Dagen vi skulle dra hadde en av barna i reisefølge høy feber og hodepine, og det ble litt avventing for avgang. Samme dag var coronatest negativ, men positiv på lokal influensa. Vi bestemte oss for å vente noen dager og se forløpet for resten av flokken. Og godt var det. Det var allerede begynt å strammes inn på noen av øyene her. I mellomtiden ble det totalt portforbud på Puerto Rico, og marinaen ble avstengt (med kun mulighet for nødvendig handling i matbutikk på dagtid). Vi ble liggende noe netter og vurdere frem og tilbake videre turmuligheter. Vi forstod da at våre planer om å reise til Cuba og USA ville bli vanskelig nå, og bestemte oss for å holde oss på de amerikanske øyene og avvente situasjonen.

Vi flyttet oss ned til øya Vieques (fortsatt Puerto Rico) etter noen dager. 60 nautiske mil fra San Juan, med gode ankerplasser. Her ble vi liggende noen dager, fortsatt med portforbud. Dette ble noen dager i tenkeboks for hva vi skulle gjøre videre. Samtidig med fokus på å ha det fint i båten i disse usikre tider. Andreas utfordret Magicus til å lage morse-apparat, så jentene kunne sende morse etter mørkets frembrudd. Gymtimen var stiv heks i vannet. Og jommen fikk vi besøk. Rett bak oss kom en (kanskje litt ensom?) delfin, som ville være med på leken. Han svømte under og ved siden, og vi kunne neste klappe han. Han tok seg en lite svøm avgårde og kom tilbake igjen, flere ganger. Et magisk øyeblikk i en ellers tankefull hverdag.

• 

• 

• 

Vi tenker mye på dere hjemme. Vi har fulgt nøye med og tenkt mye på hvordan situasjonen har utviklet seg. Plutselig, nesten over natten, traff samme «stormen» seilere over hele verden med full styrke. Grenser blir stengt, noen får ikke komme inn, andre får ikke reise ut. Mange sitter i dag med store og utfordrende beslutninger, både til lands og til vanns, som må tas med det forbehold at ingen kjenner utviklingen. For vår del var det først ganske enkelt; vi bunkrer opp båten med basisvarer, drivstoff og fiskeutstyr. Vi vil klare oss lenge på egenhånd. Dette ble gjort med det samme og båten er klar for flere måneder i isolasjon. Utfordringen på returen ville vært mulighet til å få komme i land, per i dag er det svært vanskelig. Etter 2-3 uker i sjøen, er det nå lov å slippe anker og få vann og diesel ombord på Asorene. Så er det nye uker på havet, i værste fall kanskje helt til Norge før man får sette føttene på land. Dette er en krevende tur værmessig når du kommer lenger nord og ikke kan vente eller søke deg i havn. Før avreise ville det også vært uker ombord i isolert båt før siste rest av vinterstormer er passert. Så kommer «værvindu» herfra før orkaner presser på i andre enden (fra juni) på de karibiske øyer (m.a.o å bli her med båt er ingen løsning). UD vil ha alle hjem og dekning på reiseforsikringen vår reduseres hvis dette ikke etterfølges. Vi kan vel ikke si at hovedparten av mannskapet er videre motivert for en slik tur heller, som opprinnelig skulle fly hjem fra USA. Vi har bestemt oss for at vi ikke ønsker å utsette familien vår for dette. Turen kan absolutt gjennomføres, men vi håper å unngå det. Nå ligger vi på Saint Thomas, USVI (amerikanske jomfruøyer), sammen med noen andre familiebåter. Her skal Ruffen settes på et lasteskip om noen uker og vi tar fly hjem. Nå er riktignok flybilletter blitt kansellert et par ganger, men vi krysser fingre og tær for at flyet går på søndag. (Og ser på andre flymuligheter om det nok en gang skulle blitt kansellert). Vi har hatt ni fantastisk opplevelsesrike måneder på tur. Det blir en brå slutt, men er glad for alt vi har fått, av tid og minner i Ruffen. Vi skjønner vi kommer hjem til et annerledes Norge. Men hurra for Norge, vi gleder oss likevel. Til norsk vår, melkesjokolade, wienerpølser (hvis det er noe igjen til oss da;)), Nrk og Netflix .. og alle andre gode grunner til å bo i Norge (det blir en laang liste å skrive når vi sitter på flyet).

