Før lysets frembrudd fikk vi ankret opp i English Harbour. En del av en nasjonalpark, hvor bygningsmassen i land er tatt godt vare på etter britenes storhetstid, med museum, bakeri og andre små butikker. Ved kai ligger de store yachtene, på rekke og rad. På vei inn kom vi over noen robåter som hadde kommet hele veien fra La Gomera – fascinerende! De hadde hatt samme avgang, og den neste båten var ventet i mars.. Og de som sier seiling er for spesielt interesserte 🙂

De karibiske øyene er fascinerende ulike, og vegetasjonen varierer også stort. Det beste med English harbour var etter min mening turmulighetene så nært. Og det er ikke bare marinaen som har det britiske avtrykket, selv naturen har områder som minnet om okkupantenes hjemland, med gresskledte sletter og bratte fjellsider som ender ned i havgapet. Stiene er godt tråkket og delvis merket. En kort-kort jolletur inn, og vi kom nesten umiddelbart til en skogssti som gikk til toppen for så å kunne gå kysten tilbake. Kl. 7 om morgenen (før solen tok for hardt på), fire dager på rad, var en helt nydelig start på dagen. Det minst hyggelige med English harbour var mengden båt som vendte rundt alle veier, i liten bukt. Noen kunne på «rette» øyeblikk, hoppe fra sin egen, til naboens.. Vi hadde også en mindre hyggelig nabo som i tillegg satte på aggregatet, som stadig vendte rett inn i vår cockpit, etter leggetid, «fordi det er så mye unger i bukta og de bråker så mye om dagen». Det ble ikke det helt store naboskapet med den båten. 

• 

• 

• 

Det var etterhvert på tide å flytte seg litt igjen og vi dro litt nord på øya, til Five Island Bay. Her fikk vi også gått litt i land, og vi tok frem sparkesyklene for første gang i Karibien, og sparket oss frem til Jolly Harbour. Her har alle leiligheter langs elven egen brygge. Mest turister å se her og, og et etterlengtet supermarked:) Etter mange rolige fine dager, tok vinden seg opp. Og det har vel strengt tatt blåst siden. 

Vi heiste seil for Barbuda, og ankret etter 5 timer opp på en nyyydelig strand, Cocoa Beach. Foruten om noen andre seilbåter, med flere kjente barnefamilier fra flere land, hadde vi den langstrangte stranda helt for oss selv. Barbuda er en helt unik øy med sin helt spesielle historie. En mann med navn Codrington leide i sin tid øya for en tykk sau, og da britene vendte hjem, gav han øya tilbake til sine beboere. Og det har vært i deres felles eie og styre siden dengang. Før stormen Irma i 2017 bodde det 2000 mennesker på øya. 1500 har foreløpig vendt tilbake. Penger er som alle andre steder et behov, og slik vi har skjønt det er det har beboerne på øya stått lenge imot, men noen får gjennomslag. I enden av Cocoa beach lå det en liten resort, hvor gjestene ble fløyet inn med sjøfly. På bortsiden var det full sving med gravemaskiner og snekring. Karoline og Eli ble jaget bort etter en morgentur, hvor de ble fortalt at dette var privat eiendom. Det var kun stranden, og område lenger på bortsiden, som var «public». De ble fulgt etter med bil tilbake til stranden og videre med blikket til det var observert at de kom tilbake der de hørte hjemme. Ikke veldig velkomne der altså. 

• 

• 

• 

• 

Men noe som var veldig velkomment var de store dyreopplevelsene. Under Terne svømte hai, masse hai! Ikke kjempestore, men store nok. Og Maren var så tøff å hoppe uti. Og det bodde noen kjempeskilpadder i område. Den ene kvelden vi var på besøk i Terne hadde den tydeligvis noe spennende på gang der, der den padlet under og i overflaten, helt inntil båten. Uten overdrivelse; hvert fall en meter i diameter. 

