Av Eli

Vi ville via Marokko for å oppleve noe annerledes, som kanskje ville skille seg litt ekstra ut på turen. Og det har vi 🙂

«Følg oss!». Tre menn i en fiskebåt på vei inn elvemunningen prøver å konversere til oss på en blanding av fransk og arabisk – ingen av språkene er vi særlig stødige i. Vi har kjørt ganske akkurat 33 timer med motor over en liten bit av et stille atlanterhav. Motor er jo ikke like stas for seilende, men du verden så deilig å slippe bølger! 

Vi lå en liten stund på utsiden av elvemunningen og prøvde å konkludere med hva marinamannen på VHF’en hadde formidlet. «Jeg tror kanskje de sa vi skulle vente» roper Andreas til Otto, «ja, men så tror jeg han sa det var opp til oss, om vi ville komme inn eller vente» sier jeg på sidelinja. Så prøver vi oss da. De selvutnevnte guidende i den blå fiskebåten peker, og viser hvor det er grunt, stikk motsatt av kartplotteren. Jeg står foran og speider ned i grumsete, uklart vann og roper bak til Andreas, som ikke vet hvem han skal stole mest på av kartplotteren eller de lokale. Det ble vel en slags gylden middelvei av å følge med på ekkolodd og lokale vink. En flott borg med hvite hus åpenbarer seg på høyre siden på vei inn, det er gamlebyen forstår vi i etterkant. Langs moloen sitter mennesker og nyter en solfylt ettermiddag, godt påkledde damer og menn i alt fra skjorte og olabukse til badebukse. 

Kontrastene er store hovedstaden Rabat. I marinaen til selveste kongen, er vi trygt ivaretatt av portvakter, med fløyter, døgnet rundt. Nærmeste nabo til marinaen sammen med noen andre restauranter er Starcups cafe, med kaffe latte til 24 dirham (ganske tilsvarende våre kroner). Yogorino med italiensk kuleis og skikkelig bra wifi er rett rundt svingen, til jentenes store begeistring. Vi har lest at damene bør dekke knær og skuldre i Marokko. Vi ser at de aller fleste gjør det, men klesplaggene varierer fra trange jeans til full nikab. 

Et steinkast fra marinaen ligger Medinaene. Her leves andre liv, det er to ulike verdener. For 2 dirham blir vi rodd over elva, og kan rusle inn i trange gater, hvor det pakkes ut fra små rom og henges opp og frem. Det er fake sko og klær i alle varianter, krydder, briller, frukt og grønnsaker, puffer og skinnvesker. Noen steder er det veldig folksomt og vi går nesten i kø, andre steder er det bedre plass, og vi kan kikke oss godt rundt. Det er lite mas og henvendelser om salg, og vi er blant få turister i disse gatene. Nydelige utskjæringer og flotte marokkanske fliser møter nedslitte bygg, i en salig blanding. Vi har hørt at vi må prute, og vi gjør så godt vi kan. Vi kommer hjem i Ruffen med et lite knippe av en puff, Alladin-lampe og små dromedarer, med litt varierende hell på prutingen. Vi ser lite til slanger i kurver og fløytespillere. Men noen pappesker med små skilpadder uten vann fanger Marens oppmerksomhet. De har det ikke bra, kan hun konstatere, og vil gjerne kjøpe med alle og slippe de ut i vannet. Fredsomme katter uten definerte eiere ligger og går overalt. Hva om vi i hvert fall kan redde en katt og ha med i Ruffen? Menneskene som bærer preg av et hardt og krevende liv gjør hun ikke like mye ut av, og hun erkjenner at et katteliv i Ruffen ikke blir noe bedre enn et liv i Rabat som de er vant med. 

En annen ting vi håpet å få til i Marokko var kamelriding. Etter litt research på nett uten hell spør jeg en mann i marinaen om det er mulig med kamelriding i område. Han ser litt uforstående på meg først, og så bekrefter han at det er bare i Marrakech de driver med sånt. Han klarer ikke å la være å smile av spørsmålet; skikkelig turist!

