St Pierre var siste stopp på Martinique. Et par rolige dager mens vi ventet på at bølgene skulle avta. Dagen vi kom hadde vi en aktiv ettermiddag med å holde kontroll på vår nye slepejolle; en splitter ny 40 fots katamaran fra en av de lokale utleieselskapene på Martinique. Leietakerne hadde dratt inn til sentrum, og plutselig synes vi båten hadde flyttet seg nevneverdig fort forbi oss. Da den passerte oss var vannet så dypt at ankeret dens hang rett under båten. Vi tok en lengre line som vi festet til vår båt, og fikk ut reserveankeret vårt for å holde igjen båten. Noen timer senere kom leietakerne, og reagerte ikke nevneverdig på at båten hadde flyttet seg. De skjønte nok ikke at den båten hadde vært langt til havs om ikke vi hadde hentet den. Litt action for Ruffen ble det hvert fall 🙂

Vi fikk en liten luke i vindværet, og dro avsted fredag etter å ha tuslet litt rundt i byen på torsdag. Vi fikk en tur innom Memorial museum, som var lite, men nytt og moderne. Her fikk vi se gjenstander fra vulkanen brøyt ut 1902, og mer kunnskap om den før og etter. Ca 28 000 mennesker omkom da vulkanen eksploderte. Da hadde den hatt utbrudd i en drøy uke allerede. Store økonomiske interesser stod på spill, og det ble derfor holdt igjen med evakuering. Det blir fortalt at kun 2 menn overlevde i sentrum, de var trygt forvart i fengselsceller. 

• 

• 

• 

Tidlig fredag morgen satte vi kurs for Dominica, været var bra og med frisk vind i seilene tok det ikke lang tid før vi passerte Scotts head, helt syd på Dominica. Der fikk vi se en hval, kun få meter fra båten! Vi skulle først til hovedstaden Roseau, der skulle vi sjekke inn og vi hadde lyst til å ta et par turer syd på øya. Her er det anbefalt å ligge på bøye, disse eies og drives av noe få lokale, som også tilbyr turer, klesvask etc. Vi hadde sendt en melding til Marcus, som også av sikkerhetsmessige grunner patruljerer ankringsplassen om natten. I cruising-guiden vår står det at «Marcus has just enough of a Boris Karloff look that no one wants to mess with him». En annen hyggelig mann, Mr.Bean, tok imot oss. Han jobbet for konkurrenten, men ingen sure miner selv om vi sa at vi hadde sendt en melding til Marcus. «Jeg viser dere en av Marcus sine bøyer og hjelper dere», sa Mr.Bean. Etter en stund kom Marcus, han var sløv i blikket og litt vanskelig å forstå, han forklarte at hadde mye å gjøre, og rakk ikke å møte oss med en gang. Nå valgte vi feil fyr tenkte vi, og mistet umiddelbart lysten til å be om noe turer på øya. Jeg spurte forsiktig om vi kunne snakke med Mr.Bean, siden Marcus var mye opptatt. «You talk to me», var svaret.. Det var helt uaktuelt å putte to familier inn i en gammel Toyota, med denne fyren bak rattet, så vi tok en tur på turistkontoret. Vi ønsket å ha muligheten til å kansellere, hvis bil eller fører ikke var i den tilstand som vi hadde avtalt. De booket en full dag med Hazel, som driver Rainforest Taxi Tours sammen med den eldste datteren. Han er en familiefar, som bodde i fjellene, hadde guidet i nesten 40 år og elsket øya si. Vi fikk en fantastisk dag med han som fortalte villig om alt vi lurte på og viste stolt frem de stedene vi besøkte. Barnas høydepunkt var nok Titou Gorge, en dyp canyon der du svømmer inn til en foss. Tia´s Bamboo Spa, med varme kilder var også spennende. Magnus og jeg hadde fått nok av gjørmespa på Saint Lucia, så vi ventet i baren. Da vi kom ned til sentrum igjen, var festen igang på barene. Hazel kunne fortelle at det var mye rus blant de unge og at mange mennesker festet for mye. 

• 

• 

• 

• 

Det var litt surmuling på brygga, siden vi hadde valgt en annen guide, ikke fra Marcus, men en av de andre. Litt tips for god hjelp og et par øl rettet det opp. Dette området av Roseau er nok det røffeste strøket vi har besøkt på turen. Søppel, bilvrak og flere sammenraste bygninger preget hovedgaten. Det var mange mennesker som var ruset, møkkete og som bodde i alt dette. Vi følte oss likevel trygge og gikk frem og tilbake, også  med barna, når vi hadde ærend i land. Flere spøkte med ting, var i godt humør, ville vise oss noe eller ville ha oss til å handle i en lokal butikk. Det skal også nevnes at sentrum av byen er i mye bedre forfatning, og vi hørte hammer og sag både tidlig og sent fra noen av husene langs stranden. Ingen tvil om at det var mange som stod på her. 