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Så var vi på amerikansk jord, tidligere Dansk Vestindia, kjøp av USA for 25 milioner dollar i 1917. Her måtte vi alle møte opp for innsjekk. Vi la oss på bøye litt på utsiden av den lille byen, som var full av amerikanske turister. Det ble en skikkelig hamburger til lunsj (=middag), handling og klesvask. Og en god runde på Andreas i stekende hete, på jakt etter gass. Desverre ingen hell der. Og desverre ingen hell med luft på dykkeflaskene heller (Europeiske flasker var ikke godkjent for amerikansk påfyll). En passe sliten gjeng fulgte etter Terne opp til bukta Francis Bay på St. John, en godt beskyttet, romslig bukt, med mange ledige bøyer. 

Tre netter ble vi på denne deilige plassen. Den ene formiddagen ble det skoleutflukt til en tidligere dansk sukkerplantasje, som lå et par kilometer inne på øya. Her fikk vi grundig innføring i driften av plantasjen av to hyggelige, amerikanere som jobbet som frivillig på område, og som tilbringer vintermånedene på USVI. De fortalte oss om hvordan sukkerrørene, som ble plantet i de bratte skråningene bak mølla, ble skrapet lag for lag inne i fyrhuset. Denne melassen var «avfall» som ble brukt til å lage til rom. Det endelige produktet, krystallisert sukker, ble sendt på skip til Danmark. Og nok en gang fikk vi innsyn i koloni- og slavetidens brutale historie. 

På turen fikk vi også et lite glimt av den visstnok veldig sjeldne, røde pelikanen som holder til på øya (det er visst kun to her). Det var stas. Knotten gjorde sitt inntog siste kvelden, og vi telte opp 40 små stikk på en kløende Aurora dagen vi skulle dra. Vi andre var ikke å langt ifra vi heller.

• 

• 

• 

• 

Neste bukt Christmas Cove utenfor St. Thomas var litt mer utsatt, men vi var heldige og fikk en bøye godt inne (litt for nærme knotten her og, men bedre rustet denne gang til å holde den ute). I disse to siste buktene har vannet vært så rolig om morgenen at det har føltes som å svømme en stille dag i innsjø. Helt nyydelig! Denne øya var like hel-privat som enkelte av de andre øyer vi har vært innom, og vi holdt oss for det meste i og mellom båtene, og koste oss med det. Og Pizzabåten PI lagde god pizza til oss den ene kvelden.

Honeymoon Bay var siste stopp på USVI. En litt artig bukt med et par koselige strandbarer, og «drive/walk in- mandagskino». Her ble vi to netter. Med skikkelig kakefest for Live 12 år i Magicus den ene dagen. Hurra!

Spanish Island 

Tre timers seilas så var vi på ny øy. En liten trasketur gjennom den lille byen Culebra til flyplassen, for innsjekk av samtlige. Denne øya er også amerikansk, men var Spansk frem til slutten av den Spansk amerikanske krigen i 1898. Her går det i både engelsk og spansk, men hjerte er nok mer Spansk.. Amerikanerne brukte øya som en militærbase, og øya bærer preg av dette. Også i farvannet. Ankring er mange steder ikke trygt, og områder på land er gjerdet inn, med store skilt om «Peligro»(fare). Bøyene var for det meste opptatt eller for dagankring. Etter to dager og mye drøfting frem og tilbake, med vind og bølgevarsel den kommende uka, ble konklusjonen at nå tar vi et godt strekke for å ikke få det for travelt videre. Etter kort formiddagsstopp i San Juan på Puerto Rico, bare for bunkring desverre, vil kursen settes for Den Dominikanske Republikk…