Vi dro videre til Codrington for utsjekk, og fikk en ettermiddagstur med lokale George Jefferey, til hekkestedet for Fregate-fugler. Vi har lest at det er en større koloni her enn  på Galapagos. Og for en opplevelse! George kunne fortelle at det før Irma var kalkulert til å være ca 20 000 fugler her. Og de var overhodet ikke bekymret for oss der vi kom i den lille båten, de kunne til og med posere litt, kunne han fortelle. Vi lærte at fuglene blir 40 år, og det er hannene som blåser opp den røde posen på brystet for å tiltrekke seg en make. De har hekketid fra august til mars. Under Irma merket fuglene at orkanen var på vei, og forsvant, uvisst hvor, men kom tilbake da den var over. 

George kunne også fortelle at han er jeger, og han jakter på white-tail-deer, som opprinnelig ble fraktet til øya fra Norge, under Codringtons tid. Vi skulle så gjerne brukt mer tid på denne vakre, (for det meste) gjestfrie øya, men er takknemlig for den lille visitten vi fikk. Her vil vi så gjerne komme tilbake. 

• 

• 

• 

• 

• 

St. Barth 

Nok en nattseilas, med to tunfisk i snøre før frokost. Første fisken på denne siden av Atlanterhavet. Endelig 🙂 Vi ankret opp i Gustavia, den lille hovedstaden på denne franske øya, hvor det rullet godt. Her lå det båter som ikke lenger kunne seiles med, men også maaange båter av en annen (prisklasse)verden. Langs marinaen lå det yacht på yacht, den ene større og blankere enn den andre. Gustavia er en flott, rådyr, men ryddig og lekker liten by, som en gang har vært i svensk eie. 

Før kvelden ankret vi opp i neste bukt, Anse Du Colombier, som var noe vindfull, men roligere. Her hadde vi to netter, med vind og regn, boller, kakao og krem, og fine dykk i begge ender av bukta. Vi fikk se både skilpadde, hai og rokke på første dykk. En ekstatisk Aurora kunne fortelle at haien var større enn henne!

St Martiin / St Marten

En øy delt i to, halve tilhører Frankrike og halve Nederland. Vi hadde først en overnatting Philipsburg, med noen få andre båter. Byen gav følelsen av å å være tilbake på Kanariøyene. En turistby, mer tilgjengelig for shopping av elektronikk o.a. enn mange andre steder vi har vært i det siste. Det ble både levis-shortser (den gamle dro desverre til sjøs) og nytt Go-pro kamera, i samme handlegata 🙂 Og jommen leverte kule-isen, så det ble både til dessert og tidlig lunsj før vi dro videre. Simpson Bay, St Martiin var neste stop. En vaier i riggen var så vidt begynt å ryke opp. Vi var heldige og fikk service samme dag som vi ankom, og kom på innsiden av lagunen, fremdeles på den nederlandske siden. Gjennom porten og inn i stillere farvann. Fantastisk med en natt helt i ro, uten vind og bevelse. Bunkring ble gjort på den franske siden, en litt lengre jolle- og gåtur, men til et helt annet budsjett. Og med rikelig utvalg. Lagunen er på mange måter et trist syn. Flere titals båter ligger på bunn og like mange er på vei ned, både på Fransk og Nederlansk side. Det enkleste og billigste er å sjekke inn på den Franske siden, der er det mindre byråkrati og en symbolsk sum for ankring. FKG Yacht Rigging kan vi absolutt anbefale, de gjorde en god jobb, var trivelige og tok godt vare på kundene. Vi fikk ligge på bryggen deres over natten og fortsatte neste kveld til nye øyer; British Virgin Island (BVI). 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Etter noen timers seilas, kom vi frem til neste stopp, Iles Des Saintes i bukta Pain À Sucre. Jentene klaget ikke en eneste gang på turen over Atlanteren, men disse korte, flotte turene på noen timers varighet er «bånn i bøtta» i følge de. Da er det fint å komme frem til et nytt sted, med klart vann og lite vind. Det betyr at SUP`n kan settes på sjøen og benyttes til lek og rekreasjon, nesten uten restriksjoner. Det var bare en 10 minutters tur med jolla inn til et koselig lite sentrum, med en fin lekeplass, masse små butikker og spisesteder. Dette var midt i blinken for oss og i tillegg så værvarselet riktig fint ut den neste uken. Det ble en formiddagstur opp til Fort Napoleon, som også hadde et lite museum inne i borgen, i tillegg til flott utsikt over øyene og havet.

