Fra Porto til Lisboa

Home / Fra Porto til Lisboa

Fra Porto til Lisboa

september 8, 2019 | Turbloggen | 2 kommentarer

Av Eli og Andreas

Det ble to netter i Porto, i den stilleste havna vi har vært så langt. Det er nydelig å sove en hel sammenhengende natt. Med Terne i Peniche (litt sør) og Magicus i Vido (litt Nord) var vi for første gang på turen uten kjente på bytur. Det er fint med begge deler. Det ble både båtvask og handling og byhandling og byvandring. Vi voksne var godt fornøyd med å ha funnet en Mercadona, en dagligvarebutikk som var overalt i Spania. Vi fylte handlevognen til randen med matvarer og ulik vin for å teste ut til bunkring i Karibien. I påvente av taxi etter storhandling kunne Google fortelle oss at Mercadonaen i Porto var den første, og eneste, i landet, åpnet sommeren 2019. Så vel, vi fikk i hvert fall fylt opp båten med mye god mat. 

Marinaen ligger i elveutløpet og vi hadde 3 km gange til byen. Et ganske slitent område etter hva vi kunne se, med ubebodde hus uten tak og vinduer. Men innimellom også nyere og nyoppussede bygninger. Vi møtte et svensk seilpar som hadde vært der i 2012, og de sa det var skjedd mye siden dengang. Vi snakket også med en fiskeforhandler med mye på hjertet. Han hadde jobbet i Norge tidligere, og mente mye både om nordmenn og finner og spanjoler og portugisere. Kort oppsummert er nordmenn et velstående, men hyggelig folk som ikke sløser med pengene, og med den beste kongen i verden. Finnene derimot liker ikke utlendinger og ser bare ned om man prøver å komme i kontakt. Spanjolene sløser med penger og kjøper gjerne 20 par sko selv om de ikke har behov for mer enn ett. Mens portugisere alltid har klart seg på lite og er fornøyd med det. Så sum av sumarum er nordmenn og portugisere best. Et lykketreff at det var nordmenn han snakket med:) Etter 20 minutters tale fikk vi etterspurt det vi kom for, og med fiskekroker i veska klare for is og portvin i Portos gamleby.

Fra Porto til Peniche hadde vi 19 seige timer, fremme kl seks søndag morgen. Da lå Terne klar på den lille gjestebrygga til å ta oss imot. Peniche er en koselig liten havneby gode surfemuligheter. Tante Karoline og Sofie hadde vært på surfekurs på lørdag, mandag morgen var det Aurora og Sofie sin tur. Etter to timers leksjon var ikke jentene mindre gira, og kunne gjerne vært med på mer. Det er jo ikke utenkelig at muligheten byr seg igjen. 

Mandag ettermiddag kom endelig mommo på besøk, med bussen fra Lisboa. Gleden var stor! Vi fikk inntatt et heller skuffende fiskemåltid på en av byens restauranter, men med kuleis fra den gjeveste isbaren til dessert var barna godt fornøyd. Tirsdag var det på tide å dra fra Peniche. Havnevakten hadde vi ikke sett noe til gjennom oppholdet. Det ble sagt han hadde tatt ferie, og det hang en liten lapp om hvor man kunne henvende seg utenfor åpningstider. Magnus trålet byen  rundt og vi parallelt med noen ærend på veien. Ingen sjappe å finne, ingen sted å betale. Etter noen timer gav vi opp, og havnepolitiet ble orientert. Ingen kan si vi ikke prøvde hvert fall.