Fremmed kultur og fremmede bakterier følger med, og noen sjanser må vi ta. Det går tålig bra til fredag, da våkner Maren med vondt i magen. Formen er skrall, og hjemlengselen blomstrer. Maren trenger ikke mer av denne søppelplassen her. Ikke vet jeg hvor hun har funnet det uttrykket, men er utvilsomt møkkete i noen av de områdene vi har besøkt og vi har snakket endel om håndhygiene og forhåndsregler. Pappaen var også litt ferdig med Afrika en liten stund samme dag etter et mindre hyggelig toalettbesøk, sykt barn i båten og observasjon av veldig møkkete hender som kjenner på alt av brød for å finne det beste. Men det er endel av pakka når vi er på besøk på lokale premisser, og del av det livet vi ønsker å oppleve. 

Magen er bedre i skrivende stund heldigvis, og formen var god nok til å følge mommo avgårde på morgenkvisten før solen stod opp. Det har vært så stas å ha mommo på besøk! Hun var klar for å rusle bort til togstasjonen alene for tog videre til Marrakech. Portvakten som var på vei til nytt skift stoppet oss og lurte på hvor vi skulle. Han så litt skeptisk ut, og på spørsmål om det var farlig sa han ganske enkelt «may be». Så da ble mommo med den påtroppende portvakten i en liten, sliten Peugeot, og kom seg trygt frem til togstasjonen. Det er så fint med gode mennesker. Vi har møtt mange av dem; som viser deg ledige plasser på trikken, hjelper deg over på riktig buss, og ber deg være obs på døra som smeller opp. Vi er glad vi tok turen til Rabat!

Fra Atlanterhavet bygges nå bølgene opp og mandag stenger marinaen når bølgene når maksgrensen på to meter for inn/utgang av marinaen. Så i morgen starter den  lengste seilasen til nå, med estimerte 4 døgn til Madeira. 

Vi ligger i Rabat og har har litt dårlig med nett, vi forsøker å legge ut denne nå, så kommer det litt om Marokko om noen dager!

Etter et par dager i Lagos hadde vi fått bunkret mat og drikke for de neste ukene. Vi har blitt rimelig godt kjent med de forskjellige matvarene i Portugal og vet hva vi liker og hva vi ikke ville ha mer av, og siden besøket i Marokko er relativt kort er planen å bare kjøpe frukt og grønnsaker der. Første natten i havn i Lagos var gratis for deltagere i ARC (Atlantic Rally for Cruisers – regatta vi skal delta i fra Las Palmas til Karibien), det var en positiv overraskelse! Den neste natten kostet ca 60€. På vårt budsjett må vi begrense opphold i dyre havner til et minimum. Vi gledet oss uansett til å se de flotte grottene vi passerte på vei inn og hadde sett oss ut et fint sted vi kunne ligge. Jokeren skulle vise seg å være den ustoppelige strømmen av turistbåter, store og små som i alle hastighetsområder gjerne tar en sving nærmere båten for å vinke. Vi krenger fra den ene siden til den andre og det er vanskelig å sjøsette jolla fra dekk. Turistene vinker og vi forsøker å smile tilbake. Det er ingen grunn til å bli irritert, det er vi som er på besøk i et av de mest populære attraksjonene i regionen og guidende lever av å gjøre turene så bra som mulig. Dessuten så kjører de båt som de kjører bil og det er de jo kjent for å gjøre på en effektiv måte. Det er ingen tvil og enstemmig i begge båtene; her blir vi ikke liggende over natten! Vi tar jolla inn til stranden og opplever fantastiske formasjoner i de myke bergartene som dominerer kysten. På høyvann er flere av strendene kun tilgjengelig med båt, så vi har til og med vår egen strand en periode. 

