Atlanterhavet

Eli på nattevakt 3.natt

Det er rart å være i det. Dette store havet, som vi har vært spente på, gjennom år. Jeg husker jeg leste om kryssingen i boka To fluer, for fem år siden, da drømmen vår begynte å vokse seg til et mål. Jeg har vært veldig spent på denne delen av turen, det har vi alle. Ikke så rart; naturligvis, for det er stort. Det er et stort hav og det er en stor opplevelse. Det er mye som kan gå galt. Men det er også heldigvis mye som kan forebygges og håndteres. Det krever å ikke vite hva som kommer, å tåle å være i det uvisse. Ta en stund, et minutt, en time, en dag- av gangen.

Vi har vært heldige med avgangen. Vi hadde en rolig start, med nok vind til å seile. Friskt i noen kast, opptil 14 m/s ut fra Gran Canaria. Det er var en nervepirrende start på regattaen, mange båter gjennom et begrenset område, hvor båten foran oss gikk for motor over startstreken. Den ble plutselig faretruende nære der den manglet farten som alle omkringliggende båter hadde. Vi pustet ut etter noen minutter, men i overkant spennende synes vi alle.

Vi har med et nytt crewmedlem om bord, Kari Petronella. Ved avgang fra Norge hadde vi tatt noen runder på å være tre voksne over Atlanteren. Men som Jimmy Cornell, (som startet ARC) skriver; «bring only the people you love». Etter kryssingen i Biscaya, som vel å merke var en rolig kryssing, var vi begge enige om at det ville være godt med to hender til. Det gjør alt så mye mer håndterbart, både seiling og soving og matlaging og oppvask, og overskudd til barna. Så dukket Kari opp, og det har vist seg over all forventning. Hun var til uvurderlig hjelp i forkant av avgang, og det bare fortsetter. Vi har satt opp vaktlister- vi rullerer på 3 timer vakt av gangen, med middag og oppvask og vask inn i planen. I dag har Kari hatt ansvar i byssa og vi har spist en nydelig lasagne, med og uten kjøtt. Som jeg nyter den serverte maten og veggisinspirasjonen!

De to første dagene var det relativt tett med båter rundt oss. Nå begynner det å spre seg. Rekkevidden på AIS er i praksis rundt 10 nm på seilbåtene, og i skrivende stund er det 3 båter på kartet. Jeg skimter Terne i det fjerne. Begeistringen er stor på en ensom nattevakt. VHF er god å ha; alt bra og fortsatt seil hos Terne, kan Karoline fortelle. I Ruffen har vi gått for motor noen timer etter å ha seilet frem til nå. Seilene stod og slo i vindstille, og måtte tilslutt ned (i cruiser klassen er det lov med motor, motortiden loggføres og gir tilleggstid). Vi får heller motre oss litt ut av stillesonen noen timer, så blir det en litt bedre natt og batteriene får ladet. På tross av regatta.

Morgengry dag 7.

Nå har vi vært på havet en uke. Tiden går fort. Vi teller selvfølgelig dager og gleder oss til ankomst, jentene kanskje aller mest. Men likevel.. jeg kjenner at jeg koser meg mye av tida. Det går overrraskende fint, og vi har vår flyt med vaktskifter og annet. Endel «seilgreier» begynner jeg å få litt dreis på nå. Stadig mestring:)

Ruffen koser seg også mye av tida. Siste dagene har vi hatt mer vind i seilene. Gennakeren har vært veldig god å ha, og har jobbet flittig på dagtid de siste dagene.

På vakta mi fra 20-23 gikk det jevnt på 6-7 knop, så dalte det litt utover natten- Andreas på neste vakt 5-6 knop, og Kari 4-5 knop, med litt mer rulling og slåing i seilene på grunn av lite vind i dønningene. Da blir det så som så med nattesøvn. Men min neste vakt nå fikk vi igjen opp gennaker i grålysningen, og vi har gått mellom 6 og 7 knop igjen. Vi blåses fint og rolig fremover. Da er det bare fryd!

I dag er det første advent, og vi holder på tradisjonene selv om vi er til sjøs, og det er 25 grader. Første gave i julekalenderen er åpnet, og senere i dag blir første kapittel adventsboka «Snøsøsteren», og «Jul i svingen» på tv´n i forpiggen. (Den ble kjøpt inn etter felles julekalenderavstemming i forkant av overfarten). Kari har ikke sett den før,  men nå kan hun alle sangene og er godt varmet opp etter at de har gått på repeat en uke. I tilllegg skal vi feire 1000 (nautiske) mils fest i dag, det skal feires med boller. Vi feirer stadig, for hver 500. Feiring er alltid bra:)

Det begynner å minke på fersk frukt og grønnsaker. Siste bananene er kastet til sjøs, men vi har fortsatt litt appelsiner, epler og avokadoer igjen. Gulrøttene synger på siste værset. De siste agurkene og paprikaen er lagt i kjøleskapet, i håp om å holde en liten stund til. Så blir det hermetiske varianter etter det. Litt kjipere, men jeg tror vi skal klare oss veldig bra forde.

Litt dyreliv har vi opplevd- sjøfugler ser vi stadig langt her ute. For noen dager siden dukket det opp padlene skilpadder ikke så langt fra båten, den ene kom vi veldig nært. Og vi har hatt daglig besøk av delfiner. Vi jubler hver gang. I går var de mange, og med god fart. Som Aurora sa «dette får vi ikke oppleve noe annet sted».

«Etterord» (en time etter ovenstående ble skrevet);

Hval! Andreas roper ned i båten, vi har fått besøk av en hval! En spekkhogger trekker pusten bak oss og svømmer tett inntil båten på styrbord side, før den passerer foran kjølen, tar en runde bak båten og kommer tilbake på en ny passering, denne gang rett under oss i det klare blå havet! For en start på dagen! Vi håper å bli beæret med nok et besøk, nå med kamera og Gopro klart. Men spekkhoggeren hadde fått svar på sine spørsmål og fortsatt sin ferd. Denne opplevelsen tilhørte øyeblikket der og da.