På vei inn havnen i Porto merket vi at det måtte litt ekstra turtall på propellen for å få bladene til å vri seg fra forover til reverse. Vi hadde også truffet en fiskebøye på siste nattseilas, så skipperen mente det måtte være en av to: Rester av tau eller rett og slett på tide å ta seg en tur ned med fettpresse, som skal gjøres på faste intervaller. På en normal sesong gjøres dette når båten er på land. Vannet i utløpet av Douro-elven i Porto fristet imidlertid ikke og siden vi ikke hadde problem med fremdrift bestemte vi oss for å utsette jobben til en renere bukt eller havn. Dette fikk vi i Peniche. Når høyvannet var på vei inn og racerfiskebåtene var ute av havnen, var vannet rent og båten lå forholdsvis stille. MaxProp-propellene skal smøres med fett og smørenippelen må skrues inn på tre forskjellige punkter etter at tre små skruer er tatt ut. Verktøy ble puttet i en bøtte, som hadde et blylodd i bunn. Denne fungerte også som oppsamler for eventuelle skruer eller nipper som måtte falle ut. Tipset fikk vi av langturseiler Jan Petter Kvisle før avreise og det fungerte utmerket. Sinkanoden ble også rengjort og nå fungerer propellen som den skal. Tidligere på turen mistet vi et av navigasjonslysene. Det skulle vise seg at det var vanskelig å finne riktig størrelse og farge, så den ble erstattet med et mindre lys i en periode. Nå har vi fått byttet både rødt og grønt i tillegg til litt annen småfiks. Når nesten alt var i orden kom en 45-fots båt i halvplan gjennom havnen, så fendere og kuler spratt til værs. Båten gikk inn i brygga og en av skrogjennomføringene over vannlinjen fikk seg en smell. Andreas freser av sånt; skader påført av total mangel på sjømannskap gjør han lettere forbannet. Alle besøkende båter måtte ligge langsides og vi hadde fendret og fortøyd godt. Alle fiskebåtene som alltid har utrolig dårlig tid hadde laget sjø hele dagen, men dette var på et nytt nivå. Jakt på deler er i gang igjen. Det er noe hele tiden;-)

Etter lokal anbefaling kunne vi ankre opp på en øy på usiden av Peniche. Ankring var lettere sagt enn gjort på denne øya ettersom moringer til turistbåtene okkuperte det område vi eventuelt kunne ha ankret opp på. Etter en liten beskuelse av en stilig borg fra sjøsiden med lunsj og bading, vendte vi kursen mot Lisboa. Maren var først ut til å dele lugar med mommo – det er stas det.

Etter en natt på svai i Cascais skulle vi flytte oss opp til Lisboa. Dette er en ganske kort tur og skulle ta et par timer. Det så ut til at vi kunne seile det første stykket, men ikke lenger en munningen av Barra Grande. Derfor brukte vi kun genoaen som er enkel å rulle inn. Forholdene ble plutselig veldig gode, vinden dreide og økte i styrke. En portugisisk seilbåt for fulle seil ypper og krever sin rett, og regattaen er i gang. Vi tar innpå, den chobby dama vår tar faktisk innpå den portugisiske seileren som bare er ute og strekker litt på beina. Vi sitter under biminien, men det får ikke hjelpe. Det er nå det skjer og vi var ikke forberedt på dette. Det klirrer i glass og kjøkkenutstyr nede som ikke var ryddet sjøklart. Så skjer det som ikke skal skje en storebror, lillesøster Karoline i båten Terne som har fulgt oss tett, legger over et par grader og passerer oss på lo side. Det hele går i sakte film, mens Lisboas forsteder farer forbi i bakgrunnen som levende kulisser i dette dramaet. «Eli, vi må gjøre noe. Prøv å slipp litt ut på skjøte, nei forresten, stram inn igjen..». Portugiseren er glemt, dette er mye viktigere. Svigermor holder seg godt fast og følger med der vi seiler med toppfart på over 9 knop. Vi mister vinden idet de passerer og de har raskt tjent noen båtlengder. Søren, vi klarer ikke å hente dette inn igjen, vi er snart ved havnen… Portugiseren som egentlig var ute av regattaen da det så ut til at de skulle et annet sted, fikk fortsatt være med da det ikke var tvil om at de ville ende på en tredjeplass. Dobbel norsk på bortebane! Og gratulerer med seieren til Terne!

