Atlanterhavet

Av Andreas

Det er klart vi alle var spente på denne delen av turen, isolert på en liten båt omringet av et enormt hav. Alene på godt og vondt. Før vi satte seil og lene oss tilbake i tre uker var det et par utfordringer. Vi skulle delta på en slags regatta, en litt uhøytidelig cruiser-divisjon slik vi hadde forestilt oss det, men her skjønte vi at når nummerskiltet var satt på båtene var konkurransen et faktum. Jeg har aldri helt hatt det genet der det er viktig for meg å yte maks for å komme først, de få gangene jeg har fått utdelt startnummer tidligere har det sosiale vært i fokus, slik var det denne gangen også. På vei ut fra brygga måtte vi lese oss raskt opp på regelverk og prosedyrer rundt start. Det var ca 200 båter som skulle starte denne dagen og mange av disse hadde større ambisjoner og mer konkurranseinstinkt enn oss. Vår strategi, hvis vi kan kalle det det, var å ikke komme i veien for noen av disse og holde oss litt utpå kanten av feltet, der hyppig endring av kurs og seilføring kunne ungåes. Noe engasjement i retning av kamplyst i startøyeblikket må jeg erindre at jeg kjente på der vi passerte start en hårsbredd fra et knippe andre båter, men det gikk fort over. Vi dropper gennaker, det blir nok mer vind litt senere. Mye jobb for et par timer også er det litt mye styr hvis vi må jibbe for å vike. Det var ikke så mye vind og vi hadde bestemt oss for å akseptere det fremfor å oppsøke vind akselerasjonsområdene nærmere kysten. Etterhvert tok vinden seg litt opp og utover kvelden hadde vi liten kuling. En av båtene litt nærmere land revnet spinnakeren etter et par timer og vi var ganske tilfreds med vår avgjørelse. Vi kunne se at vi tok igjen båter som hadde seilt fra oss i starten, selv med rev i seilene. Det første døgnet så vi mye båter rundt oss, de kom på kryss og tvers i sin søken på det optimale sporet.

• 

• 

• 

Vi hadde god vind og enkel seilas det første døgnet, så begynte resultatet av sporvalg å gjøre seg gjeldende. Vi fikk noen døgn med veldig lite vind. Vi holdt følge med de andre båtene vi kunne se på AIS, men så en morgen jeg kom opp på vakt registrerte jeg at de andre , som var i ferd med å forsvinne fra vår skjerm holdt 5 knop, mens vi lå stille og duppet i to knop. TO KNOP, del det på 2500 og vi er fremme langt uti januar. Frustrert. Hvorfor seiler de andre.? Hvorfor har vi fått hale? Jeg tok på meg dykkermaske og stakk hodet ned bak båten. Garn i propellen.. Det bremser oss, kanskje ikke så mye som forskjellen tilsvarer, men allikevel må det fjernes. Det positive var jo at vannet var varmt og at det tilnærmet var vindstille. Jeg fridykket under båten med en kniv og fikk skåret det løs og tatt det ombord. Vi hadde en fin dag i solen, men når kvelden kom og seilene slo i dønningene bestemte vi oss for å starte motor. Vi kombinerte fremdrift, lading og god søvn uten risiko for å ødelegge seil eller rigg. Så plutselig hadde vi litt vind i seilene og siden det har vi kun gått for seil. Vi hadde en flott periode, der vi sløret med gennaker og storseil på dagen og gikk med revet storseil og Genoa om natten. Dette var nydelig seiling, lite sjø og mye spennende liv i havet. Vi koste oss daglig med fersk fisk og bakeverk fra byssa. Vi hadde ønsket oss mer vind og det fikk vi. Mer vind kommer i kombinasjon med mer sjø, så livet ombord ble utvilsomt litt mer slitsomt for alle. Mye bevegelse gikk utover nattesøvnen og vi trengte noen dager med tilvenning. Middag først, så drikke etter at vi har kontroll på alle løse  effekter fra middagen. Litt kortere lunte på alle og undertegnede kunne ved flere anledninger tydelig kjenne på effekten av lite og dårlig søvn over tid. Jeg føler båten i ryggraden og ligger på vakt, samtidig skulle det være lav list for å vekke meg hvis noen trengte hjelp eller lurte på noe. Irritasjon over slag, blafring og vibrasjon i seil kunne få meg til å reagere grettent og umodent. Jeg så selv min dårlige reaksjon, men klarte ikke å begrense gryntingen og surmuling over situasjonen. Det var da så deilig å få beskjeden etter en konstant avbrutt hvileøkt. Gå og legg deg noen timer til, jeg står vakta di. Seilene står fint nå, vinden er tilbake og båten er fornøyd. Det ble to timer uavbrutt på lading. Ny mann.

