Fra Saint Lucia til Union Island- med skilpadder og rokker i romjula.

Av Eli:

Gleden var stor når storesøster Maria mønstret på i Rodney Bay, før vi satte kursen sørover. Første stopp på Marigot Bay. En nydelig liten, godt beskyttet bukt, med frodige fjellsider og vegetasjonen tett på. Og en liten palmehalvøy, med huske, til Marens store begeistring 🙂 Pepperkakebakingen var utsatt fra Atlanterhavet. Hjemmelaget pepperkakedeig med et lite minus; egg (salmonella) i deigen = ingen deigsmaking. Og det er jo halve moroa med bakingen. Men det ble pepperkakebaking, og pepperkakesmaking etter steking, og en god haug å knaske på gjennom jula. 

Sufriere var siste stopp på Saint Lucia. Her kjente vi igjen bakgrunnsscener fra «Pirates of the Caribbean». Stilig. Saint Lucia har en liten, levende vulkan vi hadde lyst til å besøke, og vi hadde også lest om sjokoladefabrikker på øya som alle var klare for å besøke. Jeg hadde hilst på Jason på Las Palmas, og igjen på oss Ruffen i Rodney Bay. Han hadde sin første seilas, som deltager i ARC youth, over Atlanterhavet, i regi av ARC. Han var ivrig på og ville gjerne organisere tur for oss i Sufriere, hans hjemby, om vi skulle dit. 

• 

• 

• 

• 

• 

Tidvis slitsomt pågående må vi vel kunne si at vi til tider kjenner det, med kajakker og småbåter med stadige henvendelser om kjeks eller annet å få, og salg av alt fra turer i land til hummer, t-skjorter og søppelhenting (Noen av øyene mangler system på søppel, og det er sagt og skrevet at det blir kastet i havet, i beste fall gravd ned. Så her har søppelet blitt tatt vare på til vi igjen har ankommet «godkjente» destinasjoner). 

Fremmed kultur og interne systemer det tar litt tid å skjønne seg på. Som at når man legger seg til en bøye, så er det vedkommende som vinker deg frem, som blir «your guy». Så, tilbake til Jason, vi hadde avtale og spurte etter Jason og gjentok det. Men vår «boat guy» hørte ikke helt på det øret. Så etter et lite internoppgjør mellom Jason og en som mente det var mange «James» å forveksle – kom vi oss avgårde med vår Jason og Terne. Første stopp sjokoladefabrikken. Vi rakk å få hele gjengen inn før vi fikk vite prisen; «Mener du 85 US dollar per person for en omvisning?» «Ja, men man får lage sin egen sjokolade også». Et flott sted, men ikke aktuelt for vårt langturseiler-budsjett. Jason hadde full forståelse, og gjorde en liten guiding på parkeringsplassen; han plukket en kakaofrukt og åpnet så vi fikk smake de geleaktige frøene, og Magnus kjøpte ferdiglaget sjokolade fra souvenirshoppen. Så får vi se om det heller blir en tur på Freia en annen gang;) Etterpå ble det vulkanomvisning og vulkangjørmebad-spa, til en mer overkommelig pris. Det var overraskende deilig å krype ned i 40 graders vann med 30 grader i lufta. Godt fornøyd gjørmegjeng.

Seilasen gikk videre til Bequia den 21. 18-års dagen til Maria ble feiret dagen etter, fra morgen til kveld. En stor dag det var stas for oss alle å få feiret med henne. 

Julaften ble en norsk-karibisk variant, med sandslottkonkurranse (kjempegøy initiativ fra Magicus), julestrømper, risengrynsgrøt og «tre nøtter til askepott» i Ruffen, barbeque på stranda med 70 mennesker (flott initiativ fra VakiVaki), og gløgg, pepperkaker,pakker og siste episode av «Jul i svingen» til kvelds i Ruffen igjen. En innholdsrik, fin, annerledes julaften uten altfor mye hjemlengsel.

• 

• 

• 

Tobago Cays var destinasjon 1.juledag. Vi anret opp rett før skumringen. Et helt fantastisk område, ubebodde øyer med rev og rikt sjøliv. Selve ideen om de vakreste av Karibien. Maren tok seg et morgenbad og kom litt fort opp igjen. «Mamma, det var en rokke under meg». Jeg satt på badeplattformen, så jeg vippet på dykkermaske og stakk hodet uti. «Å herregud», en stor rokke, med laaang hale, rett under oss. Litt stresset der en liten stund. Men så blir man mer vant, og etter noen dager var det stadig snorkling på utkikk etter disse utrolig store, flotte, litt skumle men fascinerende skapningene. Maria var nok den aller  ivrigste, flytende rundt båten i timesvis. Skipaddeeldorado er et annet nøkkelord for Tobago Cays. Nydelige, fredfulle skapninger som vi fikk beskue på nært hold. Vi flyttet oss inn fra revet og på bøye i et sund rett på innsiden med VakiVaki og Terne på de nærmeste bøyene, med vår egen lille strand hvor barna plukket søppel og bygget egen strandbar, med kokosnøtter, ananas og papaya. Union Island var sydligste stopp, Chatham Bay, kontrast til Tobago Cays, rolig bukt, grønnere, mindre klart vann, men betraktelig færre båter. Vi har truffet område i høysesong, og det er steder hvor det har vært så trangt om plassen at vi har latt være. Som Salt Whistle Bay. Vi tok ikke sjansen, det nærmet seg camping på svai. Og ekstra lite stas med en propell som synes livet er best i revers. Men det er en annen historie som kommer senere. 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Det ble Bequia igjen til nyttår, og hyggelig gjensyn med den irske båten Danù, og sveitsisk-svenske Mathilde, sist sett på La Gomera og Madeira. Selve aftenen ble det en liten strandtur i kveldinga, etterfulgt av sosial kveld med pakkelek i Terne og et overraskende fint fyrverkerishow, på slaget til inngangen til 2020.

Vi ønsker alle sammen et Godt Nytt år!