På kvelden flytter vi oss til Portimaô, mye østlig vind i Gibraltar langt unna gir dønninger i dette området, så vi må ligge innenfor moloen hvis vi ønsker en rolig natt. Det er god plass og helt stille på vannet, men en ny joker dukket opp. Et diskotek som gjør Bærumsrusssen til småunger er i gang på stranden. Lydbølgene vibrerer i båten og skal vi snakke sammen må vi gå ned og lukke luka. Vi sover likevel overaskende bra og etter en lang bytur bestemmer vi oss for å bli liggende et ekstra døgn. Samme igjen, denne natten sover vi ikke like bra. Heldigvis gir de seg i fem-tiden, så et par rolige timer får vi. Vi flytter oss ut og får en fin badedag fra båten. Det skal produseres ferskvann til en ekstra tank og Andreas tar et par dykk for å justere vridningen på propellen. Dette skal gi oss mer kraft, mindre støy og lavere forbruk. Det nærmer seg overfart til Afrika, men først må vi plukke opp Mommo i Lagos, forsøke en natt i et stille elveutløp før vi setter kurs 156 grader de neste 33 timene.

Av Andreas

Etter noen varme dager i storbyen var det deilig å komme seg ut på havet igjen. Det er faktisk det store havet vi toucher, selv om det bare er snakk om en ettermiddagstur på 6 timer. Vi seiler rett syd og kommer til en liten vik sør og nesten helt ytterst på Azóila. Det er høye klipper, grotter i fjellet og ruiner etter et par gamle hus. Innerst i den lille vika er det også en liten strand. Perfekt. Her kunne vi snorkle, se på grottene og nyte utsikten rett ut i Atlanteren. Det beste av alt var at vi var helt alene i verden der ute. Vi hadde litt dårlig ankerfeste, men varselet var godt og vi kunne bare sette seil hvis det skulle blåse opp. Vi måtte bare ta sjansen, ikke ofte vi kan ligge sånn. Vi hadde en veldig fin kveld med bading, lørdagsgodt og kortspill under stjernene. Det var helt vindstille hele natten, men noe bevegelse blir det i båten på grunn av svell fra havet. Sent på kvelden kom det noen lokale huleboere og flyttet inn i den ene grotten som lå litt opp fra havet. Dette så så hyggelig ut at vi var inne på tanken om å la båten ligge et ekstra døgn og ta en natt i en grotte vi også. Det ble med tanken. Neste dag som startet med litt dårlig stemning over lettmatrosen sin forsvunnede våtdrakt, men ble snudd til en riktig fin dag med grottesafari, snorkling (uten våtdrakt) og en fredelig genakerseilas til en ankringsplass 30nm sydover. Vi beveger oss nå sakte mot Faro. Vi har møtt på Magicus igjen, veldig hyggelig etter en lengre periode på ulike steder nedover kysten. Sammen med Magicus har vi planlagt å besøke Marokko på veien til Madeira. Det er riktig nok ikke helt på veien, men kun et par hundre nautiske mil i differanse. En dråpe i havet på det store distanseregnskapet på denne turen. Terne seiler rett til Madeira (og er vel straks fremme i skrivende stund) og videre så til Kanariøyene, så nå blir det en stund til vi ser de igjen. 

Etter et kort nattstopp på svai i havnebyen Sines, fortsatte vi turen sydover til Sagres helt syd-øst i Portugal. Vi startet turen kl 0830 og heiste storseil og satte gennaker så snart vi var ute av havna. Utpå ettermiddagen økte vinden betraktelig, så siste stykket gikk vi med revet genoa. Vi hadde to alternativer, ankring i havn eller ankring i en bukt. Vi ville uansett få mye vind, men ikke bølger. Vi bestemte oss for å ligge i bukta, siden konsekvensene ville bli en tur ut på havet og ikke i moloen i tilfelle ankeret skulle miste taket. Vi ankret opp på 7 meters dybde og la ut 50 meter kjetting. Normen er ca 5 x dybden, noe ekstra hvis behov. Vi «fortøyer» kjettingen i kryssholtene i baugen, så vi avlaster vinsjen også bakker vi kraftig opp. 200kg kjetting spennes opp og stopper båten, da vet vi at vi har godt feste. Hvis vi derimot ikke får napp, drar vi ankeret etter oss, må eventuelt forsøke et annet sted. Vi fikk godt feste og fikk en god natt søvn, selv om vi hadde vind opp i 15m/s. På morgenkvisten blåste vinden fortsatt friskt og strandtur på den nydelige Algarve-stranden fristet ikke. Vi fikk testet hardværsfokka og fikk en frisk seilas inn til Lagos, som skulle vise seg å være en koselig ferieby. Jentene fikk badet i svømmebasseng og Andreas fikk tatt en riggsjekk og smurt opp dekk-og rigg utstyr. Vi fant også en båtbutikk som hadde et veldig bra utvalg, den beste vi har sett så langt. Ikke mye vi trengte, men noe blir det på «må-ha listen» og «tror-ikke-vi-får-tak-i-det på Grønland-listen». Prisene lå litt over de norske helt til vi kom til kassen. Da la de på 23% VAT og så lå prisene plutselig mye over de norske;-) Det er meldt litt roligere vær fremover, så vi håper å få noen fine dager i Algarve-området før Marokko.