• 

• 

Livet ombord går inn i en slags rutine og dagene går fort. Noen dager har jeg ikke fått tid til å lese eller høre på lydbok. Vi har hatt felles kaffe kl 0800 på morningen og felles middag i 18 tiden. Vi voksne har gått tre timers skift, som da gir en naturlig rotasjon på døgnet. 11-14 vakt har også ansvar for innvendig vask og 14-17 vakt har middags ansvaret. Dette syntes vi har fungert fint, vaktene blir ikke for lange og har alle sin sjarm. Maren og Aurora har tilpasset seg over all forventning og er vel de som har imponert meg mest på turen. Det har ikke vært en eneste klage eller sutring på turens varighet eller boforhold.De har deltatt sosialt, fulgt med på havet og hatt sine prosjekter ombord. Vi hadde også lovet de mer tilgang til TV og Nintendo på overfarten, noe har de også benyttet seg flittig av. Eli har også imponert meg med god selvbeherskelse og irriterende korrekt håndtering av sin til tider trøtte ektemann. Hun har også tatt mye mer eierskap i seilingen, noe som fører til at hun selvstendig kan ta avgjørelser gjennomføre dette uten hjelp. Det er veldig deilig og fører igjen til at jeg sover bedre og kan håpe på uavbrutt hvile. Kari, som mønstret på i Las Palmas har imponert oss med sitt gode humør, kokkekunst, og sist men ikke minst hvordan hun tar del i vakttjeneste og familieliv. 

• 

• 

Tilbakelent i tre uker ble det iallfall ikke, vi endret seilføring, holdt oss fast og tilpasset oss mye og lite vind kontinuerlig disse ukene. En av mannskapet på en annen båt har krysset Atlanteren 7 ganger før og han hadde sakt at dette var «by far the worst crossing, considerering waves and wind» Første delen var det for lite vind, siste halvdel var det rotete sjø og mange squalls. Seilere er kravstore;-). Vi koste oss, men stusset på at dette kunne være den behagelige seilingen langtursseilere refererer til, det var greit å få mistanken bekreftet når vi kom i land. Bildene er fra de rolige dagene.

Forberedelsene og gjennomføringen av denne turen har vært lærerik og styrkende for oss som familie. Det gir en stor mestringsfølelse som familie å krysse en så stor havstrekning. Vi har måtte forbedre oss på å klare oss selv på havet i 4-5 uker, i tilfelle vi skulle få problemer underveis. Får du problemer med riggen eller roret midt i Atlanterhavet, er det ingen du kan ringe. Du må klare deg selv. Du må selv ta gode vurderinger og ansvar for eget liv rett og slett. Faller du på havet i mørket uten vest stiller du svært dårlig. Nok ferskvann i reserve, reservedeler til watermaker, reserve varmekilde til matlaging og som siste skanse, mat som kan spises uten tilberedning. Vi har også hatt med oss et medisiner tilsvarende en liten legevakt og har mulighet til å kontakte medisinsk personell på satelittelefon for råd og veiledning, men grunnleggende bruk og «diagnosesøk» har vi satt oss inn i. Vi hadde forberedt oss på mange kritiske situasjoner, i felleskap med barna. Jeg mener det er viktig at alle ombord forstår konsekvensen av forskjellige scenarioer, også de yngste, på den måten kan vi «normalisere» og mentalt forberede oss på hva vi må gjøre i situasjoner hvor det haster eller eventuelt i motsatt fall en skade på båten som betyr at turen blir betydelig lengre. Vi kom over uten skade eller betydelig slitasje på både båt og mannskap, dette var vår målsetting og det klarte vi! Nå skal vi seile sydover til Bequia for julefeiring. Vi ser frem til noen bedagelige måneder i Karibien! 

• 

• 

•