadde vi liten kuling. En av båtene litt nærmere land revnet spinnakeren etter et par timer og vi var ganske tilfreds med vår avgjørelse. Vi kunne se at vi tok igjen båter som hadde seilt fra oss i starten, selv med rev i seilene. Det første døgnet så vi mye båter rundt oss, de kom på kryss og tvers i sin søken på det optimale sporet.

Vi hadde god vind og enkel seilas det første døgnet, så begynte resultatet av sporvalg å gjøre seg gjeldende. Vi fikk noen døgn med veldig lite vind. Vi holdt følge med de andre båtene vi kunne se på AIS, men så en morgen jeg kom opp på vakt registrerte jeg at de andre , som var i ferd med å forsvinne fra vår skjerm holdt 5 knop, mens vi lå stille og duppet i to knop. TO KNOP, del det på 2500 og vi er fremme langt uti januar. Frustrert. Hvorfor seiler de andre.? Hvorfor har vi fått hale? Jeg tok på meg dykkermaske og stakk hodet ned bak båten. Garn i propellen.. Det bremser oss, kanskje ikke så mye som forskjellen tilsvarer, men allikevel må det fjernes. Det positive var jo at vannet var varmt og at det tilnærmet var vindstille. Jeg fridykket under båten med en kniv og fikk skåret det løs og tatt det ombord. Vi hadde en fin dag i solen, men når kvelden kom og seilene slo i dønningene bestemte vi oss for å starte motor. Vi kombinerte fremdrift, lading og god søvn uten risiko for å ødelegge seil eller rigg. Så plutselig hadde vi litt vind i seilene og siden det har vi kun gått for seil. Vi hadde en flott periode, der vi sløret med gennaker og storseil på dagen og gikk med revet storseil og Genoa om natten. Dette var nydelig seiling, lite sjø og mye spennende liv i havet. Vi koste oss daglig med fersk fisk og bakeverk fra byssa. Vi hadde ønsket oss mer vind og det fikk vi. Mer vind kommer i kombinasjon med mer sjø, så livet ombord ble utvilsomt litt mer slitsomt for alle. Mye bevegelse gikk utover nattesøvnen og vi trengte noen dager med tilvenning. Middag først, så drikke etter at vi har kontroll på alle løse  effekter fra middagen. Litt kortere lunte på alle og undertegnede kunne ved flere anledninger tydelig kjenne på effekten av lite og dårlig søvn over tid. Jeg føler båten i ryggraden og ligger på vakt, samtidig skulle det være lav list for å vekke meg hvis noen trengte hjelp eller lurte på noe. Irritasjon over slag, blafring og vibrasjon i seil kunne få meg til å reagere grettent og umodent. Jeg så selv min dårlige reaksjon, men klarte ikke å begrense gryntingen og surmuling over situasjonen. Det var da så deilig å få beskjeden etter en konstant avbrutt hvileøkt. Gå og legg deg noen timer til, jeg står vakta di. Seilene står fint nå, vinden er tilbake og båten er fornøyd. Det ble to timer uavbrutt på lading. Ny mann.

Livet ombord går inn i en slags rutine og dagene går fort. Noen dager har jeg ikke fått tid til å lese eller høre på lydbok. Vi har hatt felles kaffe kl 0800 på morningen og felles middag i 18 tiden. Vi voksne har gått tre timers skift, som da gir en naturlig rotasjon på døgnet. 11-14 vakt har også ansvar for innvendig vask og 14-17 vakt har middags ansvaret. Dette syntes vi har fungert fint, vaktene blir ikke for lange og har alle sin sjarm. Maren og Aurora har tilpasset seg over all forventning og er vel de som har imponert meg mest på turen. Det har ikke vært en eneste klage eller sutring på turens varighet eller boforhold.De har deltatt sosialt, fulgt med på havet og hatt sine prosjekter ombord. Vi hadde også lovet de mer tilgang til TV og Nintendo på overfarten, noe har de også benyttet seg flittig av. Eli har også imponert meg med god selvbeherskelse og irriterende korrekt håndtering av sin til tider trøtte ektemann. Hun har også tatt mye mer eierskap i seilingen, noe som fører til at hun selvstendig kan ta avgjørelser gjennomføre dette uten hjelp. Det er veldig deilig og fører igjen til at jeg sover bedre og kan håpe på uavbrutt hvile. Kari, som mønstret på i Las Palmas har imponert oss med sitt gode humør, kokkekunst, og sist men ikke minst hvordan hun tar del i vakttjeneste og familieliv. 

Tilbakelent i tre uker ble det iallfall ikke, vi endret seilføring, holdt oss fast og tilpasset oss mye og lite vind kontinuerlig disse ukene. En av mannskapet på en annen båt har krysset Atlanteren 7 ganger før og han hadde sakt at dette var «by far the worst crossing, considerering waves and wind» Første delen var det for lite vind, siste halvdel var det rotete sjø og mange squalls. Seilere er kravstore;-). Vi koste oss, men stusset på at dette kunne være den behagelige seilingen langtursseilere refererer til, det var greit å få mistanken bekreftet når vi kom i land. Bildene er fra de rolige dagene.

Forberedelsene og gjennomføringen av denne turen har vært lærerik og styrkende for oss som familie. Det gir en stor mestringsfølelse som familie å krysse en så stor havstrekning. Vi har måtte forbedre oss på å klare oss selv på havet i 4-5 uker, i tilfelle vi skulle få problemer underveis. Får du problemer med riggen eller roret midt i Atlanterhavet, er det ingen du kan ringe. Du må klare deg selv. Du må selv ta gode vurderinger og ansvar for eget liv rett og slett. Faller du på havet i mørket uten vest stiller du svært dårlig. Nok ferskvann i reserve, reservedeler til watermaker, reserve varmekilde til matlaging og som siste skanse, mat som kan spises uten tilberedning. Vi har også hatt med oss et medisiner tilsvarende en liten legevakt og har mulighet til å kontakte medisinsk personell på satelittelefon for råd og veiledning, men grunnleggende bruk og «diagnosesøk» har vi satt oss inn i. Vi hadde forberedt oss på mange kritiske situasjoner, i felleskap med barna. Jeg mener det er viktig at alle ombord forstår konsekvensen av forskjellige scenarioer, også de yngste, på den måten kan vi «normalisere» og mentalt forberede oss på hva vi må gjøre i situasjoner hvor det haster eller eventuelt i motsatt fall en skade på båten som betyr at turen blir betydelig lengre. Vi kom over uten skade eller betydelig slitasje på både båt og mannskap, dette var vår målsetting og det klarte vi! Nå skal vi seile sydover til Bequia for julefeiring. Vi ser frem til noen bedagelige måneder i Karibien!