Av Eli og Andreas

Det ble to netter i Porto, i den stilleste havna vi har vært så langt. Det er nydelig å sove en hel sammenhengende natt. Med Terne i Peniche (litt sør) og Magicus i Vido (litt Nord) var vi for første gang på turen uten kjente på bytur. Det er fint med begge deler. Det ble både båtvask og handling og byhandling og byvandring. Vi voksne var godt fornøyd med å ha funnet en Mercadona, en dagligvarebutikk som var overalt i Spania. Vi fylte handlevognen til randen med matvarer og ulik vin for å teste ut til bunkring i Karibien. I påvente av taxi etter storhandling kunne Google fortelle oss at Mercadonaen i Porto var den første, og eneste, i landet, åpnet sommeren 2019. Så vel, vi fikk i hvert fall fylt opp båten med mye god mat. 

Marinaen ligger i elveutløpet og vi hadde 3 km gange til byen. Et ganske slitent område etter hva vi kunne se, med ubebodde hus uten tak og vinduer. Men innimellom også nyere og nyoppussede bygninger. Vi møtte et svensk seilpar som hadde vært der i 2012, og de sa det var skjedd mye siden dengang. Vi snakket også med en fiskeforhandler med mye på hjertet. Han hadde jobbet i Norge tidligere, og mente mye både om nordmenn og finner og spanjoler og portugisere. Kort oppsummert er nordmenn et velstående, men hyggelig folk som ikke sløser med pengene, og med den beste kongen i verden. Finnene derimot liker ikke utlendinger og ser bare ned om man prøver å komme i kontakt. Spanjolene sløser med penger og kjøper gjerne 20 par sko selv om de ikke har behov for mer enn ett. Mens portugisere alltid har klart seg på lite og er fornøyd med det. Så sum av sumarum er nordmenn og portugisere best. Et lykketreff at det var nordmenn han snakket med:) Etter 20 minutters tale fikk vi etterspurt det vi kom for, og med fiskekroker i veska klare for is og portvin i Portos gamleby.

Fra Porto til Peniche hadde vi 19 seige timer, fremme kl seks søndag morgen. Da lå Terne klar på den lille gjestebrygga til å ta oss imot. Peniche er en koselig liten havneby gode surfemuligheter. Tante Karoline og Sofie hadde vært på surfekurs på lørdag, mandag morgen var det Aurora og Sofie sin tur. Etter to timers leksjon var ikke jentene mindre gira, og kunne gjerne vært med på mer. Det er jo ikke utenkelig at muligheten byr seg igjen. 

Mandag ettermiddag kom endelig mommo på besøk, med bussen fra Lisboa. Gleden var stor! Vi fikk inntatt et heller skuffende fiskemåltid på en av byens restauranter, men med kuleis fra den gjeveste isbaren til dessert var barna godt fornøyd. Tirsdag var det på tide å dra fra Peniche. Havnevakten hadde vi ikke sett noe til gjennom oppholdet. Det ble sagt han hadde tatt ferie, og det hang en liten lapp om hvor man kunne henvende seg utenfor åpningstider. Magnus trålet byen  rundt og vi parallelt med noen ærend på veien. Ingen sjappe å finne, ingen sted å betale. Etter noen timer gav vi opp, og havnepolitiet ble orientert. Ingen kan si vi ikke prøvde hvert fall.