• 

• 

• 

Eller ikke! Da vi snakket med US Customs and Border Protection på Puerto Rico, frarådet de oss å reise til Den Domikanske Republikk. Her er det påvist coronasmitte, og vedkommende mente det ville kunne bli vanskelig for oss med innsjekk videre til nytt land. Så da ble det plutselig bråstopp på Puerto Rico. Vi hadde planer om å møte VakiVaki på Den Dominikanske Republikk, i en stor bukt hvor hvaler kommer for å føde på denne tiden av året. Så dengang ei. Vi har fulgt med på utviklingen de siste dagene og drøftet og vurdert hva vi gjør videre. Planen har vært å møte familie på Cuba i starten av april, nå må vi fortløpende vurdere hva som er klokt å gjøre.

San Juan i Puerto Rico er imidlertid ikke det værste sted å strande for en liten stund. Vi har nå ligget seks dager i marina, og koset oss med byliv, sett borg og gamleby, og en utflukstdag med leiebil rundt på øya, med både regnskog og grotter.

• 

• 

• 

• 

Aurora 12 år ble feiret i går fra morgen til kveld, med gaver på morgenen, kakefest med Terne på dagen, Starbucks-kakao og avsluttet med fantastisk italiensk midddag på La cuisina de Ivo. Årets, ja tilogmed fjorårets, beste middag. Anbefales!!

Så, nå har vi vektet og vurdert ulike alternativet. I morgen setter vi kursen for Bahamas. I dag har det vært full bunkring, gassbeholdere er kjøpt inn og fyllt opp, og dieseltanken er full, så nå kan vi klare oss i båten en lengre periode dersom vi blir nødt til det. Så håper vi å få et hyggelig møte med Bahamas.

• 

• 

• 

• 

• 

Etter en tolv timers nattseilas, hadde vi kommet frem til Virgin Gorda, på BVI. Vi fikk ankerfeste og spiste litt frokost før skipperens obligatoriske besøk på imigration og customs. På langtur møter vi alle typer mennesker. Denne dagen startet det litt dårlig. Etter å ha blitt ropt og hoiet til og delvis kjeftet på av noen som synes vi la ankeret fot tett på, fortsatte den mindre gode stemningen hos imigration. «Good morning sir, how are you today?» «Urghh». Langt blikk.. ;«What do you want..?» Ærendet ble forklart til en mildt sagt frekk og arrogant representant for de Britiske myndighetene. Da jeg spurte om han kunne låne en kulepenn (det pleier jeg å ha med) til å fylle ut de nødvendige papirene, rant det over for han.. Heldigvis var det en annen seiler på venterommet, som reddet situasjonen. Her var det bare å stryke katten med hårene, selv om det fristet aller mest å returnere tomme blanketter og si at vi har sett nok på denne øya, og vil heller fortsette til de amerikanske jomfruøyene. 

• 

• 

• 

Jeg klarte å holde meg, og fortsatte med neste oppgave; fylle gass. «Da må du gi dit, så der og så litt dit», «Eh nei kanskje det er bedre om han går over der, så litt hit og så litt dit». Litt forvirret la jeg i vei, med gassflaskene i den retningen de to karene hadde blitt enige om at var best å gå. Etter en stund stoppet en taxi og lurte på hvor jeg skulle; «det er altfor langt, hopp inn, jeg skal vise deg. Free of charge». Planen min var å ta ut dollar på veien, men det glemte jeg helt bort og nå var vi på vei ut av sentrum. Vi kom til til et slags multibruk, der en lokal Reodor Felgen kunne fikse gass om 10 minutter. Da kom jeg på at dollarene fortsatt var i minibanken og at det var helt innlysende at Reodor ikke tok kort. «Ikke noe problem», sa Willie Taxisjåfør. «Jeg kan komme tilbake om ti minutter og legge ut for deg. No worries!»  Willie kom tilbake, men da hadde Reodor sett flaskene og kunne fortelle at adapteren til den typen forsvant under «last hurrycane». Willie insisterte på prøve et par andre plasser og sånn ble det. Siste forsøk var marinaen. «Sorry, I can`t hjelp you out today man, and I know that you still got no money so this is on me». Så godt med behjelpelige mennesker.