Vi seilte videre nordover til Portsmouth. Her ble det grillfest på stranden og tur på Indian river, den eneste i sitt slag i Karibien sies det. På Indian river må du bruke guide, og det er forbudt med motor. Vår guide var 006 Bond, James Bond: «have not licence to kill, but licence to row». Bond hadde mye på hjertet og pratet ivrig oppover elven. Han beskrev med liv og lyst om artsmangfoldet på Dominica, om papegøyer og blomster og krabber, og ikke minst dengang han hadde med seg Johny Depp og Keira Knightly på rotur under innspilling av Pirates of the Carribean. Keira skulle han forøvrig gifte seg med, berettet han, og gliste, uten tenner. En herlig kar med glimt i øyet, stolt av landet sitt og den vakre naturen. 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Vi fikk også feiret kusine Oda, 10 år, med kakefest i Terne, og Aurora og jeg fikk  et guidet dykk samme dag på revet, med Fabian fra Island Dive. Et av de fineste dykkene vi har hatt så langt.

Jeg besøkte Dominica i 2016, ombord på Iris. Vi hadde flotte hikingturer i fjellet den gang, og jeg gledet meg virkelig til å komme tilbake til denne frodige øya. I 2017 ble mye av øya ødelagt av Hurricane Maria og 63 mennesker omkom. Jeg ble veldig imponert over hvor bra øya hadde kommet seg etter dette, selv om det fremdeles var tydelige spor mange plasser, spesielt på husene langs sjøen, men også innover i landet. 

Denne gangen, riktignok med en hel familie som skal på tur, opplevde jeg den som mer utilgjengelig for oss som er på langturbudsjett og uten den samme gå-rekkevidden. Menneskene som bor her har lite og ønsker naturligvis å tjene mest mulig. Vi ønsket å legge igjen litt penger her, da vi vet at det er sårt trengt. Men noen av tilbudene oppleves rimelig freidig, da 1/3 fremdeles ville vært en veldig god betaling for oppdraget. Et eksempel var Karoline og Eli med to av barna spurte om en taxi til nærmeste fossefall ca 15 minutters kjøring unna, og fikk beskjed om at det ville bli på rundt 1600 NOK. Du kan ikke ta jolla rundt hjørnet for å snorkle, du må bruke en guide, ankring er forbudt og bøyene er kun for de lokale. Resultatet for oss som har barn, blir at vi korter ned på besøket og reiser til neste øy. Likevel er det viktig å si at Dominica er en veldig flott øy som har mye å by på. Det er uendelig mange fine turer du kan gå i fjellene og i regnskogen, om du tåler å gå et stykke før selve turen begynner, eller skal betale for en eller to personer, og har litt tid og tålmodighet på å lete etter buss, og lete deg frem i kart og terreng. Ta en guide på de krevende turene, de andre kan du gå på egenhånd. Da er det bare å glede seg. 

Når det blir plunder med båten er det greit å være tilbake i EU. Martinique er en fransk region. Vi la oss på anker utenfor et koselig lite sted som heter Saint Ane. Rett innenfor ligger Le Marin, som er base for flere hundre privat-og utleiebåter. Her er det mulighet til å få fikset det meste og prisene er omtrent som hjemme. Etter å ha tæret på den medbrakte provianten fra Kanariøyene var det nå på tide med en skikkelig handletur. Etter mye bønner og soyabiter i romjula var jentene kjempefornøyd med kjøttdeig til tacoen igjen:) Leader price, lavprisbutikken, har egen brygge for slepejoller, så her er det bare å fylle kurven og løfte rett over i jolla. Planen var å flytte båten inn på en ankringsplass nærmere butikkene, men båten hadde andre planer. Den siste uken hadde vi hatt litt problem med å få propellen til å vri bladene riktig vei, og nå ville den bare ikke frem. Andreas hadde smurt opp propellen på nytt, men det løste ikke problemet helt. Vi hadde tidligere sjekket at den gikk begge veier når vi satte motoren i gir, så vi forstod ikke hvorfor det skulle være så tilsynelatende tilfeldig om vi fikk fremdrift eller ikke. Propellen var hovedmistenkt frem til Andreas la merke til at hastigheten på akslingen var litt litt lavere den ene veien helt til den klunket i gir, hastigheten økte og bladene vred seg riktig vei.  Dette er girkasseplunder. Det ble dokumentert på film og Andreas tok jolla inn og fant et Yanmar-verksted. Gutta på verkstedet tok en titt på filmen og kunne bekrefte mistanken. «Det er drive-conen, men vi har ikke tid før i slutten av neste uke..» «Har dere delene vi trenger?» «Ja, en igjen» «Jeg tar den». solgt. Det var fredag ettermiddag og mot alle odds hadde vi funnet feilen og fått delen vi trengte før helga. Det fristet lite å ligge på anker der en hel uke, men det var likevel kort i forhold til andre vi har møtt, som har ventet i både to og tre uker. Andreas avtalte å ta ut girkassen selv og levere den i verkstedet, så kunne de fikse den tirsdag morgen. Tirsdag ettermiddag fortsatte vi fornøyd til neste bukt, med motoren i gir, fulle tanker og mat i kjøleskapet. 