På vei inn havnen i Porto merket vi at det måtte litt ekstra turtall på propellen for å få bladene til å vri seg fra forover til reverse. Vi hadde også truffet en fiskebøye på siste nattseilas, så skipperen mente det måtte være en av to: Rester av tau eller rett og slett på tide å ta seg en tur ned med fettpresse, som skal gjøres på faste intervaller. På en normal sesong gjøres dette når båten er på land. Vannet i utløpet av Douro-elven i Porto fristet imidlertid ikke og siden vi ikke hadde problem med fremdrift bestemte vi oss for å utsette jobben til en renere bukt eller havn. Dette fikk vi i Peniche. Når høyvannet var på vei inn og racerfiskebåtene var ute av havnen, var vannet rent og båten lå forholdsvis stille. MaxProp-propellene skal smøres med fett og smørenippelen må skrues inn på tre forskjellige punkter etter at tre små skruer er tatt ut. Verktøy ble puttet i en bøtte, som hadde et blylodd i bunn. Denne fungerte også som oppsamler for eventuelle skruer eller nipper som måtte falle ut. Tipset fikk vi av langturseiler Jan Petter Kvisle før avreise og det fungerte utmerket. Sinkanoden ble også rengjort og nå fungerer propellen som den skal. Tidligere på turen mistet vi et av navigasjonslysene. Det skulle vise seg at det var vanskelig å finne riktig størrelse og farge, så den ble erstattet med et mindre lys i en periode. Nå har vi fått byttet både rødt og grønt i tillegg til litt annen småfiks. Når nesten alt var i orden kom en 45-fots båt i halvplan gjennom havnen, så fendere og kuler spratt til værs. Båten gikk inn i brygga og en av skrogjennomføringene over vannlinjen fikk seg en smell. Andreas freser av sånt; skader påført av total mangel på sjømannskap gjør han lettere forbannet. Alle besøkende båter måtte ligge langsides og vi hadde fendret og fortøyd godt. Alle fiskebåtene som alltid har utrolig dårlig tid hadde laget sjø hele dagen, men dette var på et nytt nivå. Jakt på deler er i gang igjen. Det er noe hele tiden;-)

Etter lokal anbefaling kunne vi ankre opp på en øy på usiden av Peniche. Ankring var lettere sagt enn gjort på denne øya ettersom moringer til turistbåtene okkuperte det område vi eventuelt kunne ha ankret opp på. Etter en liten beskuelse av en stilig borg fra sjøsiden med lunsj og bading, vendte vi kursen mot Lisboa. Maren var først ut til å dele lugar med mommo – det er stas det.

Etter en natt på svai i Cascais skulle vi flytte oss opp til Lisboa. Dette er en ganske kort tur og skulle ta et par timer. Det så ut til at vi kunne seile det første stykket, men ikke lenger en munningen av Barra Grande. Derfor brukte vi kun genoaen som er enkel å rulle inn. Forholdene ble plutselig veldig gode, vinden dreide og økte i styrke. En portugisisk seilbåt for fulle seil ypper og krever sin rett, og regattaen er i gang. Vi tar innpå, den chobby dama vår tar faktisk innpå den portugisiske seileren som bare er ute og strekker litt på beina. Vi sitter under biminien, men det får ikke hjelpe. Det er nå det skjer og vi var ikke forberedt på dette. Det klirrer i glass og kjøkkenutstyr nede som ikke var ryddet sjøklart. Så skjer det som ikke skal skje en storebror, lillesøster Karoline i båten Terne som har fulgt oss tett, legger over et par grader og passerer oss på lo side. Det hele går i sakte film, mens Lisboas forsteder farer forbi i bakgrunnen som levende kulisser i dette dramaet. «Eli, vi må gjøre noe. Prøv å slipp litt ut på skjøte, nei forresten, stram inn igjen..». Portugiseren er glemt, dette er mye viktigere. Svigermor holder seg godt fast og følger med der vi seiler med toppfart på over 9 knop. Vi mister vinden idet de passerer og de har raskt tjent noen båtlengder. Søren, vi klarer ikke å hente dette inn igjen, vi er snart ved havnen… Portugiseren som egentlig var ute av regattaen da det så ut til at de skulle et annet sted, fikk fortsatt være med da det ikke var tvil om at de ville ende på en tredjeplass. Dobbel norsk på bortebane! Og gratulerer med seieren til Terne!

