Det ble ikke Bahamas..

Dagen vi skulle dra hadde en av barna i reisefølge høy feber og hodepine, og det ble litt avventing for avgang. Samme dag var coronatest negativ, men positiv på lokal influensa. Vi bestemte oss for å vente noen dager og se forløpet for resten av flokken. Og godt var det. Det var allerede begynt å strammes inn på noen av øyene her. I mellomtiden ble det totalt portforbud på Puerto Rico, og marinaen ble avstengt (med kun mulighet for nødvendig handling i matbutikk på dagtid). Vi ble liggende noe netter og vurdere frem og tilbake videre turmuligheter. Vi forstod da at våre planer om å reise til Cuba og USA ville bli vanskelig nå, og bestemte oss for å holde oss på de amerikanske øyene og avvente situasjonen.

Vi flyttet oss ned til øya Vieques (fortsatt Puerto Rico) etter noen dager. 60 nautiske mil fra San Juan, med gode ankerplasser. Her ble vi liggende noen dager, fortsatt med portforbud. Dette ble noen dager i tenkeboks for hva vi skulle gjøre videre. Samtidig med fokus på å ha det fint i båten i disse usikre tider. Andreas utfordret Magicus til å lage morse-apparat, så jentene kunne sende morse etter mørkets frembrudd. Gymtimen var stiv heks i vannet. Og jommen fikk vi besøk. Rett bak oss kom en (kanskje litt ensom?) delfin, som ville være med på leken. Han svømte under og ved siden, og vi kunne neste klappe han. Han tok seg en lite svøm avgårde og kom tilbake igjen, flere ganger. Et magisk øyeblikk i en ellers tankefull hverdag.

• 

• 

• 

Vi tenker mye på dere hjemme. Vi har fulgt nøye med og tenkt mye på hvordan situasjonen har utviklet seg. Plutselig, nesten over natten, traff samme «stormen» seilere over hele verden med full styrke. Grenser blir stengt, noen får ikke komme inn, andre får ikke reise ut. Mange sitter i dag med store og utfordrende beslutninger, både til lands og til vanns, som må tas med det forbehold at ingen kjenner utviklingen. For vår del var det først ganske enkelt; vi bunkrer opp båten med basisvarer, drivstoff og fiskeutstyr. Vi vil klare oss lenge på egenhånd. Dette ble gjort med det samme og båten er klar for flere måneder i isolasjon. Utfordringen på returen ville vært mulighet til å få komme i land, per i dag er det svært vanskelig. Etter 2-3 uker i sjøen, er det nå lov å slippe anker og få vann og diesel ombord på Asorene. Så er det nye uker på havet, i værste fall kanskje helt til Norge før man får sette føttene på land. Dette er en krevende tur værmessig når du kommer lenger nord og ikke kan vente eller søke deg i havn. Før avreise ville det også vært uker ombord i isolert båt før siste rest av vinterstormer er passert. Så kommer «værvindu» herfra før orkaner presser på i andre enden (fra juni) på de karibiske øyer (m.a.o å bli her med båt er ingen løsning). UD vil ha alle hjem og dekning på reiseforsikringen vår reduseres hvis dette ikke etterfølges. Vi kan vel ikke si at hovedparten av mannskapet er videre motivert for en slik tur heller, som opprinnelig skulle fly hjem fra USA. Vi har bestemt oss for at vi ikke ønsker å utsette familien vår for dette. Turen kan absolutt gjennomføres, men vi håper å unngå det. Nå ligger vi på Saint Thomas, USVI (amerikanske jomfruøyer), sammen med noen andre familiebåter. Her skal Ruffen settes på et lasteskip om noen uker og vi tar fly hjem. Nå er riktignok flybilletter blitt kansellert et par ganger, men vi krysser fingre og tær for at flyet går på søndag. (Og ser på andre flymuligheter om det nok en gang skulle blitt kansellert). Vi har hatt ni fantastisk opplevelsesrike måneder på tur. Det blir en brå slutt, men er glad for alt vi har fått, av tid og minner i Ruffen. Vi skjønner vi kommer hjem til et annerledes Norge. Men hurra for Norge, vi gleder oss likevel. Til norsk vår, melkesjokolade, wienerpølser (hvis det er noe igjen til oss da;)), Nrk og Netflix .. og alle andre gode grunner til å bo i Norge (det blir en laang liste å skrive når vi sitter på flyet).

• 

• 

• 

• 

• 

•