• 

• 

• 

• 

• 

Siden været var så rolig, benyttet vi muligheten til å besøke en bukt nord på øya Marie-Galante, som heter Anse Canot. Dette viste seg å være et lite paradis, akkurat det vi hadde drømt om før vi reiste. Klart vann og en nydelig sandstrand, med palmer hengende over stranden. For en stund lå vi nesten helt for oss selv. Her ble det noen late dager. Jentene startet skolearbeidet 0630 på eget initiativ, så var det bading, noe prosjekter eller legobygging resten av dagen.. Slik gikk dagene… 

Det er mange steder vi vil innom, og tiden går fort, så tiden kommer for å bevege seg videre. Før vi skulle til Guadaloupe, ville vi besøke enda en liten øy, Iles de la Petite- Terre, en nasjonalpark med fantastisk snorkling med rokker, hai og skilpadder hadde vi lest. 

• 

• 

• 

• 

• 

Slange i paradis

Vi våknet tidlig om morgenen og gjorde oss klare til å reise. Stort sett er alt gjort klart, men et morgenbad må til og kaffen klar før ankeret lettes. Det var helt vindstille, så vi skulle gå for motor de tre timene frem til denne flotte øya, som er beskyttet av et korallrev. Etter en time, stusset vi på at det ikke kom vann i kranen og vanntanken var tom. Vi åpnet en av dørkplatene, til hermetikk, jus og melkelageret, og fikk svar på hvor de 200 literen med vann hadde tatt veien. Det viste seg at en varmtvannnsslange til dusjen bak hadde hoppet av, så vannpumpa hadde elegant pumpet ut hele tanken, uten at vi hørte det. Vannet hadde selvfølgelig tatt veien via det meste, før det ente i kjølsvinet, så vi hadde en betydelig tørkejobb foran oss. Lensepumpene pumpet det meste overbord før vi kom frem til Iles da la Petite-Terre, så vi tenkte å ta resten etter at vi hadde fått lagt oss til. En delfin dukket opp når vi kom frem og hilste oss velkommen til denne flotte øya. Han ville vise vei over revet. Den stakk snuta godt over vannet, så Eli nesten kunne ta på den. Vi hadde lest guiden litt nøyere når vi nærmet oss øya og regnet om fra fot til meter etter alle kunstens regler, og funnet ut at dette nok ville bli litt snau margin. Hvis vi fulgte beste rute inn, kunne vi forvente oss 8 fot med vann på lavvann. Vi har et dyplgåede på 7,4 fot, så det ville gitt oss ca 20 cm margin på lavvann, pluss høyvannet vi nå skulle gå inn på, som ville gitt oss ytterligere 30 cm. Dette hadde vært greit, siden det var så rolig vær og gode utsikter. Men jokeren var nordlig svell (svake dønninger), som var litt uventet og tok fra oss denne marginen igjen. Vi måtte ta en skikkelig kjedelig avgjørelse der vi kikket lengselsfullt inn på katamaranene som lå inne i bassenget. Vi snudde båten og og satte kursen mot St.Francois på Guadelope istedet. Vi tilbrakte hele ettermiddagen med å endevende hele båten, pumpe ut vann og tørke inventaret, inne i en havn med møkkete vann, svette i stekende varme. Godt å få det gjort, men ikke helt det vi hadde sett for oss når vi startet dagen. 

• 

• 

• 

• 

• 

Mens båten lå trygt i havn leide vi bil dagen etter for å se litt mer av øya. Vi hadde en lang kjøretur, og fikk oss en fin gåtur til et Carbet waterfalls, og vi fikk badet i en vakker lagune. Med klesvask og handling på vei hjem ble det en lang, og riktig så effektiv dag. Guadeloupe er siste franske øy på en stund, så vi har bunkret godt med mat for turen videre. Mer handling, fueling og bytte av gasstanker formiddagen etter, så la vi oss på svai noen timer sammen med Terne før nattseilas til English Bay på Antigua. Dette ble en av de fineste nattseilasene så langt, mellom 6 og 8 knops fart i lite bølger med en helt klar stjernenatt.