Vi fikk lagt oss til i marinaen Doca de Alcanterra, som viste seg sentralt beliggende, med jevn bydur, særlig fra hovedbroen (men heldigvis ikke den marinaen som lå midt under). I kveldinga kom farmor for å besøke oss i Lisboa. Hun ble møtt av fem glade barnebarn, og måtte dele seg litt på besøk i begge båter. Det ble en sen middag i gamlebyen, med en mindre gastronomisk opplevelse her også – kokt steik med hermetiske champignoner. Heldigvis gav hvitløken god smak, og pommes frites’en som den skal være. 

Mommo tok på tur-skoa torsdag morgen, klar for en ukes tid med gåing før hun igjen møter oss syd i Portugal for å seile over til Marokko. Spreke dama! Ikke alle som ville tatt en todagers seilas på strak arm (eller fot 😉 Torsdag kveld kunne hun orientere per telefon at det hadde blitt en varm gåtur. Fredagen skulle hun opp klokka 6 for å gå før varmen satte inn – godt over 30 grader kan bli i heftigste laget. For jammen har Lisboa vist seg fra en varm side. Noen av oss nyter mer enn andre, men midt på dagen setter vi alle pris på litt skygge. Torsdagen fant vi det på en fin liten fortausrestaurant i Graca-distriktet utenfor klosteret Igreja e Convento da Graca, med nydelig utsikt over byen. Mens vi satt der kom aske og tåke, og sirenene begynte å ule. Varmens og tørkens pris; en skogbrann ikke så langt unna skulle det vise seg. 

Gjennom dagen fikk vi tatt gule kule Lisboa-trikker, spist «pasteis de nata»- den tradisjonelle portugisiske terte med vaniljekrem og sett kork-suvenirer og andre souvenirer i alle slag i en mengde souvenirsjapper. Eli og Karoline fikk en liten smak på nattelivet med en porto tônico (portvin og tonic) på takterassen Rio Maravilha med en den opplyste dame. De oppsummerte etter dagens mange inntrykk at dette kunne vært byen å studere i 🙂

Fredagen fikk en roligere start med klesvask og småfiks i båten på formiddagen. Det var ingen vaskemaskin å oppdrive på marinaen, som i utgangspunktet er faste plasser for lokale. Det gjorde også havna til et rolig sted å være på tross av bylarmen. Og til klesvask var det rikelig med vann i kranene på brygga. Vi begynner å få dreisen på vask for hånd, og Aurora er blitt en flink og ivrig medhjelper. 

Ettermiddagen dro vi på et kombinert moderne og teknisk museum. Andreas var ikke videre imponert over den moderne delen, men den tekniske derimot begeistret. Et gammelt kullkraftverk, med hele sin historie. Her fikk han utfoldet seg som naturfagslærer, mens jentene fulgte ivrig med. Ikke lett å bedømme hvem som koste seg mest. Etter museumsturen ruslet vi over til LX-Factory, et gammelt fabrikkområde omgjort til butikker og utesteder i en herlig blanding. Den beste pizzaen på turen, med sangria i glassene (det var 15 år siden sist for Eli). Godt fornøyde hele gjengen! Lørdag morgen vinket vi farmor og kusine Sofie avgårde til Norge. Sofie skal på leirskole med klassen sin og gledet seg stort til en hjemmevisitt og «snarvei» med fly til Madeira. Aurora drømte seg lengselsfullt hjemover, og skulle nok gitt mye et lite øyeblikk der for å bli med i bagasjen. Men med mer en 20 delfiner som hadde svømme og danseshow for et begeistret publikum på vei ut fra Lisboa, var hjemlengselen fort glemt 🙂