• 

• 

• 

Neste stopp var Les Anse Dˋarlet, et lunt sted til tross for vinden, som var meldt, og som kom. I fulle drag. En uke med mye vind, og etterhvert jevnt med regn. Noen minutter av gangen, men du verden hvor våt klesvaska blir. Men temperaturen til lands og til vanns er like bra. Det var flott snorkling nær båten, med masse kråkeboller. Og vi hadde to fine dykk, Aurora, Eli og Andreas fikk et fint dykk på korallene i nærheten, og de to sistnevnte et fint dykk til, langs vulkansiden mellom Grande Anse Dˋarlet og  Les Anse Dˋarlet. Både blekksprut og hummer, og massevis av små fisk ble observert. I Grande Anse D´arlet var det et veldig hyggelig dykkesenter som fylte opp dykkeflaskene våre til en passelig pris.

Vi lå godt i bukta og fikk selskap av Magicus etterhvert. Etter fire dager var vi modne for å flytte oss for å se litt mer av øya. Vi flyttet oss videre til Anse Mitan, hvor Terne hadde holdt til noen dager allerede. Rett før ankeret skulle ut, kom det et klunk da motoren ble satt i gir, og fremdriften uteble. Det var bare å få kastet ut anker i det heftige vindværet, litt lenger ut enn ønsket. Andreas åpnet gir/gass håndtaket og fant en ødelagt wire. Vi fikk hjelp av Magnus i Terne til å justere gasspådraget til motoren manuelt, mens Andreas styrte og Eli tok ut anker på nytt. Godt med god hjelp! Med båten vel på plass, var det nok en runde for Andreas i motorrom. Litt brummende gikk han i gang dagen deretter, men med noen timers innsats var alt på stell. 

• 

• 

• 

• 

• 

Vel på plass fikk vi utforsket nærområdet. Her var det en liten strand med bukt å bade i, og masse palmesus. Med leiebilmuligheter, fine småbutikker og restauranter. Her ble bursdagen til Eli feiret, med kakefest i Ruffen, bading, en deilig pina colada med svigerinnen, og senere familiemiddag på restaurant. Godt fornøyd bursdagsbarn! Dagen etter leide vi bil og vi brukte formiddagen på «La Savanne des Esclaves» (Slavesavannen), et utendørsmuseum bygget på privat initiativ for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Her fikk vi en lengre gjennomgang i et nydelig parkområde, med små hus fylt opp med trefigurer og beskrivelser av kulturarv og historie fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte seg på øya, før europeerne kom, og historien videre som fransk koloni i 1635, slavehandel og tiden etter avskaffelse av slavehandelen her på øya. En slik vandring gjorde naturlig nok sterkt inntrykk på små og store. 

Nå har vi beveget oss nordover på øya og ligger utenfor St Pierre. Dette er tidligere hovedstaden på Martinique, før den ble begravd av en vulkan i 1902. I morgen blir det ny museumstur, klare for å se og lære mer om øya.

• 

• 

• 

• 

• 

Av Eli:

Gleden var stor når storesøster Maria mønstret på i Rodney Bay, før vi satte kursen sørover. Første stopp på Marigot Bay. En nydelig liten, godt beskyttet bukt, med frodige fjellsider og vegetasjonen tett på. Og en liten palmehalvøy, med huske, til Marens store begeistring 🙂 Pepperkakebakingen var utsatt fra Atlanterhavet. Hjemmelaget pepperkakedeig med et lite minus; egg (salmonella) i deigen = ingen deigsmaking. Og det er jo halve moroa med bakingen. Men det ble pepperkakebaking, og pepperkakesmaking etter steking, og en god haug å knaske på gjennom jula. 

Sufriere var siste stopp på Saint Lucia. Her kjente vi igjen bakgrunnsscener fra «Pirates of the Caribbean». Stilig. Saint Lucia har en liten, levende vulkan vi hadde lyst til å besøke, og vi hadde også lest om sjokoladefabrikker på øya som alle var klare for å besøke. Jeg hadde hilst på Jason på Las Palmas, og igjen på oss Ruffen i Rodney Bay. Han hadde sin første seilas, som deltager i ARC youth, over Atlanterhavet, i regi av ARC. Han var ivrig på og ville gjerne organisere tur for oss i Sufriere, hans hjemby, om vi skulle dit. 

