Marokko

Av Eli

Vi ville via Marokko for å oppleve noe annerledes, som kanskje ville skille seg litt ekstra ut på turen. Og det har vi 🙂

«Følg oss!». Tre menn i en fiskebåt på vei inn elvemunningen prøver å konversere til oss på en blanding av fransk og arabisk – ingen av språkene er vi særlig stødige i. Vi har kjørt ganske akkurat 33 timer med motor over en liten bit av et stille atlanterhav. Motor er jo ikke like stas for seilende, men du verden så deilig å slippe bølger! 

Vi lå en liten stund på utsiden av elvemunningen og prøvde å konkludere med hva marinamannen på VHF’en hadde formidlet. «Jeg tror kanskje de sa vi skulle vente» roper Andreas til Otto, «ja, men så tror jeg han sa det var opp til oss, om vi ville komme inn eller vente» sier jeg på sidelinja. Så prøver vi oss da. De selvutnevnte guidende i den blå fiskebåten peker, og viser hvor det er grunt, stikk motsatt av kartplotteren. Jeg står foran og speider ned i grumsete, uklart vann og roper bak til Andreas, som ikke vet hvem han skal stole mest på av kartplotteren eller de lokale. Det ble vel en slags gylden middelvei av å følge med på ekkolodd og lokale vink. En flott borg med hvite hus åpenbarer seg på høyre siden på vei inn, det er gamlebyen forstår vi i etterkant. Langs moloen sitter mennesker og nyter en solfylt ettermiddag, godt påkledde damer og menn i alt fra skjorte og olabukse til badebukse. 

• 

• 

• 

Kontrastene er store hovedstaden Rabat. I marinaen til selveste kongen, er vi trygt ivaretatt av portvakter, med fløyter, døgnet rundt. Nærmeste nabo til marinaen sammen med noen andre restauranter er Starcups cafe, med kaffe latte til 24 dirham (ganske tilsvarende våre kroner). Yogorino med italiensk kuleis og skikkelig bra wifi er rett rundt svingen, til jentenes store begeistring. Vi har lest at damene bør dekke knær og skuldre i Marokko. Vi ser at de aller fleste gjør det, men klesplaggene varierer fra trange jeans til full nikab. 

Et steinkast fra marinaen ligger Medinaene. Her leves andre liv, det er to ulike verdener. For 2 dirham blir vi rodd over elva, og kan rusle inn i trange gater, hvor det pakkes ut fra små rom og henges opp og frem. Det er fake sko og klær i alle varianter, krydder, briller, frukt og grønnsaker, puffer og skinnvesker. Noen steder er det veldig folksomt og vi går nesten i kø, andre steder er det bedre plass, og vi kan kikke oss godt rundt. Det er lite mas og henvendelser om salg, og vi er blant få turister i disse gatene. Nydelige utskjæringer og flotte marokkanske fliser møter nedslitte bygg, i en salig blanding. Vi har hørt at vi må prute, og vi gjør så godt vi kan. Vi kommer hjem i Ruffen med et lite knippe av en puff, Alladin-lampe og små dromedarer, med litt varierende hell på prutingen. Vi ser lite til slanger i kurver og fløytespillere. Men noen pappesker med små skilpadder uten vann fanger Marens oppmerksomhet. De har det ikke bra, kan hun konstatere, og vil gjerne kjøpe med alle og slippe de ut i vannet. Fredsomme katter uten definerte eiere ligger og går overalt. Hva om vi i hvert fall kan redde en katt og ha med i Ruffen? Menneskene som bærer preg av et hardt og krevende liv gjør hun ikke like mye ut av, og hun erkjenner at et katteliv i Ruffen ikke blir noe bedre enn et liv i Rabat som de er vant med. 

• 

• 

• 

• 

• 

En annen ting vi håpet å få til i Marokko var kamelriding. Etter litt research på nett uten hell spør jeg en mann i marinaen om det er mulig med kamelriding i område. Han ser litt uforstående på meg først, og så bekrefter han at det er bare i Marrakech de driver med sånt. Han klarer ikke å la være å smile av spørsmålet; skikkelig turist!

Fremmed kultur og fremmede bakterier følger med, og noen sjanser må vi ta. Det går tålig bra til fredag, da våkner Maren med vondt i magen. Formen er skrall, og hjemlengselen blomstrer. Maren trenger ikke mer av denne søppelplassen her. Ikke vet jeg hvor hun har funnet det uttrykket, men er utvilsomt møkkete i noen av de områdene vi har besøkt og vi har snakket endel om håndhygiene og forhåndsregler. Pappaen var også litt ferdig med Afrika en liten stund samme dag etter et mindre hyggelig toalettbesøk, sykt barn i båten og observasjon av veldig møkkete hender som kjenner på alt av brød for å finne det beste. Men det er endel av pakka når vi er på besøk på lokale premisser, og del av det livet vi ønsker å oppleve. 

Magen er bedre i skrivende stund heldigvis, og formen var god nok til å følge mommo avgårde på morgenkvisten før solen stod opp. Det har vært så stas å ha mommo på besøk! Hun var klar for å rusle bort til togstasjonen alene for tog videre til Marrakech. Portvakten som var på vei til nytt skift stoppet oss og lurte på hvor vi skulle. Han så litt skeptisk ut, og på spørsmål om det var farlig sa han ganske enkelt «may be». Så da ble mommo med den påtroppende portvakten i en liten, sliten Peugeot, og kom seg trygt frem til togstasjonen. Det er så fint med gode mennesker. Vi har møtt mange av dem; som viser deg ledige plasser på trikken, hjelper deg over på riktig buss, og ber deg være obs på døra som smeller opp. Vi er glad vi tok turen til Rabat!

Fra Atlanterhavet bygges nå bølgene opp og mandag stenger marinaen når bølgene når maksgrensen på to meter for inn/utgang av marinaen. Så i morgen starter den  lengste seilasen til nå, med estimerte 4 døgn til Madeira. 

• 

• 

• 

• 

• 

•