BVI er et populært område, med mange utleiebåter, derfor kan det bli trangt om plassen. Vi hadde lest at det var en fin ankringsplass i Savanna bay, bak et rev som var på utleieselskapenes «no-go» liste, pga utfordrende innseiling. Dit ønsket vi å prøve oss. Det viste seg å stemme, her lå vi bare to båter første natten, vannet var klart og stranden skulle være en av de beste i området! Neste dag fikk vi også selskap av Terne og Magicus. Det var fredag og skolearbeidet var avsluttet for denne uken, vi hadde en baracuda under båten, så barna ville heller leke med lego og kusinene hadde kommet over en tur. Eli satt på dekk og hørte noen rope på hjelp. Jeg hadde registrert det samme og når vi tittet nøye kunne vi se en person som vinket inne på det ene revet. Jeg hoppet i jolla og ropte til Karoline, som er lege, at hun måtte bli med. Hun tok med seg førstehjelpsutstyr på vei ut av båten. Kort tid etter var vi nesten inne på stranden, og kunne se at mannen som hadde ropt på hjelp forsøkte å få en livløs kropp ut av vannet. Dette var ingen av oss forberedt på, men Karoline er profesjonell og gjorde en kjempejobb, selv om dette ikke er hennes spesialfelt. Jeg hjalp til så godt jeg kunne med hjerte og lungeredning og andre oppgaver. Det kom raskt flere mennesker inn på stranden, og ambulanse og redningsbåt kom etter relativt kort tid. Kvinnen hadde ligget i vannet en stund og livet hennes var ikke til å redde. 

Det ble en veldig rar ettermiddag, så liten margin på liv og død. Et ektepar på ferie som snorkler i den mest idylliske bukta du kan tenke deg. De har optimale forhold og allikevel så går det så fryktelig galt. Vi vet ikke hendelsesforløpet og årsaksforhold, men dette er andre drukningsulykken vi er i nærheten av på kort tid. Med det følger naturlig nok mange ettertanker. Vi følger alltid godt med på barna, men hva med oss voksne? Vi er nå blitt enige om å ikke snorkle alene, men alltid å være to når vi svømmer bort fra båten. Det vi også har erfart er hvor lurt det er å ta med seg en håndholdt VHF (kommunikasjonsutstyr) inn på stranden eller når vi er på tur med jolla. Du sender til alle båter og kystvakt innen rekkevidde. Til og med ambulansen på Virgin Gorda lyttet på kanal 16(nødfrekvens).

Vi setter mest pris på hyggelige mennesker, og ringte Willie dagen etter for en kjøretur til The Baths, sammen med Terne. Dette er en del av nasjonalparken, og gav assosiasjoner til den Svenske vestkysten, med vakkert landskap bestående av lav veggetasjon, sand og granitt. Og imponerende store steiner som lagde naturlige grotter og tunneler vi kunne gå gjennom. Små og store var like begeistret denne ettermiddagen. (Sweet Ice Willie Taxi: telefon: 284-544-8073)

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Vi hadde en natt på Peter Island (Dead Mans Bay). En privat øy, som understreket med tydelig skilting at kun stranden var for alle. En flott strand imidlertid, og med noen surfebølger ved et lite rev i den ene enden for de tøffe (inkludert onkel Magnus). Vi fikk oss et dykk på RMS Rhone, før vi fortsatte til Norman Island (The Bight). Her lå vi tett innpå festbåt/puben Willy T. Ikke det mest optimale. Men det var trangt om bøyene, og vi klarte oss nå greit. Og heldigvis for oss var festlighetene over når det var leggetid for Ruffen, så det ble en stille og rolig natt. Neste morning tok vi jolla ut til The Indians for en liten snorkletur, sør vi fortsatte til Sopers Bay, West End. Her sjekket vi ut, med hyggelige offiserer etter noen fine dager på BVI!

Neste stopp: De amerikanske Jomfruøyene (USVI).