• 

• 

• 

• 

• 

Tidvis slitsomt pågående må vi vel kunne si at vi til tider kjenner det, med kajakker og småbåter med stadige henvendelser om kjeks eller annet å få, og salg av alt fra turer i land til hummer, t-skjorter og søppelhenting (Noen av øyene mangler system på søppel, og det er sagt og skrevet at det blir kastet i havet, i beste fall gravd ned. Så her har søppelet blitt tatt vare på til vi igjen har ankommet «godkjente» destinasjoner). 

Fremmed kultur og interne systemer det tar litt tid å skjønne seg på. Som at når man legger seg til en bøye, så er det vedkommende som vinker deg frem, som blir «your guy». Så, tilbake til Jason, vi hadde avtale og spurte etter Jason og gjentok det. Men vår «boat guy» hørte ikke helt på det øret. Så etter et lite internoppgjør mellom Jason og en som mente det var mange «James» å forveksle – kom vi oss avgårde med vår Jason og Terne. Første stopp sjokoladefabrikken. Vi rakk å få hele gjengen inn før vi fikk vite prisen; «Mener du 85 US dollar per person for en omvisning?» «Ja, men man får lage sin egen sjokolade også». Et flott sted, men ikke aktuelt for vårt langturseiler-budsjett. Jason hadde full forståelse, og gjorde en liten guiding på parkeringsplassen; han plukket en kakaofrukt og åpnet så vi fikk smake de geleaktige frøene, og Magnus kjøpte ferdiglaget sjokolade fra souvenirshoppen. Så får vi se om det heller blir en tur på Freia en annen gang;) Etterpå ble det vulkanomvisning og vulkangjørmebad-spa, til en mer overkommelig pris. Det var overraskende deilig å krype ned i 40 graders vann med 30 grader i lufta. Godt fornøyd gjørmegjeng.

Seilasen gikk videre til Bequia den 21. 18-års dagen til Maria ble feiret dagen etter, fra morgen til kveld. En stor dag det var stas for oss alle å få feiret med henne. 

Julaften ble en norsk-karibisk variant, med sandslottkonkurranse (kjempegøy initiativ fra Magicus), julestrømper, risengrynsgrøt og «tre nøtter til askepott» i Ruffen, barbeque på stranda med 70 mennesker (flott initiativ fra VakiVaki), og gløgg, pepperkaker,pakker og siste episode av «Jul i svingen» til kvelds i Ruffen igjen. En innholdsrik, fin, annerledes julaften uten altfor mye hjemlengsel.

• 

• 

• 

Tobago Cays var destinasjon 1.juledag. Vi anret opp rett før skumringen. Et helt fantastisk område, ubebodde øyer med rev og rikt sjøliv. Selve ideen om de vakreste av Karibien. Maren tok seg et morgenbad og kom litt fort opp igjen. «Mamma, det var en rokke under meg». Jeg satt på badeplattformen, så jeg vippet på dykkermaske og stakk hodet uti. «Å herregud», en stor rokke, med laaang hale, rett under oss. Litt stresset der en liten stund. Men så blir man mer vant, og etter noen dager var det stadig snorkling på utkikk etter disse utrolig store, flotte, litt skumle men fascinerende skapningene. Maria var nok den aller  ivrigste, flytende rundt båten i timesvis. Skipaddeeldorado er et annet nøkkelord for Tobago Cays. Nydelige, fredfulle skapninger som vi fikk beskue på nært hold. Vi flyttet oss inn fra revet og på bøye i et sund rett på innsiden med VakiVaki og Terne på de nærmeste bøyene, med vår egen lille strand hvor barna plukket søppel og bygget egen strandbar, med kokosnøtter, ananas og papaya. Union Island var sydligste stopp, Chatham Bay, kontrast til Tobago Cays, rolig bukt, grønnere, mindre klart vann, men betraktelig færre båter. Vi har truffet område i høysesong, og det er steder hvor det har vært så trangt om plassen at vi har latt være. Som Salt Whistle Bay. Vi tok ikke sjansen, det nærmet seg camping på svai. Og ekstra lite stas med en propell som synes livet er best i revers. Men det er en annen historie som kommer senere. 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Det ble Bequia igjen til nyttår, og hyggelig gjensyn med den irske båten Danù, og sveitsisk-svenske Mathilde, sist sett på La Gomera og Madeira. Selve aftenen ble det en liten strandtur i kveldinga, etterfulgt av sosial kveld med pakkelek i Terne og et overraskende fint fyrverkerishow, på slaget til inngangen til 2020.

Vi ønsker alle sammen et Godt Nytt år!