British Virgin Islands (BVI)

Etter en tolv timers nattseilas, hadde vi kommet frem til Virgin Gorda, på BVI. Vi fikk ankerfeste og spiste litt frokost før skipperens obligatoriske besøk på imigration og customs. På langtur møter vi alle typer mennesker. Denne dagen startet det litt dårlig. Etter å ha blitt ropt og hoiet til og delvis kjeftet på av noen som synes vi la ankeret fot tett på, fortsatte den mindre gode stemningen hos imigration. «Good morning sir, how are you today?» «Urghh». Langt blikk.. ;«What do you want..?» Ærendet ble forklart til en mildt sagt frekk og arrogant representant for de Britiske myndighetene. Da jeg spurte om han kunne låne en kulepenn (det pleier jeg å ha med) til å fylle ut de nødvendige papirene, rant det over for han.. Heldigvis var det en annen seiler på venterommet, som reddet situasjonen. Her var det bare å stryke katten med hårene, selv om det fristet aller mest å returnere tomme blanketter og si at vi har sett nok på denne øya, og vil heller fortsette til de amerikanske jomfruøyene. 

• 

• 

• 

Jeg klarte å holde meg, og fortsatte med neste oppgave; fylle gass. «Da må du gi dit, så der og så litt dit», «Eh nei kanskje det er bedre om han går over der, så litt hit og så litt dit». Litt forvirret la jeg i vei, med gassflaskene i den retningen de to karene hadde blitt enige om at var best å gå. Etter en stund stoppet en taxi og lurte på hvor jeg skulle; «det er altfor langt, hopp inn, jeg skal vise deg. Free of charge». Planen min var å ta ut dollar på veien, men det glemte jeg helt bort og nå var vi på vei ut av sentrum. Vi kom til til et slags multibruk, der en lokal Reodor Felgen kunne fikse gass om 10 minutter. Da kom jeg på at dollarene fortsatt var i minibanken og at det var helt innlysende at Reodor ikke tok kort. «Ikke noe problem», sa Willie Taxisjåfør. «Jeg kan komme tilbake om ti minutter og legge ut for deg. No worries!»  Willie kom tilbake, men da hadde Reodor sett flaskene og kunne fortelle at adapteren til den typen forsvant under «last hurrycane». Willie insisterte på prøve et par andre plasser og sånn ble det. Siste forsøk var marinaen. «Sorry, I can`t hjelp you out today man, and I know that you still got no money so this is on me». Så godt med behjelpelige mennesker.

BVI er et populært område, med mange utleiebåter, derfor kan det bli trangt om plassen. Vi hadde lest at det var en fin ankringsplass i Savanna bay, bak et rev som var på utleieselskapenes «no-go» liste, pga utfordrende innseiling. Dit ønsket vi å prøve oss. Det viste seg å stemme, her lå vi bare to båter første natten, vannet var klart og stranden skulle være en av de beste i området! Neste dag fikk vi også selskap av Terne og Magicus. Det var fredag og skolearbeidet var avsluttet for denne uken, vi hadde en baracuda under båten, så barna ville heller leke med lego og kusinene hadde kommet over en tur. Eli satt på dekk og hørte noen rope på hjelp. Jeg hadde registrert det samme og når vi tittet nøye kunne vi se en person som vinket inne på det ene revet. Jeg hoppet i jolla og ropte til Karoline, som er lege, at hun måtte bli med. Hun tok med seg førstehjelpsutstyr på vei ut av båten. Kort tid etter var vi nesten inne på stranden, og kunne se at mannen som hadde ropt på hjelp forsøkte å få en livløs kropp ut av vannet. Dette var ingen av oss forberedt på, men Karoline er profesjonell og gjorde en kjempejobb, selv om dette ikke er hennes spesialfelt. Jeg hjalp til så godt jeg kunne med hjerte og lungeredning og andre oppgaver. Det kom raskt flere mennesker inn på stranden, og ambulanse og redningsbåt kom etter relativt kort tid. Kvinnen hadde ligget i vannet en stund og livet hennes var ikke til å redde. 

Det ble en veldig rar ettermiddag, så liten margin på liv og død. Et ektepar på ferie som snorkler i den mest idylliske bukta du kan tenke deg. De har optimale forhold og allikevel så går det så fryktelig galt. Vi vet ikke hendelsesforløpet og årsaksforhold, men dette er andre drukningsulykken vi er i nærheten av på kort tid. Med det følger naturlig nok mange ettertanker. Vi følger alltid godt med på barna, men hva med oss voksne? Vi er nå blitt enige om å ikke snorkle alene, men alltid å være to når vi svømmer bort fra båten. Det vi også har erfart er hvor lurt det er å ta med seg en håndholdt VHF (kommunikasjonsutstyr) inn på stranden eller når vi er på tur med jolla. Du sender til alle båter og kystvakt innen rekkevidde. Til og med ambulansen på Virgin Gorda lyttet på kanal 16(nødfrekvens).

Vi setter mest pris på hyggelige mennesker, og ringte Willie dagen etter for en kjøretur til The Baths, sammen med Terne. Dette er en del av nasjonalparken, og gav assosiasjoner til den Svenske vestkysten, med vakkert landskap bestående av lav veggetasjon, sand og granitt. Og imponerende store steiner som lagde naturlige grotter og tunneler vi kunne gå gjennom. Små og store var like begeistret denne ettermiddagen. (Sweet Ice Willie Taxi: telefon: 284-544-8073)

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Vi hadde en natt på Peter Island (Dead Mans Bay). En privat øy, som understreket med tydelig skilting at kun stranden var for alle. En flott strand imidlertid, og med noen surfebølger ved et lite rev i den ene enden for de tøffe (inkludert onkel Magnus). Vi fikk oss et dykk på RMS Rhone, før vi fortsatte til Norman Island (The Bight). Her lå vi tett innpå festbåt/puben Willy T. Ikke det mest optimale. Men det var trangt om bøyene, og vi klarte oss nå greit. Og heldigvis for oss var festlighetene over når det var leggetid for Ruffen, så det ble en stille og rolig natt. Neste morning tok vi jolla ut til The Indians for en liten snorkletur, sør vi fortsatte til Sopers Bay, West End. Her sjekket vi ut, med hyggelige offiserer etter noen fine dager på BVI!

Neste stopp: De amerikanske Jomfruøyene (USVI).