Vi fikk lagt oss til i marinaen Doca de Alcanterra, som viste seg sentralt beliggende, med jevn bydur, særlig fra hovedbroen (men heldigvis ikke den marinaen som lå midt under). I kveldinga kom farmor for å besøke oss i Lisboa. Hun ble møtt av fem glade barnebarn, og måtte dele seg litt på besøk i begge båter. Det ble en sen middag i gamlebyen, med en mindre gastronomisk opplevelse her også – kokt steik med hermetiske champignoner. Heldigvis gav hvitløken god smak, og pommes frites’en som den skal være. 

Mommo tok på tur-skoa torsdag morgen, klar for en ukes tid med gåing før hun igjen møter oss syd i Portugal for å seile over til Marokko. Spreke dama! Ikke alle som ville tatt en todagers seilas på strak arm (eller fot 😉 Torsdag kveld kunne hun orientere per telefon at det hadde blitt en varm gåtur. Fredagen skulle hun opp klokka 6 for å gå før varmen satte inn – godt over 30 grader kan bli i heftigste laget. For jammen har Lisboa vist seg fra en varm side. Noen av oss nyter mer enn andre, men midt på dagen setter vi alle pris på litt skygge. Torsdagen fant vi det på en fin liten fortausrestaurant i Graca-distriktet utenfor klosteret Igreja e Convento da Graca, med nydelig utsikt over byen. Mens vi satt der kom aske og tåke, og sirenene begynte å ule. Varmens og tørkens pris; en skogbrann ikke så langt unna skulle det vise seg. 

Gjennom dagen fikk vi tatt gule kule Lisboa-trikker, spist «pasteis de nata»- den tradisjonelle portugisiske terte med vaniljekrem og sett kork-suvenirer og andre souvenirer i alle slag i en mengde souvenirsjapper. Eli og Karoline fikk en liten smak på nattelivet med en porto tônico (portvin og tonic) på takterassen Rio Maravilha med en den opplyste dame. De oppsummerte etter dagens mange inntrykk at dette kunne vært byen å studere i 🙂

Fredagen fikk en roligere start med klesvask og småfiks i båten på formiddagen. Det var ingen vaskemaskin å oppdrive på marinaen, som i utgangspunktet er faste plasser for lokale. Det gjorde også havna til et rolig sted å være på tross av bylarmen. Og til klesvask var det rikelig med vann i kranene på brygga. Vi begynner å få dreisen på vask for hånd, og Aurora er blitt en flink og ivrig medhjelper. 

Ettermiddagen dro vi på et kombinert moderne og teknisk museum. Andreas var ikke videre imponert over den moderne delen, men den tekniske derimot begeistret. Et gammelt kullkraftverk, med hele sin historie. Her fikk han utfoldet seg som naturfagslærer, mens jentene fulgte ivrig med. Ikke lett å bedømme hvem som koste seg mest. Etter museumsturen ruslet vi over til LX-Factory, et gammelt fabrikkområde omgjort til butikker og utesteder i en herlig blanding. Den beste pizzaen på turen, med sangria i glassene (det var 15 år siden sist for Eli). Godt fornøyde hele gjengen! Lørdag morgen vinket vi farmor og kusine Sofie avgårde til Norge. Sofie skal på leirskole med klassen sin og gledet seg stort til en hjemmevisitt og «snarvei» med fly til Madeira. Aurora drømte seg lengselsfullt hjemover, og skulle nok gitt mye et lite øyeblikk der for å bli med i bagasjen. Men med mer en 20 delfiner som hadde svømme og danseshow for et begeistret publikum på vei ut fra Lisboa, var hjemlengselen fort glemt 🙂 


About Author

2 Comments
  1. Guro Vindenes

    Herlig reisebrev. Kommentar til han som ikke likte finner, jeg tror ikke finner liker seg selv Engang. Savner deg på jobb, ser ikke ut som om du savner oss…men det er Greit! Klem

Legg igjen en kommentar til Guro Vindenes Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *